Vi møttes på nyttårsaften i 1995. Jeg likte deg egentlig ikke, men du var farlig og tøff og jeg hadde behov for å sprenge grenser. Vi var sammen hele den kvelden og jeg tok med deg hjem uten at mamma la merke til det.
Jeg ble raskt hekta på deg. Du bar med deg en eim av kulhet og den kulheten smittet over på meg når vi var sammen. Du hadde en egen evne til å tiltrekke deg folk uten å egentlig gjøre noe for det. Med deg havnet jeg alltid midt i sentrum av det som skjedde.
Du hadde også en omsorgsside som var helt unik. Jeg kunne holde deg i hånden i timesvis og du trøstet meg, din tålmodighet var endeløs. Jeg har ikke tall på hvor mange tårer jeg har grått sammen med deg.
Jeg tok deg med på alt og du var aldri vond å be. Du var ikke typen å dra med på middagsselskap hos mor og far, dog sa du aldri nei til en fest.
Ikke sjelden måtte jeg dele deg med andre når vi var ute. Du sørget alltid for at kveldene ble sene og bakrusen knallhard.
Min nærmeste begynte å advare meg mot deg. De synes forholdet vårt var usunt. Du advarte meg til og med mot deg selv. Jeg ville ikke lytte, jeg trodde jeg trengte deg.
En dag vi gikk bortover gaten sammen, fikk jeg plutselig øye på speilbildet vårt i et butikkvindu. Jeg skjønte først ikke at det var oss, for vi var så forskjellige. Jeg så meg selv i en rød kåpe og støvletter og deg med ditt røffe image. Jeg skjønte plutselig at jeg var ferdig med deg, jeg hadde vokst fra deg. I ettertid innser jeg at jeg bare ble mer urolig av å ha deg i livet mitt.
Når ting er vanskelig, savner jeg deg. Jeg kan gå på gaten og plutselig kjenne et blaff av lukten din. Jeg savner å tenne deg, kjenne hjertet banke i brystkassen, kjenne deg mot leppene mine.
Til Marlboro. Fra din ex.