“Ta ham!” roper Kristian, broren min og slår ut i luften med den ene neven. Rocky blør kraftig fra et kutt over øyet. “Now you die” sier Drago til ham, men Rocky er i siget nå. 

Det glinser i svetten fra to slitne kropper som er beredt på å kjempe til døden. Det er nå det skal avgjøres. Jeg hopper i sofaen i takt med at Rocky treffer haka til Drago med neve etter neve. Hele det russiske publikumet er på Rockys side, det er ikke til å tro. Så faller Drago. Kristian og jeg ser på hverandre og holder pusten et øyeblikk. Vi starter tellingen i kor; en, to, tre…han bli liggende…fem, seks, syv…prøver å reise seg men faller sammen…ni, ti. Han klarte det! Rocky klarte det! Kristian og jeg gråter og omfavner hverandre. Så spoler vi tilbake og ser hele filmen på nytt nok en gang. 

Barndommens magiske øyeblikk, hver eneste dag var full av dem og man gikk aldri lei. Ulidelig spenning, grenseløs glede, bunnløs skuffelse. Hvor gøy det var bare å løpe. Vinden i håret og elektrisitet i bena. Hvordan man kunne glede seg til lørdagsgodt på en tirsdag, planlegge hva man skulle fylle posen med; salte frosker, colasmokker og Sad Sam. Alt som var nytt var spennende, alt som var kjent ble bare mer og mer morsomt. 

Jeg ser det mer og mer ettersom gutten vår vokser til. Den lille kroppen er overmannet av sin egen iver til å utforske verden, føle alle følelser. Han er nesten gjennomsiktig. Alt som foregår på innsiden, synes på utsiden. 

For ham er hverdagen en fest som starter idet lyset går på og en trøtt pappa eller mamma stikker hodet inn i rommet og møter verdens blideste fjes. På vei til barnehagen peker han på absolutt alle hunder han ser og bjeffer av begeistring. Dagen i barnehagen er full av oppdagelser, nye ord og sanger. Leker som kan stables, ristes, pusles, bankes og settes sammen. Kjente fjes, lukter og lyder gjør det trygt å utfolde seg i eventyrlandet på femti kvadrat på avdeling rød. I løpet av syv timer har ett år med nye erfaringer og opplevelser gått, så gjensynsgleden er ubeskrivelig når han ser mamma eller pappa dukke opp i døråpningen til avdelingen. Og skuffelsen desto større i garderoben når dress, lue, hals, votter og sko skal tvinges på. Hvor mye han klarer å elske og hate foreldrene sine på en dag. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til stemmen hans er rusten av å rope aja aja ahaha. Resten av kvelden går med til forsøke å lokke til seg så mye sukker som mulig, få sine foreldre til å opptre som sirkusartister og få tak i det magiske brettet som ved et tastetrykk forvandles til et nirvana av digital underholdning. Så er nok en forunderlig hverdag over.

Mens jeg drøvtygger hverdagen. Smaker ikke på den, bare tygger og svelger, som fiskeboller på en lørdagskveld. Jeg skjærer alle hunder over en kam og irriteres mer enn fascineres over de fleste nye sanger jeg hører. Jeg har nok med å stable meg på bena om morgenen, riste kroppen i gang med en kaffe, pusle sammen en hektisk ukesplan, banke gjennom dagens arbeidsoppgaver og sette sammen en sunn og næringsrik meny som skal ta tjue minutter å lage. En syvtimers dag på jobb føles som et kvarter i et lite lokale på tre hundre kvadrat på Skøyen. Hentingen i barnehagen er dagens hyggeligste møte, mens påkledningen i garderoben en øvelse i tålmodighet. Så synger vi de samme sangene hjem fra barnehagen som vi har gjort før, om dyrene i Afrika, til mine nerver er tynnslitte av aja, aja, ahaha. Resten av kvelden går til å prøve å få i seg så lite sukker som mulig, få barnet til å opptre som en veloppdragen gutt og minimere bruken av det magiske brettet med digital underholdning bare et tastetrykk unna. Så er nok en vanlig hverdag over. 

Hverdagen til barnet er som en berg og dalbane av lykke og sorg, min mer som tømmerrenna; av og til får man et lite sug i magen eller en kald dusj. Heldigvis kan man leve nokså lykkelig som voksen med det. Spør du Rocky, så er det mange strevsomme og ensformige hverdager som ligger bak en seiersdag. 

Men barndommens magi, den er forbi.