Author: Marie Lunde

En liten blogg om det som surrer i hodet mitt og må skrives ned før det renner over der inne.

Arrangere barnebursdag? Dette må du huske på

Halal er ikke kyllingpølser, det er greit å vite. De fleste vet det nok fra før, hvis de bare tenker seg om. Men det er mye du skal tenke på når det skal arrangeres barnebursdag. Mine barn har for eksempel bursdag med to dagers mellomrom, så jeg rekker knapt å renske potteplantene for kakerester før pinjataen skal henges opp på nytt.

Det allmektige bursdagsbarnet

Barna derimot, har tenkt seg om i tre hundre og sekstifire dager når det endelig er på tide å dele ut innbydelsene på bursdagsbørsen i barnehagen. Da har de revidert gjestelisten atten ganger basert på kandidatenes utseende, leker, matpakker samt tidligere verbale og fysiske krenkelser.

Det allmektige bursdagsbarnet skal deretter skjenke sine disipler på avdeling Tyttebærlyngen det hellige Paw Patrol bursdags-sakrament som beskriver når og hvor de store hendelsene skal foregå. Dette er som en nattverd å regne, så frata for all del ikke barnet muligheten til å gjøre overrekkelsen selv.

Livets mest knallharde fest

Uerfarne foreldre kan tenke at to timer er en veldig kort fest. Tro meg, det kommer til å bli den lengste og mest knallharde festen du noen gang har avholdt. Ta høyde for utmattelse, nerver og generelt følelsen av bakrus i dagevis etterpå, eventuelt tap av hørselsevne. Jeg kjenner en som gikk rett i overgangsalderen etter en sånn barnebursdag. Derfor er det lurt å ikke invitere for mange, men i stedet ha noen søskenbarn eller nabounger som du kan supplere med i bakhånd dersom det bryter ut Noro-virus i barnehagen og sytti prosent melder avbud. Ikke fall for fristelsen å drikke deg til mot eller ta beroligende i forkant, da du vil trenge alle sansene dine skjerpet.

Ritualer og riter

Du må aldri bagatellisere betydningen av bursdag for barna. Et barn som fyller år har cirka samme status blant vennene sine som paven har hos katolikkene. Like viktig som at gjestene får tilbe bursdagsbarnet ved å skjenke det gaver, flokke seg rundt og smiske seg til en plass ved siden av superstjernen, er det avgjørende at bursdagsbarnet får bedrive velgjørende aktiviteter som å åpne døren når det ringer på, dele ut godteriet og orkestrere den store dagen.

Finn bølla

Det vil alltid være minst én rakker i flokken som er ute etter å gjøre drømmedag til dommedag, og denne kan være lurt å spotte med en gang. Urokråka bør ha en egen assistent som fotfølger hen til enhver tid. Hen må gå uten pensko og holdes på lang avstand fra ballonger, bursdagskaker og tusjer.

Kaka er det viktigste

Det spiller egentlig ingen rolle hva du serverer, hjemmebakt quiche eller Grandiosa, for ingen kommer til å verdsette innsatsen din uansett. Det viktigste er at du ikke roter til dette med gluten, halal, kjøttfritt og så videre, for da blir det utslett og diaré og du blir upopulær i foreldregruppa.

Men kaka er viktig. Når kaka kommer på bordet, er det som å ha tjue små Gordon Ramseys på besøk, men klarer du å imponere dem, vil det gå gjetord om det i barnehagen i månedsvis med foreldre som ringer og vil ha ekspertisetips. Det er ikke noe vits å prøve seg med en fotballbane, den gjennomskuer de med en gang. Her er det to muligheter; har du talent og synes at baking og pynting av kaker er fornøyelig, bygger du et kunstverk i sukkerbrød og glasur av bursdagsbarnets største idol som er Vigelandsparken verdig. Men er du mindre begavet som meg, så rasker du sammen en posekake (glutenfri) og lasser den med et berg av godteri.

Helt uforståelige leker

Du er nødt til å arrangere leker, ellers blir møblene dine leker. Og er det utendørsbursdag, må du fortsatt arrangere leker, ellers forsvinner plutselig tretti prosent av gjestene og går manngard rundt om i nabolaget på jakt etter skjerm. Halen på grisen, stolleken, bro bro brille og sånne nittenhundretallsleker sitter fortsatt som en kule. Ungene synger «fare fare krigsmann, døden skal du lide» av full hals og putter hverandre i sorte gryter selv om de ikke skjønner et pøkk av hva det hele betyr (gjorde vi?)

Noen vil bli skadet

Selv om leker er en nødvendighet, er de dessverre også kilder til konflikt og skade. Her er prepping i forkant avgjørende. Ta på hørselsvern og stå klar på sidelinjen med Pyrisept og Minions-plaster, avledningspremier, nummeret til legevakten og bøkene til Hedvig Montgomery.

Godteri redder alt

Dersom det blir mye vold og ulykker, kan bursdagsfesten fort oppleves som en total fadese. Ikke fortvil, så lenge du deler ut godteriposer til slutt lander du støtt.

Men husk, det meste av sjokolade inneholder laktose og har spor av nøtter. Lakris har gjerne gluten og vingummi inneholder gelatin som kommer fra dyr, altså ikke kjøttfritt og definitivt ikke halal. Bare sånn hvis du også har lett for å glemme å tenke deg om.

Hvordan løser vi det tredje skiftet?

Hvem har ansvaret for at familiekabalen går opp hjemme hos deg? Hvem vet hvilke barnesykdommer lillebror har hatt og når det er tid for neste kontroll på helsestasjonen? Hvem har ryddet bort vintertøyet og notert seg at cherrox må stå på ønskelista til jul? Hvem har husket på blodsukker-snacks i bilen på vei til hytta? Hvem har kontroll på hvem sin tur det er å invitere på playdate og at nabojenta har glutenallergi?

Er det mor? Da er din familie som de fleste andre.

Det er mamma som orkestrerer

Arbeidet med planlegging, koordinering og tilrettelegging av familiens aktiviteter er så omfattende at det har fått sitt eget navn. Det kalles det Tredje Skiftet og er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet på lille julaften. For når arbeidsdagen er over (det første skiftet), ranselen er pakket for morgendagen og oppvaskkluten henger til tørk på krana (det andre skiftet), da er det gjerne mor som ligger søvnløs i sengen og lager mentale lister over alt som må gjøres for at julestemningen kommer på plass i heimen.

Hva gjør man når en familie ønsker seg mer jevn fordeling?

Det er naturlig å bli både matt og muggen når man har ansvaret med å orkestrere hele familiesymfonien til alle døgnets tider. Ikke minst kan det være fortvilende for far som står på sidelinjen med ambisjoner om en større rolle i planleggingen. Så hvordan løser man det hvis en familie ønsker seg en mer jevn fordeling av oppgavene i det tredje skiftet?

To veier å gå

Det finnes to veier å gå; Far jekker opp innsatsen eller mor senker kravene. Det høres jo såre enkelt ut, så hvorfor har vi ikke innført disse lenge før vi trengte parterapi og mindfullness? Her har jeg noen teorier om krefter som kan være i sving og som setter kjepper i hjulet for perfekt likestilling.

Tilslørt overstyring

Den første har jeg valgt å kalle «tilslørt overstyring» Dette er en situasjon der far tar over flere av oppgavene, men mor synes ikke at far gjør godt nok arbeid og forsøker å overstyre ham ved å kritisere ham på en måte som ikke fremstår som kritikk, men som får han til å føle seg ubrukelig og umotivert. «Å ja, du har planlagt burger til middag igjen du. Ja, burger er du jo din favoritt og hvis bare barna bare tar de omega 3 tablettene, så er kanskje ikke to fiskemiddager i uken så viktig likevel»

Mistroisk inspeksjon

Den andre kaller jeg «mistroisk inspeksjon» Her har også far steppet opp innsatsen og utfører flere av oppgavene i det tredje skiftet. Det er bare det at mor ikke klarer å motstå trangen til å ettergå fars innsats, slik at i oppgavene i praksis blir gjort to ganger. «Så bra at du sorterte tøyet i skapet. Jeg bare endret litt på rekkefølgen sånn at t-skjorter nå ligger nederst og treningstøy ved siden av. Er du ikke enig i at sokker burde ligge synlig i hylla i stedet for i skuffen?»

Falsk delegering

Jeg vil også nevne «falsk delegering» som en kilde til trøbbel når far skal ta et større ansvar. Her sliter far med å få innpass, da mor stadig ligger et hestehode foran. Selv enkelte ganger når mor instendig har bedt far ta over et helt konkret ansvar, kan tildelingen likevel vise seg å være falsk. «Jeg tror jeg må hoppe over Netflix i kveld Berit, for jeg tenkte å begynne planleggingen av den barnebursdagen» «Ja, der har jeg allerede notert meg endel ting vi må huske på. Skal vi se…»

Eskalerende forsømmelse

Så hva hvis mor bare hadde roet egget og senket kravene til egen innsats? Da kan det være fare for at «eskalerende forsømmelse» oppstår. Dette er en situasjon der mangelen på oppfølging av en liten oppgave, bare eskalerer problemet ytterligere så følgene blir katastrofale. «Dette er en skade vi leger ser stadig oftere som skyldes at barnet har gått med for små sko». «Ja, det kan sikkert stemme. Vi har ikke hatt tid til å følge med på det der vi skjønner du.»

Sosial nedbrytning

En annen konsekvens dersom alle mødre skulle innta et mer lemfeldig forhold til familieplanleggingen, er det vi kan kalle «sosial nedbrytning» Her blir motivasjonen for å dra i gang sosiale aktiviteter og samvær sakte drept som et resultat av gjentatte erfaringer med kaos, brannslukking, likegyldighet og utakknemlighet. «Kjære foreldre. Vi dropper luciafeiringen i barnehagen i år. I fjor var fem av barna i luciatoget ikke kledd i hvitt og én var kledd som Kaptein Sabeltann. Forelderen som skulle bake hadde kun bakt ett brett med lussekatter, så da ble det bare en kvart på hver. To foreldre satt i mobiltelefon under lucia-toget og én i teams-møte. Ingen av barna hadde øvd på sangen hjemme og barnehagen fikk heller ingen tilbakemelding fra foreldrene på gjennomføringen»

Er likestilling mulig?

Er det egentlig mulig å jobbe mot likestilling i det tredje skiftet uten tilslørt overstyring, mistroisk inspeksjon, falsk delegering, eskalerende forsømmelse eller sosial nedbrytning?

Uten å kunne lene meg på noen form for ekspertise, vil jeg mene det. Min anbefaling til deg (kvinne eller mann) som er lei av å bære ansvaret, er å bruke god tid på avlessingen. Begynn i det små, vær ærlig med deg selv på hva du egentlig er komfortabel med å gi bort av oppgaver og bli enige med din partner om hvilke områder der den enkelte har det fulle ansvaret. Kanskje er ikke femti femti fordeling det optimale for dere, men at en skjevdeling kombinert med mye anerkjennelse passer bedre.

Slik blir i stedet det tredje skiftet til slutt et skifte over i en bedre familiedynamikk.

Tidsklemme eller en umulig samfunnsmodell?

Jeg er ingen matematiker, tvert imot fikk jeg tre i matte på gymnaset. Likevel kan jeg ikke unngå å mistenke at det må være noe grunnleggende feil med dagens familiemodell. Jeg får rett og slett ikke regnestykket til å gå opp.

Er egentlig samfunnet tilrettelagt for at man kan ha et velfungerende familieliv med to barn og to fulltidsarbeidende foreldre, uten at barnas oppdragelse, parforholdet eller helsa blir skadelidende?

Jeg utelukker ikke muligheten for at det bare er jeg som er latterlig dårlig på tidsstyring eller over gjennomsnittet nevrotisk, men;

Halvparten av uken borte bare på arbeid og søvn

Innenfor ukens hundre og femtiåtte timer skal følgende skje (og da har jeg bare inkludert det mest grunnleggende): Man skal SOVE, helst femti timer i uken. Så skal man JOBBE i trettisju og en halv time. Bare der har godt over halvparten av uken gått med.

Kjøre, vente og pakke

Man skal gå, sykle, busse eller kjøre bil =TRANSPORT mellom jobb, skole, barnehage, kjøpesenter, idrettshall og legevakt. I denne transport-stafetten er det også endel ting du må sette av tid til underveis på de nevnte lokasjoner; Du kan påregne i hvert fall to timer i uken på å LETE etter votter, sko, drikkeflasker, lekser, sønner eller døtre. Tilsvarende må du bruke på VENTING, om det er å stampe i kø på ring 3, stå i rekke foran kassa på Rema, vente på sykepersonell eller på tissing. Ikke minst er PAKKING et langtekkelig tetris av handleposer, sekker, fotballer, stellevesker og hyperavanserte barnevogner som med klikk og skyv blir til brikker som skal få plass i en trang elbil.

Klær og sammenbrudd

Du bør ta høyde for at det går en halv arbeidsdag hver uke til PÅKLEDNING av deg selv og andre, mest andre. Har du barn som kler på seg selv, så vinner du ikke denne tiden tilbake, nei, den kan du overføre til LETING fordi de store barna gjerne legger fra seg klærne sine flere kilometer unna der de skal være. Har du små barn kommer ofte påkledning hånd i hånd med SAMMENBRUDD, så smett inn et par timer til det også.

Holde hus

VEDLIKEHOLD av hus og hage, RYDDING og HUSARBEID stjeler fort ti timer i uken selv når du trekker fra luking og stryking (hvem har tid til sånt?) Klær, hus og bil skal vaskes, men også kropp må vaskes nå og da. Du bør påregne fem timer i uken til hud, hår, rumper, negler, snørr og skurv = PLEIE, kanskje seks nå i Covid-tid. Pluss på et par til som går til tannlege, frisør, fastlege, kiropraktor og helsestasjon.

Mat og familietid

Du er heldig hvis du får en halv time sittende ved matbordet hver dag for å SPISE middag. Noen spiser stående med en klut i hånden og et barn på armen, andre gående på vei mellom skole og parkour. Sunn, god og hjemmelaget mat kan mekkes på tjue minutter hvis du er riktig dreven og matpakker kanskje på fem? Legger man til kveldsmat, frokost, fredagstaco, en helgebiff og noen søndagsvafler, blir det fort seks timer i uken på MATLAGING, selv når foreldre bytter på.

Så må det settes av FAMILIETID til lek, turer og samvær med barna. Regner vi med femten timer i uken, har vi dekket inn bursdager, playdates og besøk av besteforeldre også.

Forpliktelser

Det er flere selskaper som skal driftes enn jobben og familien; styret i borettslaget, FAU og skolekorpset vil ha en andel av tiden din også. Loppis, vennegrupper, foreldremøter og juletrefest, alle må bidra =DUGNAD

Da gjenstår det cirka fem små timer av uken som må prioriteres knallhardt mellom avslapning og overskuddsaktiviteter som trening, parforhold og venner.

Som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.

Ser man dette regnestykket i sammenheng med myndighetenes forventning om fulltidsarbeid og reproduksjon, er det ikke så underlig at å bli forelder kan føles som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.

Så hvordan får man det til å gå rundt? Jo, man bare spikker litt på hver av disse aktivitetene. Man tar snarveier, og disse snarveiene heter for eksempel bestikkelser, tomme trusler, skjerm, søvnbrist, ferdigmat og sølibat. Snarveiene baner vei for stress, dårlig samvittighet og dårlig helse, iblant samlivsbrudd og barn som ikke føler seg sett.

Jeg følger strømmen

Så finnes det sikkert en hær av skarpe planleggere der ute som alltid får kabalen til å gå opp. Der er familier som våger å leve alternativt eller som har ofret god råd og karriere for mer tid sammen. Du har foreldre som aksepterer situasjonen og ikke bruker tid på å klage på tidsklemma. Det finnes gode pedagoger som alltid finner de rette nøklene når treåringen har låst seg og foreldre som har lært barna sine å hjelpe seg selv.

Jeg er åpenbart helt middelmådig på disse tingene. Jeg følger strømmen, med høye skuldre og kortisolen bankende i pannebrasken. Jeg synes forventningene er for høye og mestringsfølelsen for lav når jeg regner på timer og minutter for å få tids-ligningen til å gå opp. Men jeg vet at det finnes flere middelmådige matematikere der ut som også knoter med det samme regnestykket

Sisteplass i familien

«Du kommer på sisteplass i familien» sier femåringen til meg. Kroppsspråket hans er oppriktig og tonefallet saklig, som om han bare konstanterer noe som de fleste allerede vet. Jeg har jo mistenkt det lenge, det har vært mange tegn. I tillegg til skjellsnavn som fisen og bæsjen, har jeg fått både kalde skuldre og silence treatment.

Lavere rang enn lillebror

Det er Pappa som er stjernen. Det hjelper ikke hvor mange underbukser jeg trer på hodet eller hvor mange pannekaker uten brune kanter jeg steker. Jeg når ikke opp. Men at jeg til og med har lavere rang enn lillebror, det hadde jeg ikke regnet med.

«Det blir jeg litt trist av å høre» svarer jeg. Han sier at han forstår det samtidig som han trekker på skuldrene og gir meg et litt sånn «ja, men hva kan man gjøre liksom» aktig blikk. Det var jo tross alt jeg som ville snakke om favoritter.

Jeg er ikke veldig god på å leke

Jeg har hatt ledertrøya i familien i lang tid jeg. Men plutselig en dag så er det ikke kosing på fanget, skorpeløse brødskiver og «se på meg» som gjelder lenger. Nå handler det bare om lek, og der er pappa best. Pappa kan forme en Spiderman av gårsdagens lasagne, spille alle sangene til Knutsen og Ludviksen på gitar og være minst ti forskjellige versjoner av monstre.

Jeg er ikke veldig god på å leke, spesielt ikke den type lek som femåringen liker; å tegne superhelter, jage hverandre rundt og ha rollespill. Det er ikke det at jeg løper sakte eller ikke vet hvordan man etterligner en ninja, men jeg sliter med engasjementet og innlevelsen, noe han gjennomskuer umiddelbart. Når jeg løfter sverdet til Ninjagofiguren og sier ting som «Dette blir din siste time, Samukai» høres det ut som jeg snakker om siste time hos fysioterapeuten. Dessuten har femåringen forlengst passert meg med sine tegneferdigheter og synes det er like meningsløst å tegne med meg som det er for meg å diskutere politikk med ham.

Glorifantastiske helter og skrullinger, kjempeduster og bittesmåer

Jeg er litt mer bok og puslespill-typen. Jeg har en skuff med bøker av Roald Dahl som jeg gleder meg til å dele med ham. Når han en dag åpner den vil han oppdage at det finnes et parallelt magisk univers av glorifantastiske helter og skrullinger, kjempeduster og bittesmåer som får en til å sitre av spenning og som vi når som helst kan besøke sammen.

En dag er det min tur

Så tror jeg at jeg er en mamma man kan prate med om de tingene i livet som er fint og rart eller vanskelig. Og jeg har alltid lange negler (eller klør som lillebror kaller det), som er supergode å klø små rygger med.

Det blir nok min tur igjen. En dag skal jeg atter klatre opp mot toppen av rankinglisten. Og da er jeg klar med fanget, klørne og Willy Wonka.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2022

En hyllest til besteforeldre

Svetten sildrer nedover magen og samler seg på tvers mellom to hudfolder ved navlen, som en vollgrav. Kroppen kjennes spent men tung på samme tid, som om den forgjeves forsøker å flykte men er bundet fast med usynlige lenker kalt ansvar, plikt og samvittighet.

Jeg kjenner pulsen i tinningen, den banker seg innover i hodet og skal snart gi fødsel til en lammende hodepine. Hånden skjelver, fingrene dirrer.

Duell mellom fornuft og følelse

Jeg forsøker å rette fokuset over på gutten som ligger og spreller som en makrell på gulvet med bena og hodet surret inn i maskeringsteip. Han hyler mens han forsøker å dra teipen av den blonde luggen. «Ikke gjør det» sier jeg med rolig men bestemt tonefall.

Plutselig tar den andre gutten et fast grep rundt halsen min bakfra og henger på meg som en kappe med sin fulle tyngde. Jeg kjenner et voldsomt trykk mot strupen og gisper etter luft. Man kan tåle to-tre stressymptomer og et litt for høyt desibel, men kvelning på toppen av det hele, velter lasset for selv den mest hardbarka småbarnsmor. Nå utspiller det seg en duell mellom fornuft og følelse. Jeg kan gjøre som Hedvig Montgomery sier, bevare roen og utvise lederskap, eller jeg kan gi etter for en sårt tiltrengt utblåsning.

Jeg orker ikke mer av dette småbarnslivet

Så roper påhenget bak meg «prompemamma» inn i øret mitt. Da er det avgjort. Jeg orker ikke mer av disse drittungene, denne familien, dette småbarnlivet, jeg er ferdig. Idet kroppen min forbereder seg på å mutere til en drage, sprute ild over hele det jævla rekkehuset og fly til varmere strøk, går plutselig utgangsdøren opp.

«Juhu! Er det noen små tøffinger her?» synger svigermor og fyller entreen med glade toner og runde eplekinn. «Vi leker ninja, farmor» svarer maskerings-mumien på gulvet. «Så flott! Jeg var tilfeldigvis i byen og lurte på om dere to gutter vil henge med meg et par timer?» «JA!» roper guttene i kor mens påhenget slipper halsen min og kaster seg rundt hennes.

Stanser skilsmisse-ekspressen

Besteforeldre. Uten dem hadde jeg hverken beholdt jobben eller vettet. Som om motbakken ikke var bratt nok med kreft og pandemi, fikk vi i fjor en husbrann med på kjøpet. Vi hadde aldri kommet oss igjennom nomadetilværelsen uten hjelp av seniorpatruljen som alltid stod parat.

Disse gråstenkte superheltene rykker ut straks de værer at adrenalinet begynner å pumpe i blodet på Ola eller meg. De kan lukte søvnbrist, lese mellom rynkene og vet nøyaktig hva som trengs for å stanse skilsmisse-ekspressen; nemlig tid.

Ikke ta besteforeldre for gitt

Tid sammen med barnebarna så foreldre kan sove, kline og krangle med håndtverkere. Tid til å steppe inn som innbyttere i noen timer og gi de små trollene tålmodighet og et par våkne ører som mer enn gjerne vil høre om syv hundre forskjellige Pokémons. Tid til å skape sterke bånd med barnebarna gjennom lek, prat, kos og iblant altfor mye søtsaker.

Det er ikke alle forunt å ha tilgjengelige besteforeldre som kan eller vil ta en så viktig rolle i familien. Men har du det, er det en gave du skal verdsette høyt og aldri ta for gitt.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2022

Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Livet kommer i klumper

«Livet kommer i klumper» sier svigerfar. Jeg er enig med ham, men synes det er en underdrivelse. Byller er et mer dekkende ord.

Som om livet ikke var tilstrekkelig bulkete med pandemi og min uhelbredelige kreft, begynte det en kald februardag å brenne i rekkehuset vårt. I det ene øyeblikket satt jeg fredelig på hjemmekontor og gomlet på et Gullbrød, minuttet etterpå stod jeg panisk og kjempet mot rasende flammer med et pulverapparat i hendene. Universet, karma, gud eller en ubrukelig elektriker synes tydeligvis ikke vi hadde nok å stri med fra før.

Hotellkontor

Så da hadde vi plutselig ikke lenger et beboelig hjem og måtte leve som nomader i flere måneder med flytting mellom hoteller, leide leiligheter og familie- og venners hus. Lettere ble det ikke når denne hjemløse tilværelsen måtte kombineres med landets strengeste smittevernsregler. For de som ikke har prøvet seg i øvelsene «hotellkontor» «nødgarderobe med stengte klesbutikker» eller «bo hos andre med avstand», så kan jeg fortelle at det er som å svømme i et basseng med gelé.

Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert og sosialt isolert

Bunnpunktet ble nådd den dagen vi sendte barna til besteforeldre for å gjennomføre min halvårlige kreftkontroll og flytte fra lånt hus til leid leilighet, med et lite mellomstopp på hotell. Idet vi hadde vinket barna avgårde, pakket og stappet bilen med vår magre tilværelse, fikk vi plutselig en telefon fra smittevernskontoret som ville opplyse om at hele familien vår var satt i karantene. Ikke bare hadde vi muligens sendt to sprellende Covid-smittede avgårde med besteforeldrene, men kreftkontrollen som jeg mentalt hadde forberedt meg på i flere uker var nå avlyst. Verst av alt var likevel det faktum at vi ikke hadde et hjem å gjennomføre karantenen i. Det nye hjemmet vårt, var bilen.

Så da satt vi der i Toyota-karantene utenfor Volvat og ventet på hurtigtest, omringet av sorte søppelsekker som utgjorde alle eiendelens våre. Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus.

Dronningen av motgang

Nå kunne jeg fortsatt dette innlegget med flere bitre superlativer om livets misere i et forsøk på å høste sympati. Jeg kunne utnevnt meg selv til dronningen av motgang og styrt livet mitt etter Murphys lov. Men jeg vil heller skrive om det vakre som ulykke bringer med seg.

Når livet går opp i røyk

For det er først når livet klumper seg som verst, at du oppdager hvor mange fine folk du har rundt deg som anstrenger seg for å jevne det ut. Mennesker som åpner hjemmet sitt for deg når ditt eget bokstavelig talt går opp i røyk.

Det var nabojenta med nybakte muffins, et tips om et ledig hus i området, en lunsjinvitasjon på en søndag og barnehageforeldre som ville hjelpe med levering og henting. Det var venner som ringte daglig for å lytte, kolleger som tok på seg nye oppgaver, besteforeldre som ilte til for avlaste, legen som klemte inn en ny kontroll i en sprengt kalender og daglige SMS’er fra folk som lurte på om det var noe som helst de kunne bidra med. Overalt dukket det opp utstrakte hender og små omtenksomme gester som gjorde dagen litt lettere for oss å komme igjennom.

Så kan vi bare håpe på at livet har gitt oss den siste verkebyllen på en god stund.

Svigerfar har rett i at en ulykke sjelden kommer alene, men heldigvis vet jeg nå at man er sjelden mindre alene enn når ulykken kommer.

Pappa, du har kommet langt

«Så fint at faren din har deg annenhver helg» sa voksne til meg. Jeg var fem år, pappajente og åpenbart stolt av ham som hentet meg i barnehagen annenhver fredag og fylte helgen min med oppdagelser, undring og fryd.

De voksne sa det med oppriktighet og respekt. For hvem kunne vel forvente en sånn ansvarlighet av en far hvis datter var født i et forhold som knapt varte lenger enn et svangerskap?

Den moderne måten å skilles

Dette var på åttitallet. Det er ingen voksne som skryter sånn nå. Tvert imot. «Bare annenhver helg» vil de si. «Men bor han ikke i samme by da?» vil de spørre. Så vil de riste på hodene sine av bekymring for den stakkars datteren som skal vokse opp uten en tilstedeværende far.

Når man skilles i dag er det annenhver uke, ferier delt på midten og julaften sammen. Gjerne med mammas nye mann om det passer seg sånn. Hans tre barn fra første ekteskap får også komme. Gledelig, rommelig jul!

Bipolare juletradisjoner

Mine foreldre feiret aldri jul sammen, selv når de begge var uten ny kjæreste og hadde en god relasjon. Jeg tror ikke engang det slo dem at det var en mulighet, langt mindre at det var et juleønske som jeg bar på i all hemmelighet gjennom barndommen.

Juletradisjonene mine var bipolare. Ribbe den ene jula, pinnekjøtt den neste. Tre konger til Jesusbarnet den ene jula og tre nøtter til Askepott den neste. Nissen eksisterte bare annethvert år, Kristus også. Men jeg har gode juleminner likevel.

La igjen mine dårlige egenskaper hos mamma

Etter en helg hos pappa var jeg alltid engstelig for at det skulle bli siste gang. At han hadde gått lei av stigespill, makaroni og meg, og heller ville leve et voksenliv fylt med voksenting. Egentlig hadde jeg en fornemmelse av at alle foreldre ville det, men jeg tenkte at det muligens var lettere for pappa å kutte meg ut. Derfor la jeg alle mine dårlige egenskaper igjen hos mamma.

Jenta som pappa hadde på besøk annenhver helg hadde ingen skarpe kanter. Nei, hun var rund, blid og enkel. Hun sov lenge om morgenen, hørte på beskjeder og testet ikke grensene. Hun forventet ikke at pappa skulle dukke opp på juleavslutningen for å høre henne synge om Jordmor Matja eller ringe midt i uka bare for å slå av en prat.

For hun hadde verdens beste pappa som stilte opp over enhver forventning, en sånn som voksne skrøt av.

Det var sånn det var, den gang.

Dagens fedre krever omsorg

Dermed er det på sin plass å skryte av dagens fedre. Ikke fordi de er engasjerte pappaer og tar omsorgen for barna sine med største selvfølgelighet, men på grunn av den viktige utviklingen farsrollen har hatt og som mange fedre har etterlyst og ønsket velkommen.

Fra hjemmekontoret mitt ser jeg pappaene trille forbi vinduet mitt med hovne øyne, treukersskjegg og bysse-rygger. Senere skal de suse forbi på sykkel med poden baki caben for å levere i barnehagen eller møte opp til fireårs-kontroll på helsestasjonen.

Dagens fedre deltar på svangerskapskurs og babysang. De oppdrar, leker, pleier og de trøster. Ved samlivsbrudd ønsker de delt foreldreansvar og setter barnas behov og trygghet i fokus når den nye familiesituasjonen skal organiseres.

Min pappa gav mer omsorg enn man kunne forlange, men dagens pappaer forlanger å få gi mer omsorg enn noen gang.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

Meningen med livet

I 2018 ble det funnet en kreftsvulst i kroppen min. Utysket viste seg å være en sjelden variant som cirka ingen i hele verden får. Den var så sjelden, at legene brukte seks år bare på å finne den. Dessverre hadde kreften da for lengst emigrert fra tynntarmen og opprettet kolonier i leveren min på permanent basis.

Så nå har jeg uhelbredelig kreft og er…la oss være ærlige…ett skritt nærmere grava enn mange av dere andre. Dermed har jeg også bedrevet en god del grubling om livet og døden og sånn. Det gjør meg på ingen måte til noen eksistens-spesialist men siden det helt åpenbart er kjempesynd på meg, tillater jeg meg likevel å synse ukritisk og subjektivt om et av verdens største spørsmål, nemlig meningen med livet.

Carpe Diem

Den første perioden etter kreftdiagnosen gikk jeg inn i en Carpe Diem aktig tilstand som fortonet seg som en slags manisk takknemlighets- og nytelsesfest. Jeg lyttet til fuglene, danset i regnet og koste med barken på trærne. Jeg stoppet nedbetalingen på lånet og reiste på vinsmaking til sør-Frankrike med halvgrodde operasjonssår og en tvilsom tillatelse fra legen. Jeg var umettelig på kosing og klemming og hadde verdens lengste tålmodighet med barna. Meningen med livet var å verdsette hvert eneste minutt så lenge det varte.

Men så, når det etter hvert ble klart at jeg hadde en veldig saktevoksende kreft og ikke skulle forlate verden sånn helt med det første, ja, da kom hverdagsapatien snikende tilbake sammen med tidsklemme, søvnbrist og sur kaffe. Jeg må innrømme at det var en skuffelse, for jeg hadde gledet meg til å gå nyfrelst rundt og holde episke foredrag om hvordan man kan føle seg tilfreds og takknemlig hvert sekund av livet.

Sølvskje i ræva

Jeg har senere lurt på om det å søke meningen med livet er i overkant ambisiøst for et milleniums-menneske født med sølvskje i ræva. Nesten som å skulle velge én leke i leketøysbutikken når du har råd til å kjøpe alt i hele sjappa. Kanskje gir spørsmålet om meningen med livet mindre mening når man har det meste man kan ønske seg.

Hvis du hadde spurt meg som barn, hadde jeg sagt at meningen med livet var godteri og Jesus Kristus. Godteri er på ingen måte meningsløst i dag heller, men Messias og jeg har gått hvert til vårt. I tenårene var det viktigste i livet å være pen, et prosjekt som definitivt er vanskeligere å lykkes med ettersom jeg karrer meg oppover i førtiårene. I tjueårene handlet det om å oppdage den store verden, i tredveårene om å oppdage den store kjærligheten.

Humor er bedre enn tumor

I de senere årene har jeg tenkt at det handler om å fylle livet med så mye glede som mulig. «En god latter forlenger livet» heter det jo. Hjemme hos oss sier vi ofte at «humor er bedre enn tumor». Så hånflirer vi av kreften og tuller med døden som om det bare er å erstatte hette og ljå med kyse og innebandykølle. Men så enkelt er det ikke alltid, iblant blir smilet påklistret og latteren hul. Etter en tøff runde med behandling eller når jeg venter på resultater fra en scan, kan redselen overmanne meg og det føles som jeg er innesperret i et beksvart bur sammen med en kvelerslange. Ingen kan redde meg for buret er min egen kropp og jeg får ikke ett øyeblikks hvile fordi mørket gjør det umulig å se dyret som jakter på strupen min. Da er det ikke mye hjelp i galgenhumor og kreftvitser.

Hadde du spurt meg i mars 2018 ville jeg sikkert sagt at meningen med livet er familie, venner og god mat. I april 2018 ville jeg svart familie, venner og god helse.

Svaret på verdens største spørsmål

Til tross for en lengre flørt med døden, har jeg altså ikke klart å finne meningen med livet. Jeg tror det er fordi den ikke er konstant, men endrer seg ettersom jeg lever det. Så i stedet for å spørre om hva som er meningen med livet bør man kanskje spørre om hva som gir livet mening?

Og akkurat nå er det for meg normaliteten og håpet om et langt liv med de jeg elsker.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2020