Apiformes, verdens verste insekt og min erkefiende numero uno. Jeg har alltid vært rett for bier og veps, og med god grunn vil jeg påstå.
Hvem er ikke redd for en skapning som daglig spiller russisk rulett med døden sommeren igjennom. Bien dør etter at den har stukket. Likevel legger den sport i å surre ertende frem og tilbake foran ansiktet ditt, krabbe opp og ned på øret ditt, helt til du smeller hånden inn på siden av hodet og treffer deg selv hardt i tinningen mens bølla bie står og flirer for seg selv på høyre storetå. Så, når provokasjonen når sitt høydepunkt og du fekter febrilsk med armene og endelig treffer ham så han fyker som en kule inn i parasollen, mister han helt besinnelsen og sklir med rumpa først inn i armen din så brodden løsner og han avgår ved døden. Det er rett og slett en selvmordsaksjon. Total mangel på dødsfrykt. Hvem er ikke redd for en slik skapning?
August 2007– Jeg griller i bakgården utenfor leiligheten sammen med min gode venninne Camilla og datteren hennes. Det er sjeldent varm og himmelen er raus på blåfargen. Livet er godt og lille Victoria spiser pølse. En bie har fattet interesse for pølsa til Victoria og er snart på vei inn i munnen sammen med pølse, lompe og ketsjup. Jeg har som vanlig lyst til å løpe, la Victoria finne ut av det selv, men det er jeg som er voksen nå, jeg må beskytte jenta mot dette gudsforlatte utysket. Jeg vifter den bort og den fyker to meter bortover før den henter seg inn, snur 180 grader og kommer mot meg i rasende fart.
Jeg har øvd på dette øyeblikket mange ganger. En periode drømte jeg om bieangrep så ofte at kjæresten min stadig hadde blåmerker etter å ha fått en albue når jeg våknet om morgenen og måtte kaste dyna over ansiktet mitt mens jeg hylte. Jeg bykser opp fra benken jeg sitter på, men jeg er for treg, mens jeg løper kjenner jeg en distinkt smerte bak venstre kne. Jeg er imponert over hvor mye smerte et så lite kryp kan forårsake. Jeg blir sint og banner høyt, elendig forbilde for Victoria, men det er unntakstilstand. ”Vet du hva?” sier jeg til Camilla mens jeg hytter neven mot himmelen ”kunne jeg ønske meg en jævla ting her i verden, så er det at disse forbanna drittbiene forsvinner fra jordens overflate”.
16. oktober 2011 på TV2 nyhetene – “Birøktere over hele verden fortviler. En mystisk død har rammet milliarder av bier i flere land. I USA har over 30 prosent av bikubene forsvunnet de siste fire årene. 14 av Norges 194 ville biearter er sporløst borte . Biene er avgjørende for pollinering av mange planter, og derfor svært viktige for verdens matproduksjon. Albert Einstein skal ha uttalt: – Hvis biene forsvinner fra jordens overflate vil menneskene bare ha fire år igjen å leve. Ingen flere bier, ingen pollinasjon, ingen flere planter, ingen flere dyr, ingen flere mennesker…
Kjære bier, kom tilbake, jeg mente det ikke bokstavelig. Jeg hadde et svakt øyeblikk, akkurat sånn som faren til prinsesse Gulltopp i reisen til Julestjernen. Det kan skje den beste..