Babysang

Tamburin-tanten ler og vrikker med hoftene under tunikaen mens hun roper til skrekkslagne foreldre om å slå løs håret.

“Nå begynner vi” sier den smørblide tamburin-tanten og rasler med instrumentet sitt foran ansiktet mitt. Det er noe usigelig trist over denne lutryggede, svette kroppen med det blide ansiktet og tamburinen som eneste våpen. Det er som om hun har overlevd på å smile tappert mens musikk-karrieren gikk i dass, fruktbar alder kom og gikk og kroppen este ut helt til en blå kjole ble erstattet permanent av en grå tunika.

Jeg liker babysang, jeg gjør det. Men hadde det ikke vært for at jeg har en sønn som hver torsdag sitter som fortrollet og heldigger at en gjeng med voksne synger, klapper og danser i ring, så hadde jeg hatet det.

26 mødre setter seg i ring med babyen sin i fanget og prøver å finne en sittestilling som kan tåle 50 minutter på en tynn matte med ammerygg. Den eneste pappaen i rommet får anerkjennende smil fra alle kanter for sitt mot i å stille opp på noe så lite pappa-perm-typisk som babysang når de andre fedrene løper med joggevogn rundt Sognsvann.

Vi starter alltid med hvert fall to navnesanger. Gang det med 27 barn og det blir 54 vers. Vi synger: “Nå lager vi en sang, nå lager vi en sang. Og den skal vi synge for Emma. For Emma hun er en hyggelig jente og vi er så glad for å ha deg her”. Og det høres definitivt ut som vi lager en sang, for denne har hverken rim eller rytme. Foreldre stemmer prøvende i, men det får fort i stå når man ikke kan navnene på de 26 andre barna. Ekstra vrient blir det når vi skal synge at “Agnethe Kornelia hun er en hyggelig jente” i en melodi egnet for navn som Hilde og Mari. Det blir med at de fleste bare nynner.

Alle babyene tilstede er altså hyggelige jenter og gutter. Men i sangen “vil du være venn med meg?” er alle barna nedgradert til “ganske greie”. Og det virker ikke som babyene er noe motivert for å bli venner, for de er enten helt likegyldige ovenfor hverandre eller bare ute etter å stjele hverandres smokker. Når sangen “trille, trille ballen bort til en jeg liker godt” kommer på repertoaret, når stjelingen sitt klimaks. Fem-seks av de største babyene kaster seg frem på magen og åler bort mot ballen som etter intensjonen skal sendes på kryss og tvers i ringen etter demokratiske prinsipper. 3 av babyene legger seg oppå hverandre over ballen som om det var Rugby, mens frustrerte mødre forsøker å løfte dem bort. Det skrikes og gråtes og alle de voksne ler hjertelig av dette yndige oppsynet.

Så følger en underlig sang om en abbor som prøver å rømme ut av et hull i et fiskegarn. Ingen av barna har noe forhold til denne abboren, man kunne hvert fall startet med noe mer folkelig som f.eks torsk. Også her er det hverken rim eller rytme i sangen. I stedet skal foreldrene snu barna mot hverandre og synge “abbor se her” og “abbor se der” med den mulige konsekvens at alle de språkkyndige barna etterhvert begynner å kalle hverandre  Abbor i stedet for Agnethe Cornelia og Ebba.

Seansen avsluttes med Babysamba. Dette innebærer at foreldre kan slå seg løs og danse rundt i ringen med babyene på armen til eksotiske rytmer fra Boomblasteren. Tamburin-tanten ler og vrikker med hoftene under tunikaen mens hun roper til skrekkslagne foreldre om å slå løs håret. Hele seansen er såpass klein at samtlige av foreldrene velger å slå seg løs og danse heller enn å stå og møte hverandres flaue blikk.

Siste gang, sier jeg til meg selv idet jeg forlater kirke, tamburin og sunne havrevafler. Men så tenker jeg på alle timene som mine foreldre led seg igjennom Putti Plutti Pott og Jungelboken på fjerde året mens jeg satt ytterst på setet mitt i teatersalen og sang av full hals. Den gleden ønsker jeg for gutten min også og jeg vil være der med ham og slå meg løs, alltid.