“At jeg er lesbisk?” “Hehe, nei jeg er ikke lesbisk, en veldig god venninne av meg er lesbisk, det var det jeg sa. Neida, jeg har en mann jeg” svarer jeg.

Hun er helt ny, fysioterapeut. Vi sitter i bilen og skravler og blir kjent. Forteller om oss selv, snakker om jobben og om julebordet på Geilo som vi er på vei til. Jeg liker henne godt, kul dame. Jeg vet å verdsette kule damer når jeg møter dem, det er altfor mange jenter som har smidd seg inn i en ide om hvordan en jente skal være. Resultatet blir ofte et stort gjesp.

Vi ender opp i samme hytte, med Trond som tredjemann. Trond er en snåling. En blek og tynnfet parogførtiåring med kroppen til en syttiåring siden han konsekvent ikke spiser grønnsaker eller trener. Han bruker mesteparten av fritiden sin på voldelige dataspill, men på jobb trollbinder han kundene sine med sin karismatiske natur mens han skriver ordre med venstrehånden.

“Husk å låse døren til rommet ditt i natt så du ikke plutselig våkner med Trond mellom laknene” sier jeg spøkefullt til fysioterapeuten. Hun ler og simulerer en pistol til hodet.

Vi går igjennom det faglige. Det skjenkes kaffe, serveres pepperkaker og kaldsvettes til luften i det lille konferanserommet damper av sur kroppslukt. Den første ølen i peisrommet går ned på rekordtid. Det setter standarden for resten av kvelden også. Det er dette vi har gledet oss til. Disse etterlengtede timene hvert år da alle skal slutte å være høflige kolleger og hemningsløst blotte sine sympatiske og ufordragelige sider i håp om å komme over den høflige smalltalken i lunsjpausene på jobb.

Vin, pinnekjøtt, skål, taler, drinker, deilig er jorden, dans, shots. Jeg våkner i sengen i undertøyet av alarmen morgenen etter med en bankende hodepine. Frokost om en halvtime. Jeg kaster opp litt i munnen.

“Husker du hva som skjedde i går?” sier fysioterapeuten mens hun pirker med gaffelen i eggerøra. “Ja, jøss” svarer jeg. “Det var litt av en fest”. “Nei, jeg tenker mer på da du prøvde å komme inn på rommet mitt i natt”. Jeg skvetter til, venter på fleipetrynet hennes. Det kommer ikke. Vin, pinnekjøtt, skål, taler, drinker, deilig er jorden, dans, shots. Jeg leter frebrilsk etter bilder i et allerede urolig hode men finner ingenting. Angsten kommer sigende, jeg vet ikke hva som er verst; å finne bilder eller å ikke finne noen. “Hva mener du?” svarer jeg.

Det var tilsynelatende dette som skjedde klokken halv fire en adventsnatt på en hytte på Geilo: Fysioterapeuten våkner brått av at noen banker på døren til rommet. Det tar litt tid før hun klarer å lokalisere lyden, hodet er marinert i rom og cola. Det banker igjen. “Trond?” prøver hun forsiktig. Det blir stille. Så er det noen som begynner å røske i håndtaket. Hun har låst døren til rommet, litt av gammel studentboligvane, litt pga Trond-spøk-trusselen tidligere på dagen. Håndtaket beveger seg igjen. “Hallo, hvem er det?” Ingen svarer. Rom og cola-rusen blokkerer alle innlærte forsiktighetsregler og hun låser opp døra. Der står kollega Marie i BH og juletruse med flekkete øyesminke og et matt blikk.

“Ja?” sier fysioterapeuten spørrende uten å få svar. I stedet fortsetter jeg å stirre på henne mens jeg prøver å bane meg vei inn på rommet. Fysioen konkluderer med at det er en av to muligheter: Enten så byr hun seg frem i juletrusa si eller så går hun i søvne. “Hva vil du Marie?” spør hun igjen mens hun prøver å stenge inngangen. Jeg står lenge og ser på henne med en alvorlig mine. “Jeg skal ut” sier jeg til slutt. “Men dette er ikke veien ut” svarer fysioterapeuten. Hun følger meg ut av rommet. Vel ute i gangen begynner jeg så å røske i håndtaket til utgangsdøren. Det er ti minusgrader ute. Nå har også Trond våknet og stikker hodet ut av døren for å se hva som står på. Mens fysioterapeuten stenger for utgangsdøren masjerer jeg halvnaken mot rommet til Trond. “Du skal ikke inn dit” roper fysioen. Til slutt blir det Trond som følger meg inn på mitt eget rom mens fysioterapeuten står og blokkerer alle utganger og innganger.

Jeg var barn sist gang jeg gikk i søvne. Også da valset jeg rundt i huset mens jeg prøvde å åpne vinduer og dører. Så har det skjedd igjen. Det verste er faktisk ikke det faktum at jeg har vandret rundt blant kollegene mine i juletrusa mens jeg forsøker å trenge meg inn på soverommene deres. Nei, det verste er at kanskje hersker det en liten tvil i fysioterapeuten, hun som jeg de neste årene skal dele kontor med, om hvorvidt jeg faktisk hadde en ørliten plan om å prøve meg på litt førjuls-jentekos.

I bilen på vei ned fra Geilo snakker jeg ustanselig nervøst: “Åh, så deilig det skal bli å komme hjem til MANNEN min! Han er bare verdens beste MANN, her om dagen fikk jeg blomster…Og du som trodde jeg var lesbisk..hehe..Nei, det er en av mine beste venner som er det..bla bla…

I beste fall tenkte fysioterapeuten “Hun der er et eneste stort gjesp”..