Et sted på Karl Johan sitter det en fyr i møkkete olabukser og en tynn dunjakke. Han er ikke alene, ved siden av ham ligger en schæfer som han stryker på nå og da. Ellers bare sitter han stille. Han mangler tennene sine, ligner en gammel mann, men han er ung. Det vet jeg, for jeg kjenner ham.
Han gikk noen klasser over meg på ungdomsskolen. I perioden jeg satt på Frysja og drakk pils siden jeg ikke kunne dra på byen med falskt leg, dukket han ofte opp. Han var alltid vennlig. Jeg synes synd på ham allerede da, for hvorfor i huleste kom han alene og brukte tida si med yngre folk som meg? Jeg tror han ble mobba, jeg kjenner i hvert fall til noen av kallenavnene han hadde. De var ikke spesielt hyggelige.
Titt og ofte går jeg forbi ham. Han sitter og kikker rundt seg, stryker Schæferen tålmodig. Noen legger en penge i koppen, han nikker som takk. Samtidig som jeg er nysgjerrig, prøver jeg å gjøre meg usynlig, blande inn med de andre passerende. Jeg skammer meg over måten jeg bare seiler forbi, på vei til noe viktig og lar ham bare være en del av omgivelsene, en person jeg kjenner som har det tøft. Hvordan endte vi opp med så forskjellig liv?
Kanskje jeg skulle gå bort til ham og si hei? Det er lenge siden, han kommer nok ikke til å kjenne meg igjen. Vil han i det hele tatt møte på folk han kjenner? Er det pinlig? Eller er det for lengst gått over i gjensynsglede med håp om en ekstra slant i koppen?
Så en dag bestemmer jeg meg. Jeg roter frem en hundrelapp fra lommeboka og holder den klar i hånden. Han har schæferen på fanget og stryker den sakte med en skitten hånd. Idet jeg går forbi, rekker jeg frem hånden med hundrelappen. “Tusen hjertelig takk skal du ha” sier han og gir meg det aller vakreste ekte tannløse smilet jeg har sett. Han sier det med en vennlighet og omsorg som får meg til å føle at det er han som har gitt meg noe. Og er det ikke nettopp det han har? Den følelsen jeg har i kroppen når jeg fortsetter nedover gaten, og hele resten av den dagen, er definitivt verdt hundre kroner. Å få slik takknemlighet fra en person med et så utakknemlig liv. Det var bare hundre kroner, men han fikk meg til å føle det som om jeg reddet dagen hans.
Så to dager etter gir jeg ham på nytt en hundrelapp. Igjen blir jeg overøst med varme smil og takknemlighet. Uken etter er jeg tre ganger innom med hundrelapper. Jeg føler meg som er strålende menneske hver gang, men innerst inne vet jeg at det også er feighet. Jeg kjøper meg ut av et moralsk ansvar jeg har for å hjelpe mine medmennesker, spesielt mennesker jeg kjenner. For hvorfor går jeg ikke bort, sier “Du husker kanskje ikke meg, men jeg er en gammel skolekamerat. Kan jeg spandere en kaffe?”
Jeg har nesegrus beundring for de som tør å tilby seg selv til mennesker som sliter. De som åpner hjemmene sine, ofrer julaftener, strekker ut en hånd med mer enn bare en hundrelapp. De risikerer avvisning, utnyttelse og utakknemlighet, men velger å hjelpe, velger å stole på, velger å tro på at mennesker kan endre sin livssituasjon bare med litt hjelp. De er hverdagens helter.