Jeg går inn på rommet ditt bare for å høre deg puste. Være sammen med deg litt mer, selv om du ikke vet at jeg er her sammen med deg. Eller kanskje du drømmer det, det håper jeg
Du ligger på tvers i sengen. Dyna ligger som en ball i den ene enden og nakken din er presset opp mot sprinklene i sengen slik at hodet ditt blir bøyd i en underlig stilling til siden. Men nakken din vil ikke huske det i morgen. Enda er nakken din så bøyelig og fin at den retter seg opp, uskadet og forventningsfull.
Jeg tenker på alt nakken din skal møte, takle og tåle. Skuffelsene som vil tynge den og frustrasjonene som vil spenne den. Det er min oppgave å gjøre den sterk. Men jeg vet ikke helt hvordan, den er så skjør. For lite motstand og den blir for svak til å holde hodet ditt oppe, for mye motstand og den vil aldri gi ditt hode hvile.
Jeg vil så veldig at du skal møte livet med et hevet blikk. At du vil velge å se verden både til høyre og venstre. At du alltid kan snu deg og se at jeg står bak deg.
Jeg håper du vil se opp på himmelen, trærne og fuglene og ikke bare se ned på en skjerm. Jeg håper du ser opp til andre og ikke ned på deg selv. Jeg håper du ser rett på din kvinne..eller mann.
Disse redslene og ønskene bærer jeg på, de veier på mine skuldre. Jeg bør gå å legge meg nå, jeg må bare stå her litt til og høre deg puste.