Når alle vil bli ballerina

Vi skulle bli ballerinaer alle sammen. Det hadde i grunn aldri vært noe stor drøm for meg, men de gangene jeg satt i kulissene og fulgte forestillingen etter mine få tildelte minutter på scenen, var jeg som fortrollet.

Høye hopp, myke strekk, tunge løft, raske piruetter og lette trinn lydløst og grasiøst over scenen. Store historier om kjærlighet, sorg og sinne fortalt uten ord, bare gjennom bevegelser. 

Og så følelsen når jeg selv entret scenen. På scenen følte jeg meg viktig. Jeg hadde en rolle i en koreografi som skulle være perfekt. Alle måtte danse trinnene helt synkront, falt noen ut ville det synes. Sammen ble vi til én bevegelse. Og så applausen til slutt, det jublende publikum, det var en ubeskrivelig følelse selv om jeg bare hadde en mindre birolle. 

Livet bak scenen var knallhardt, selv om man bare var ti år. Halvannen times øvelse fire ganger i uken. Så etter øvelse, prøver til oppsetningene. Generalprøve og så forestillinger nesten hver kveld i en måned. Bare sykdom var gyldig fravær. Bursdagsinvitasjoner måtte avslås, det ble mindre tid til venner og lek, men jeg danset tross alt på Den Norske Opera. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg igjennom opptaket til operaballetten, jeg hadde ikke danset mye i mitt unge liv. Tanken til mine foreldre var at balletten skulle hjelpe skjevheten i føttene mine. Legene mente at jeg kunne klare meg uten operasjon dersom jeg trente på å rette opp gangen min. Jeg kvalifiserte meg på erfaringsløs på skjeve føtter, så noe dansetalent hadde jeg vel. 

De andre som kvalifiserte seg i gruppen min var eldre og hadde danset fra de var småbarn. Jeg var yngst med minst danseerfaring, et dårlig utgangspunkt i en prestasjonskultur der din verdi ene og alene var knyttet til dine danseferdigheter. Jeg var et lett bytte for talentene med herskebehov. Når det var min tur til å ta en hopp chassé over gulvet fulgte en bølge av hånlige jenteflir etter meg ledet an av Karianne, hun som alle mente ville komme seg igjennom nåløyet og bli ballerina. 

Instruktøren forsterket mobbingen ved å konsekvent aldri rette på meg. Å bli rettet på var et signal om at man hadde potensiale, at man var verdt å investere tiden sin i. Instruktøren overså meg fullstendig. Likevel ble jeg plukket ut til flest forestillinger med barneroller fordi jeg var to år yngre og hadde dermed fortsatt kroppen til et barn. Misunnelsen det skapte var som bensin på bålet for Karianne og hennes undersåtter. Når de ikke lo av meg, behandlet de meg som luft.

Det gikk konkurranse i hvem som hadde de stolteste foreldrene, gjerne målt i hvem som hadde flest familiemedlemmer blant publikum og fikk de fineste gavene etter forestillingene. Mine foreldre hadde hverken tid eller råd til å sende blomster og sjokolade og å organisere familie-treff til alle forestillingene. 

Jeg fortalte ingen om mobbingen, jeg trodde det ikke var noe å fortelle. Det var vel bare sånn det var når man ikke presterte i en kultur der prestasjon var alt. Man forholder seg til det som er. Så begynte hodepinen å melde seg. Jeg fikk sterke migreneanfall med oppkast flere ganger i uken. Jeg skjønte ikke sammenhengen mellom migrenen og mobbingen, jeg skjønte ikke at jeg var nedsyltet i stress og vonde følelser. Når barn har det vanskelig manifesterer det seg ofte som fysisk sykdom. Etterhvert var jeg dårlig så ofte at jeg misset mange øvelser. Uten trening klarte jeg ikke å kvalifisere meg videre til neste nivå og var lettet over å forlate Operaen, Karianne og disiplene hennes. Jeg hadde et godt liv på skolen og glemte raskt hele balletten. Migrenen ble bedre, jeg begynte å danse hiphop og brukte tid på gode venner. 

Siden fikk jeg vite at de alle sluttet, en etter en, kravene ble for høye, presset ble for stort og de ville det ikke nok. Bortsett fra Karianne. Karianne fortsatte å jage etter drømmen. Hun ville bli den beste, ballerinaen som alle beundret. For henne var det ikke nok å være en del av koreografien, hun ville ha hovedrollen. Karianne sluttet først da hun var så ødelagt av spiseforstyrrelser at hele livet hennes måtte settes på vent i flere år mens hun fikk behandling. 

Det er mange Karianner der ute blant unge i dag, og det er mange som meg. De som strever etter å være best og de som lider under å føle seg dårligst. De som godter seg over andres svake prestasjoner og fryser hverandre ut på sosiale medier, de som ikke sier ifra og de som blir syke. Alle kjemper for følelsen av verdi, men på ulik måte. 

Vi må passe på at samfunnet våre unge vokser opp i ikke blir en operascene der det eneste som teller er applausen fra publikum, misunnelsen fra kollegaene og hvor mange som har kommet for å heie på deg i salen. 

Alarmen

Røykvarsleren uler på veggen over døren. Faen. Jeg hopper opp, napper tak i den og slenger den i gymbagen ved siden av døren. For sent. Faste og bestemte skritt er på vei i et illevarslende høyt tempo inn på rommet mitt. “Røyker du på rommet igjen?” glefser mamma.

“Kanskje” svarer jeg. Man kan aldri innrømme noe fullstendig når man er midt tenårene, bare delvis. Alt er flytende, det finnes ingen sannhet, selv når 10 Malboro light ligger i vinduskarmen sammen med en rykende sneip i et Norgesglass. Vi snakker om den røykingen igjen, eller rettere sagt, hun snakker om den, jeg drar på meg det lyttende fjeset mens jeg tenker på at jeg må barbere leggene før gymmen i morgen og smøre dem inn med selvbruningskrem.

Norsktimen etter gymmen er alltid litt oppjaget. Spenningen sitter fortsatt i kroppen på alle sammen etter to timer med harde taklinger, høye rop, hud mot hud, pupper under t-skjorten og hemmelige blikkvekslinger. Kari bruker mye tid på å få ro i klassen. Jeg sender lapper med Heidi mens Kari spør om Tarjei Vesaas sin romankarakter Tusten. Ingen har lyst til å snakke om Tusten, det er nok av sånne Tuster på skolen som subber rundt alene i klær som foreldrene har lagt frem, som flakker med blikket og er trege i replikken når de snakket til. “Er det noen som kjenner seg igjen i Tusten?” spør Kari. Taushet. Ingen kjenner seg igjen. “Hvorfor er Tusten så redd for det han kaller de skarpe lynene?” Ingen vet.

En ulende høy lyd bryter tausheten i klasserommet. “Brannalarm” sier Kari og begynner å forberede klassen på evakueringen. “Gul vest, hvem er brannvakt?” Lyden er så nær og liksom annerledes enn den hule ringingen jeg har hørt de siste ti årene i alskens klasserom. Den klager mer enn den kaller. Flere i klassen ser forvirret ut. Så stopper ulingen brått. Kari åpner klasseromsdøren og titter ut i korridoren. “Gangen er tom, ingen andre klasser på vei ut, så da..” sier hun uten egentlig å avslutte setningen.

Hun stiller seg bak kateteret igjen, løfter opp boken. Tilbake til Tusten. “Hvorfor er Tusten så ensom?” prøver hun seg igjen. Stillhet. “Han er jo så jævlig rar” er det endelig en som svarer. “Han er rar!” gjentar Kari “og det å være rar må bety at man blir ensom?” Alarmen uler plutselig igjen. Jeg skvetter, så nær er den. Det er noe så veldig kjent med den alarmen. Noe som ikke har med skolen å gjøre. Jeg får lyst på en røyk. Så skjønner jeg hvordan det henger sammen. Å herregud, det er ikke brannalarmen, det røykvarsleren jeg kastet i gymbagen dagen før som uler. “Folkens, da går vi rolig ut av klasserommet” sier Kari. Hvordan i hælvete skal jeg forklare hvorfor jeg har en hylende røykvarsler i gymbagen ved siden av pulten? Folk begynner å reise seg fra stolene. Jeg kjenner meg kvalm, gruer meg til rødminga, spørsmålene til Kari og all fliringa. Så stopper lyden igjen. Alle står stille i noen uendelige sekunder før Kari sier “sett dere, den har sluttet”.

Jeg sitter på kniver resten av timen, livredd for nok en alarm, livredd for å være han Tusten.