Alarmen

Røykvarsleren uler på veggen over døren. Faen. Jeg hopper opp, napper tak i den og slenger den i gymbagen ved siden av døren. For sent. Faste og bestemte skritt er på vei i et illevarslende høyt tempo inn på rommet mitt. “Røyker du på rommet igjen?” glefser mamma.

“Kanskje” svarer jeg. Man kan aldri innrømme noe fullstendig når man er midt tenårene, bare delvis. Alt er flytende, det finnes ingen sannhet, selv når 10 Malboro light ligger i vinduskarmen sammen med en rykende sneip i et Norgesglass. Vi snakker om den røykingen igjen, eller rettere sagt, hun snakker om den, jeg drar på meg det lyttende fjeset mens jeg tenker på at jeg må barbere leggene før gymmen i morgen og smøre dem inn med selvbruningskrem.

Norsktimen etter gymmen er alltid litt oppjaget. Spenningen sitter fortsatt i kroppen på alle sammen etter to timer med harde taklinger, høye rop, hud mot hud, pupper under t-skjorten og hemmelige blikkvekslinger. Kari bruker mye tid på å få ro i klassen. Jeg sender lapper med Heidi mens Kari spør om Tarjei Vesaas sin romankarakter Tusten. Ingen har lyst til å snakke om Tusten, det er nok av sånne Tuster på skolen som subber rundt alene i klær som foreldrene har lagt frem, som flakker med blikket og er trege i replikken når de snakket til. “Er det noen som kjenner seg igjen i Tusten?” spør Kari. Taushet. Ingen kjenner seg igjen. “Hvorfor er Tusten så redd for det han kaller de skarpe lynene?” Ingen vet.

En ulende høy lyd bryter tausheten i klasserommet. “Brannalarm” sier Kari og begynner å forberede klassen på evakueringen. “Gul vest, hvem er brannvakt?” Lyden er så nær og liksom annerledes enn den hule ringingen jeg har hørt de siste ti årene i alskens klasserom. Den klager mer enn den kaller. Flere i klassen ser forvirret ut. Så stopper ulingen brått. Kari åpner klasseromsdøren og titter ut i korridoren. “Gangen er tom, ingen andre klasser på vei ut, så da..” sier hun uten egentlig å avslutte setningen.

Hun stiller seg bak kateteret igjen, løfter opp boken. Tilbake til Tusten. “Hvorfor er Tusten så ensom?” prøver hun seg igjen. Stillhet. “Han er jo så jævlig rar” er det endelig en som svarer. “Han er rar!” gjentar Kari “og det å være rar må bety at man blir ensom?” Alarmen uler plutselig igjen. Jeg skvetter, så nær er den. Det er noe så veldig kjent med den alarmen. Noe som ikke har med skolen å gjøre. Jeg får lyst på en røyk. Så skjønner jeg hvordan det henger sammen. Å herregud, det er ikke brannalarmen, det røykvarsleren jeg kastet i gymbagen dagen før som uler. “Folkens, da går vi rolig ut av klasserommet” sier Kari. Hvordan i hælvete skal jeg forklare hvorfor jeg har en hylende røykvarsler i gymbagen ved siden av pulten? Folk begynner å reise seg fra stolene. Jeg kjenner meg kvalm, gruer meg til rødminga, spørsmålene til Kari og all fliringa. Så stopper lyden igjen. Alle står stille i noen uendelige sekunder før Kari sier “sett dere, den har sluttet”.

Jeg sitter på kniver resten av timen, livredd for nok en alarm, livredd for å være han Tusten.