Historien jeg skal fortelle nå handler om bestefar som døde for noen år siden. De siste årene han levde var han ganske så dement, en sykdom som for mange som får den, oppleves som fryktelig, som å miste seg selv litt for hver dag. Men bestefar var en type som ikke tok så på vei for ting, og når han begynte å surre, blande og glemme, så lo han som regel bare litt av seg selv og erkjente at når hadde en saktens mistet oversikten igjen. 
Det er med hans muntre og lettsindige ånd i mente jeg derfor tillater meg å fortelle om forviklingene som oppstod da hele familien skulle samles hos bestemor og bestefar en snehvit jul for noen år siden. 

“Hallo?” roper jeg fra nede i gangen. Bestemor og bestefar har alltid hatt utgangsdøren åpen når de venter besøk. “Hallo” roper bestemor fra annen etasje. Jeg går opp trappene til stuen. Bestefar sitter i stolen sin og ser på TV. Han ser forundret opp på meg idet jeg kommer inn i stuen og sier “hvem er du?” med et så ordentlig trøkk på “ER” at spørsmålet ikke er til å forveksle med en spøk. 

“Det er Marie det Einar, barnebarnet ditt” sier bestemor idet hun kommer ut av kjøkkenet og setter fra seg et fat med smultringer på stuebordet. “Hun satt jo ved siden av deg på 80-års dagen din for bare noen måneder siden, husker du det?”. “Javel, nei jeg vet ikke jeg” svarer bestefar. “Hun ser ut som en grei jente hun”. Vi spiser smultringer og jeg forteller bestefar om da vi kjørte til min onkels bryllup i Odda og møtte på geiter i veien som kom seg inn i bilen og bestemor prøvde å bli kvitt dem med å kaste pastiller ut av vinduet. Bestefar ler så smultringene spruter ut av munnen. Jeg forteller om feriene våre i Kragerø og turene rundt Østensjøvannet og bestefar lytter med store øyne. Det er ikke så lett å vite hvor mye han egentlig husker. 

“Hallo?” hører vi fra underetasjen. “Ja, hallo” roper bestemor. Min onkel kommer opp trappen sammen med min tante. “Vi sitter og snakker om Marie, for Einar husker henne ikke så godt, jeg tror han husker henne best som liten” “Hva?” sier bestefar. “Ja, jeg tror du husker Marie best som liten”. “Marie?” svarer bestefar. “Ja, meg” skyter jeg inn, “jeg er Marie”. “Er du også Marie?” spør bestefar og veksler mellom å se på meg og bestemor. Jeg lar det være med det. 

“Men du husker meg?” spør onkel Arild og finner en plass i sofaen ved siden av sin kone. “Ja, vi er fettere” svarer bestefar. “Nei, men jeg er jo sønnen din” sier onkel Arild. “Arild er sønnen vår vet du” sier bestemor “husker du ikke han giftet seg med Tori i Odda, da jeg kastet de pastillene?”. “Er Arild han med geitene?” svarer bestefar. Bestemor trekker frem et album og drar frem et bilde av ham selv sammen med Arild. “Dette husker jeg jo godt” sier bestefar, “det er jo Arild, han er en fin gutt han”. 

“Hallo?” hører vi igjen fra underetasjen. Here we go.. “Ja, hallo” roper bestemor. Det er min far og hans mann. Jeg aner at forvirringene snart vil nå sitt klimaks. “God jul” sier pappa idet han kommer inn i stuen med Tore hakk i hæl. “Ja, ser her kommer det flere folk” sier bestefar. Sofaen blir fylt opp og kaffe skjenkes de nyankomne. “Du kjenner igjen Morten?” spør bestemor, “din eldste sønn”. “Joda” svarer bestefar og måler min far opp og ned mens han smatter på en Serinakake. “Han er blitt stor han der”. Bestefar ser lenge på pappa før han lar øynene gli over på Tore. “Men hvem er han der?” 

“Er jeg far til han også?” fortsetter bestefar. Det humres litt rundt bordet. “Nei, han er sammen med Morten han skjønner du” skyter bestemor inn. Bestefar tar en lang tenkepause før han sier ettertenksomt “Javel altså, en kamerat”. Bestemor skjenker mer kaffe “Ikke akkurat en kamerat kanskje men..” sier bestemor ut i luften. “Ja, han ser grei ut han” sier bestefar. Det er en stilletiende enighet rundt bordet om at vi lar det være med det. “Noen dager er han veldig forvirret” skyter bestemor inn med dempet stemme . “Hva?” sier bestefar. “Jeg sier at noen dager er du litt mer forvirret enn andre”. “Å, ja, sånn ja” svarer bestefar. 

Det er tydelig at glemselen til bestefar har nådd nye høyder for bestemor også og hun virker plutselig litt urolig når hun sier halvt konstanterende, halvt spørrende “Men meg vet du godt hvem er”. “Ja, du er Else Schou du” svarer bestefar. Bestemor smiler lettet. “Det er riktig. “Og hva slags forhold har vi?” fortsetter hun. Bestefar tenker seg lenge og vel om før han sier litt prøvende “ja, jeg er vel kanskje moren din?”

Selv om situasjonen er litt trist, kan vi ikke annet enn å bli litt lattermilde rundt bordet, og bestefar ler litt selv også. Så skåler vi i akevitt, setter oss til bords og er alle skjønt enige om at julen er ganske god lell.