Tag: drite seg ut

Få ting er mer menneskelig enn det å drite seg ut

Noen av de pinligste øyeblikkene man opplever, kan likevel være noen av de fineste. For tre år siden var jeg i Tanzania med Norad. Jeg hadde vunnet en bistandstur gjennom P4 og sammen med Norad reiste jeg rundt i Tanzania og rapporterte om norske bistandsprosjekter til Ola Nordmann gjennom radio og sosiale medier.

Noen av Bistandsprosjektene førte oss langt ut på landsbygda der hvite mennesker sjelden var å se. Vi kjørte i timesvis gjennom tørt landskap på dårlige veier av rustrød jord i varm vind som herjet med håret og gav det en lukt av brent gress. Jeepen jeg satt i balanserte på stupbratte fjellsider og punkterte i ett sett. Hver gang vi punkterte dukket det opp Tanzanianske barn som ville ta oss i nærmere øyesyn. De vinket sjenert til oss fra avstand og ropte Mzungu, som betyr hvitansikt, for å kalle på andre til å komme å bevitne det uvanlige hvithudede reisefølget med bilproblemer. Når vi kjørte forbi små landsbyer, løp ofte de eldre barna langsmed bilen for å få et glimt av oss. Jeg følte meg som en rockestjerne på gjennomreise. Når vi ankom en landsby, ble vi mottatt som helter. Handikappede og landsbyidioter ble stuet bort, alle kledde seg i sine fineste klær, serverte det beste som var av mat å oppdrive, ofte en skrinn kylling og litt rispudding og gav oss rent vann å vaske oss i, iblant luksusgoder som såpe og kaffe.

Til tross for at jeg verdsatte denne gjestfrie ærbødigheten, trivdes jeg ikke med følelsen av å være en kongelig albino. Jeg ville føle nærhet til menneskene vi besøkte, lære om deres hverdagslige utfordringer, lytte til historiene deres og bli sett på som en likestilt.

En dag på vei ned fra en landsby langt oppe i fjellene, stoppet vi bilen ved en stor markedsplass fordi sjåføren vår skulle kjøpe med seg egg hjem. Her hadde hundrevis av tilbydere satt opp sine provisoriske butikker, som bestod av varer dandert utover et stykke tøy på bakken. Det var et salig kaos av ropende selgere, flaksende høner, prutende kunder, brekende geiter og barnegråt. Vi steg ut av bilen for å strekke litt på bena og få med oss all aktiviteten rundt oss. Jeg hadde nettopp gjort ferdig en radioreportasje som jeg var godt fornøyd med og stod ubemerket for meg selv i utkanten av markedsplassen og prøvde å lytte igjennom det ferdige opptaket til tross for støynivået i bakgrunnen.

Iblant, når jeg er spesielt fornøyd med meg selv, hender det at jeg har behov for å ta en liten gledesdans. Og sånn var det akkurat da. Det var kanskje en litt merkelig kombinasjon av Robotdansen og Boogie Woogie, men hva gjør det når man danser bare for seg selv? Men dét viste seg ikke å være tilfellet. Plutselig senket det seg en besynderlig stillhet over hele markedsplassen. Vår ankomst hadde i aller høyeste grad blitt lagt merke til og nå glante mange hundre Tanzanianere forskrekket på den ærefulle gulhårede hvite kvinnen som utførte et underlig klossete danserituale på offentlig møteplass. Brått ble stillheten brutt av et latterbrøl som spredte seg fra munn til munn og endte i et crescendo av lattersang. Til og med reisefølget mitt lo. Jeg følte meg forlegen og ydmyket og fikk en overveldende trang til å løpe vekk. Så slo det meg plutselig at det var min uventede menneskelighet de lo av. Et lite øyeblikk var den rike, hvite, skolerte reporteren som med tårevåte øyne observerte deres hverdagsliv borte, tilbake stod bare en jente som i gledesrus hadde endt opp med å drite seg ut. Så i stedet for å løpe vekk, bukket jeg dypt og lo sammen med dem.

Akkurat da var vi bare mennesker alle sammen…

Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.