Goooood moooorning Vietnaaam!! Temaet var dystert, men jeg lo så tårene trillet. Det som var så spesielt med Robin Williams var at hans humor aldri overskygget det alvorlige budskapet i filmene, den nærmest forsterket det. Hans grenseløse optimisme og kjappe replikker både på lerretet og utenfor bar håp og lys. Et paradoks er det da, at håpløshet og mørke tok livet hans.
Jeg har fulgt Robin Williams helt fra jeg var liten, eller han har fulgt meg kan man vel nesten si. Jeg var ikke mer enn fire år da Robin Williams kom ned fra himmelen i et egg av et romskip ikledd robotdrakt mens han gjallet Nah-Noo og skulle redde menneskene fra seg selv. Med store øyne så jeg og storebror episode etter episode av Mork & Mindy før vi iførte oss serviettringer rundt armene og kjeler på hodet og ropte Nah-Noo og var fra planeten Ork.
Noen år etterpå, da en manipulerende mannsfigur hadde valset inn i familielivet vårt og tatt fra meg mye av min selvfølelse, messet Williams i Dagen er din at jeg måtte tro på meg selv og mine idealer. Han kunne ikke redde meg gjennom TV-skjermen, men han kunne hvert fall bekrefte det jeg trodde og håpet, at livet var mitt og tankene mine frie.
Da min kjære far kom ut som homofil var det heller ikke dumt å ha ledd seg gjennom både Lånte Fjær og Mrs Doubtfire. Williams rollebytte og humoristiske lek med egen identitet og kjønn bidro på en måte til å ufarliggjøre problemstillingen rundt seksuell legning i det offentlige rom på nitti-tallet da homofili og transvetisme var nytt for mange.
Good Will Hunting kom på en tid da hele livet mitt var en eneste stor popularitet- og skjønnhetskonkurranse. Jeg var hjemsøkt av spøkelser fra barndommen og kompenserte for min egen usikkerhet gjennom likegyldighet til skole og egen fremtid. Jeg husker at jeg fikk en liten realitetssjekk etter å ha sett den filmen og innså at jeg trengte å bruke tid på å få hodet mitt på plass.
Det er ikke tilfeldig hva slags roller Williams har valgt. Han ville redde verden og brukte humor for å formidle budskapet sitt. Vi har alle møtt på mennesketyper som Williams; skruppelløse men dypsindige moroklumper som med sin energi kan løfte deg ut av ethvert tungsinn. De lar deg snylte på energien sin, inspirerer deg med sine idealer og har klippefast tro på at samfunnet kan bli bedre.
Er vi flinke nok til å ta vare på disse menneskene og gi energi tilbake, eller fortsetter vi å suge karismaen ut av dem så de til slutt ikke har noe igjen til seg selv?
Uansett…goodbye Robin Hood og takk for visdommen og latteren