Category: stress

Hvordan løser vi det tredje skiftet?

Hvem har ansvaret for at familiekabalen går opp hjemme hos deg? Hvem vet hvilke barnesykdommer lillebror har hatt og når det er tid for neste kontroll på helsestasjonen? Hvem har ryddet bort vintertøyet og notert seg at cherrox må stå på ønskelista til jul? Hvem har husket på blodsukker-snacks i bilen på vei til hytta? Hvem har kontroll på hvem sin tur det er å invitere på playdate og at nabojenta har glutenallergi?

Er det mor? Da er din familie som de fleste andre.

Det er mamma som orkestrerer

Arbeidet med planlegging, koordinering og tilrettelegging av familiens aktiviteter er så omfattende at det har fått sitt eget navn. Det kalles det Tredje Skiftet og er grunnen til at mange mødre sitter stive i blikket med gråskjær i ansiktet på lille julaften. For når arbeidsdagen er over (det første skiftet), ranselen er pakket for morgendagen og oppvaskkluten henger til tørk på krana (det andre skiftet), da er det gjerne mor som ligger søvnløs i sengen og lager mentale lister over alt som må gjøres for at julestemningen kommer på plass i heimen.

Hva gjør man når en familie ønsker seg mer jevn fordeling?

Det er naturlig å bli både matt og muggen når man har ansvaret med å orkestrere hele familiesymfonien til alle døgnets tider. Ikke minst kan det være fortvilende for far som står på sidelinjen med ambisjoner om en større rolle i planleggingen. Så hvordan løser man det hvis en familie ønsker seg en mer jevn fordeling av oppgavene i det tredje skiftet?

To veier å gå

Det finnes to veier å gå; Far jekker opp innsatsen eller mor senker kravene. Det høres jo såre enkelt ut, så hvorfor har vi ikke innført disse lenge før vi trengte parterapi og mindfullness? Her har jeg noen teorier om krefter som kan være i sving og som setter kjepper i hjulet for perfekt likestilling.

Tilslørt overstyring

Den første har jeg valgt å kalle «tilslørt overstyring» Dette er en situasjon der far tar over flere av oppgavene, men mor synes ikke at far gjør godt nok arbeid og forsøker å overstyre ham ved å kritisere ham på en måte som ikke fremstår som kritikk, men som får han til å føle seg ubrukelig og umotivert. «Å ja, du har planlagt burger til middag igjen du. Ja, burger er du jo din favoritt og hvis bare barna bare tar de omega 3 tablettene, så er kanskje ikke to fiskemiddager i uken så viktig likevel»

Mistroisk inspeksjon

Den andre kaller jeg «mistroisk inspeksjon» Her har også far steppet opp innsatsen og utfører flere av oppgavene i det tredje skiftet. Det er bare det at mor ikke klarer å motstå trangen til å ettergå fars innsats, slik at i oppgavene i praksis blir gjort to ganger. «Så bra at du sorterte tøyet i skapet. Jeg bare endret litt på rekkefølgen sånn at t-skjorter nå ligger nederst og treningstøy ved siden av. Er du ikke enig i at sokker burde ligge synlig i hylla i stedet for i skuffen?»

Falsk delegering

Jeg vil også nevne «falsk delegering» som en kilde til trøbbel når far skal ta et større ansvar. Her sliter far med å få innpass, da mor stadig ligger et hestehode foran. Selv enkelte ganger når mor instendig har bedt far ta over et helt konkret ansvar, kan tildelingen likevel vise seg å være falsk. «Jeg tror jeg må hoppe over Netflix i kveld Berit, for jeg tenkte å begynne planleggingen av den barnebursdagen» «Ja, der har jeg allerede notert meg endel ting vi må huske på. Skal vi se…»

Eskalerende forsømmelse

Så hva hvis mor bare hadde roet egget og senket kravene til egen innsats? Da kan det være fare for at «eskalerende forsømmelse» oppstår. Dette er en situasjon der mangelen på oppfølging av en liten oppgave, bare eskalerer problemet ytterligere så følgene blir katastrofale. «Dette er en skade vi leger ser stadig oftere som skyldes at barnet har gått med for små sko». «Ja, det kan sikkert stemme. Vi har ikke hatt tid til å følge med på det der vi skjønner du.»

Sosial nedbrytning

En annen konsekvens dersom alle mødre skulle innta et mer lemfeldig forhold til familieplanleggingen, er det vi kan kalle «sosial nedbrytning» Her blir motivasjonen for å dra i gang sosiale aktiviteter og samvær sakte drept som et resultat av gjentatte erfaringer med kaos, brannslukking, likegyldighet og utakknemlighet. «Kjære foreldre. Vi dropper luciafeiringen i barnehagen i år. I fjor var fem av barna i luciatoget ikke kledd i hvitt og én var kledd som Kaptein Sabeltann. Forelderen som skulle bake hadde kun bakt ett brett med lussekatter, så da ble det bare en kvart på hver. To foreldre satt i mobiltelefon under lucia-toget og én i teams-møte. Ingen av barna hadde øvd på sangen hjemme og barnehagen fikk heller ingen tilbakemelding fra foreldrene på gjennomføringen»

Er likestilling mulig?

Er det egentlig mulig å jobbe mot likestilling i det tredje skiftet uten tilslørt overstyring, mistroisk inspeksjon, falsk delegering, eskalerende forsømmelse eller sosial nedbrytning?

Uten å kunne lene meg på noen form for ekspertise, vil jeg mene det. Min anbefaling til deg (kvinne eller mann) som er lei av å bære ansvaret, er å bruke god tid på avlessingen. Begynn i det små, vær ærlig med deg selv på hva du egentlig er komfortabel med å gi bort av oppgaver og bli enige med din partner om hvilke områder der den enkelte har det fulle ansvaret. Kanskje er ikke femti femti fordeling det optimale for dere, men at en skjevdeling kombinert med mye anerkjennelse passer bedre.

Slik blir i stedet det tredje skiftet til slutt et skifte over i en bedre familiedynamikk.

Tidsklemme eller en umulig samfunnsmodell?

Jeg er ingen matematiker, tvert imot fikk jeg tre i matte på gymnaset. Likevel kan jeg ikke unngå å mistenke at det må være noe grunnleggende feil med dagens familiemodell. Jeg får rett og slett ikke regnestykket til å gå opp.

Er egentlig samfunnet tilrettelagt for at man kan ha et velfungerende familieliv med to barn og to fulltidsarbeidende foreldre, uten at barnas oppdragelse, parforholdet eller helsa blir skadelidende?

Jeg utelukker ikke muligheten for at det bare er jeg som er latterlig dårlig på tidsstyring eller over gjennomsnittet nevrotisk, men;

Halvparten av uken borte bare på arbeid og søvn

Innenfor ukens hundre og femtiåtte timer skal følgende skje (og da har jeg bare inkludert det mest grunnleggende): Man skal SOVE, helst femti timer i uken. Så skal man JOBBE i trettisju og en halv time. Bare der har godt over halvparten av uken gått med.

Kjøre, vente og pakke

Man skal gå, sykle, busse eller kjøre bil =TRANSPORT mellom jobb, skole, barnehage, kjøpesenter, idrettshall og legevakt. I denne transport-stafetten er det også endel ting du må sette av tid til underveis på de nevnte lokasjoner; Du kan påregne i hvert fall to timer i uken på å LETE etter votter, sko, drikkeflasker, lekser, sønner eller døtre. Tilsvarende må du bruke på VENTING, om det er å stampe i kø på ring 3, stå i rekke foran kassa på Rema, vente på sykepersonell eller på tissing. Ikke minst er PAKKING et langtekkelig tetris av handleposer, sekker, fotballer, stellevesker og hyperavanserte barnevogner som med klikk og skyv blir til brikker som skal få plass i en trang elbil.

Klær og sammenbrudd

Du bør ta høyde for at det går en halv arbeidsdag hver uke til PÅKLEDNING av deg selv og andre, mest andre. Har du barn som kler på seg selv, så vinner du ikke denne tiden tilbake, nei, den kan du overføre til LETING fordi de store barna gjerne legger fra seg klærne sine flere kilometer unna der de skal være. Har du små barn kommer ofte påkledning hånd i hånd med SAMMENBRUDD, så smett inn et par timer til det også.

Holde hus

VEDLIKEHOLD av hus og hage, RYDDING og HUSARBEID stjeler fort ti timer i uken selv når du trekker fra luking og stryking (hvem har tid til sånt?) Klær, hus og bil skal vaskes, men også kropp må vaskes nå og da. Du bør påregne fem timer i uken til hud, hår, rumper, negler, snørr og skurv = PLEIE, kanskje seks nå i Covid-tid. Pluss på et par til som går til tannlege, frisør, fastlege, kiropraktor og helsestasjon.

Mat og familietid

Du er heldig hvis du får en halv time sittende ved matbordet hver dag for å SPISE middag. Noen spiser stående med en klut i hånden og et barn på armen, andre gående på vei mellom skole og parkour. Sunn, god og hjemmelaget mat kan mekkes på tjue minutter hvis du er riktig dreven og matpakker kanskje på fem? Legger man til kveldsmat, frokost, fredagstaco, en helgebiff og noen søndagsvafler, blir det fort seks timer i uken på MATLAGING, selv når foreldre bytter på.

Så må det settes av FAMILIETID til lek, turer og samvær med barna. Regner vi med femten timer i uken, har vi dekket inn bursdager, playdates og besøk av besteforeldre også.

Forpliktelser

Det er flere selskaper som skal driftes enn jobben og familien; styret i borettslaget, FAU og skolekorpset vil ha en andel av tiden din også. Loppis, vennegrupper, foreldremøter og juletrefest, alle må bidra =DUGNAD

Da gjenstår det cirka fem små timer av uken som må prioriteres knallhardt mellom avslapning og overskuddsaktiviteter som trening, parforhold og venner.

Som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.

Ser man dette regnestykket i sammenheng med myndighetenes forventning om fulltidsarbeid og reproduksjon, er det ikke så underlig at å bli forelder kan føles som å bli sendt ut på fotballbanen i stiletthæler.

Så hvordan får man det til å gå rundt? Jo, man bare spikker litt på hver av disse aktivitetene. Man tar snarveier, og disse snarveiene heter for eksempel bestikkelser, tomme trusler, skjerm, søvnbrist, ferdigmat og sølibat. Snarveiene baner vei for stress, dårlig samvittighet og dårlig helse, iblant samlivsbrudd og barn som ikke føler seg sett.

Jeg følger strømmen

Så finnes det sikkert en hær av skarpe planleggere der ute som alltid får kabalen til å gå opp. Der er familier som våger å leve alternativt eller som har ofret god råd og karriere for mer tid sammen. Du har foreldre som aksepterer situasjonen og ikke bruker tid på å klage på tidsklemma. Det finnes gode pedagoger som alltid finner de rette nøklene når treåringen har låst seg og foreldre som har lært barna sine å hjelpe seg selv.

Jeg er åpenbart helt middelmådig på disse tingene. Jeg følger strømmen, med høye skuldre og kortisolen bankende i pannebrasken. Jeg synes forventningene er for høye og mestringsfølelsen for lav når jeg regner på timer og minutter for å få tids-ligningen til å gå opp. Men jeg vet at det finnes flere middelmådige matematikere der ut som også knoter med det samme regnestykket

En hyllest til besteforeldre

Svetten sildrer nedover magen og samler seg på tvers mellom to hudfolder ved navlen, som en vollgrav. Kroppen kjennes spent men tung på samme tid, som om den forgjeves forsøker å flykte men er bundet fast med usynlige lenker kalt ansvar, plikt og samvittighet.

Jeg kjenner pulsen i tinningen, den banker seg innover i hodet og skal snart gi fødsel til en lammende hodepine. Hånden skjelver, fingrene dirrer.

Duell mellom fornuft og følelse

Jeg forsøker å rette fokuset over på gutten som ligger og spreller som en makrell på gulvet med bena og hodet surret inn i maskeringsteip. Han hyler mens han forsøker å dra teipen av den blonde luggen. «Ikke gjør det» sier jeg med rolig men bestemt tonefall.

Plutselig tar den andre gutten et fast grep rundt halsen min bakfra og henger på meg som en kappe med sin fulle tyngde. Jeg kjenner et voldsomt trykk mot strupen og gisper etter luft. Man kan tåle to-tre stressymptomer og et litt for høyt desibel, men kvelning på toppen av det hele, velter lasset for selv den mest hardbarka småbarnsmor. Nå utspiller det seg en duell mellom fornuft og følelse. Jeg kan gjøre som Hedvig Montgomery sier, bevare roen og utvise lederskap, eller jeg kan gi etter for en sårt tiltrengt utblåsning.

Jeg orker ikke mer av dette småbarnslivet

Så roper påhenget bak meg «prompemamma» inn i øret mitt. Da er det avgjort. Jeg orker ikke mer av disse drittungene, denne familien, dette småbarnlivet, jeg er ferdig. Idet kroppen min forbereder seg på å mutere til en drage, sprute ild over hele det jævla rekkehuset og fly til varmere strøk, går plutselig utgangsdøren opp.

«Juhu! Er det noen små tøffinger her?» synger svigermor og fyller entreen med glade toner og runde eplekinn. «Vi leker ninja, farmor» svarer maskerings-mumien på gulvet. «Så flott! Jeg var tilfeldigvis i byen og lurte på om dere to gutter vil henge med meg et par timer?» «JA!» roper guttene i kor mens påhenget slipper halsen min og kaster seg rundt hennes.

Stanser skilsmisse-ekspressen

Besteforeldre. Uten dem hadde jeg hverken beholdt jobben eller vettet. Som om motbakken ikke var bratt nok med kreft og pandemi, fikk vi i fjor en husbrann med på kjøpet. Vi hadde aldri kommet oss igjennom nomadetilværelsen uten hjelp av seniorpatruljen som alltid stod parat.

Disse gråstenkte superheltene rykker ut straks de værer at adrenalinet begynner å pumpe i blodet på Ola eller meg. De kan lukte søvnbrist, lese mellom rynkene og vet nøyaktig hva som trengs for å stanse skilsmisse-ekspressen; nemlig tid.

Ikke ta besteforeldre for gitt

Tid sammen med barnebarna så foreldre kan sove, kline og krangle med håndtverkere. Tid til å steppe inn som innbyttere i noen timer og gi de små trollene tålmodighet og et par våkne ører som mer enn gjerne vil høre om syv hundre forskjellige Pokémons. Tid til å skape sterke bånd med barnebarna gjennom lek, prat, kos og iblant altfor mye søtsaker.

Det er ikke alle forunt å ha tilgjengelige besteforeldre som kan eller vil ta en så viktig rolle i familien. Men har du det, er det en gave du skal verdsette høyt og aldri ta for gitt.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2022

Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Livet kommer i klumper

«Livet kommer i klumper» sier svigerfar. Jeg er enig med ham, men synes det er en underdrivelse. Byller er et mer dekkende ord.

Som om livet ikke var tilstrekkelig bulkete med pandemi og min uhelbredelige kreft, begynte det en kald februardag å brenne i rekkehuset vårt. I det ene øyeblikket satt jeg fredelig på hjemmekontor og gomlet på et Gullbrød, minuttet etterpå stod jeg panisk og kjempet mot rasende flammer med et pulverapparat i hendene. Universet, karma, gud eller en ubrukelig elektriker synes tydeligvis ikke vi hadde nok å stri med fra før.

Hotellkontor

Så da hadde vi plutselig ikke lenger et beboelig hjem og måtte leve som nomader i flere måneder med flytting mellom hoteller, leide leiligheter og familie- og venners hus. Lettere ble det ikke når denne hjemløse tilværelsen måtte kombineres med landets strengeste smittevernsregler. For de som ikke har prøvet seg i øvelsene «hotellkontor» «nødgarderobe med stengte klesbutikker» eller «bo hos andre med avstand», så kan jeg fortelle at det er som å svømme i et basseng med gelé.

Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert og sosialt isolert

Bunnpunktet ble nådd den dagen vi sendte barna til besteforeldre for å gjennomføre min halvårlige kreftkontroll og flytte fra lånt hus til leid leilighet, med et lite mellomstopp på hotell. Idet vi hadde vinket barna avgårde, pakket og stappet bilen med vår magre tilværelse, fikk vi plutselig en telefon fra smittevernskontoret som ville opplyse om at hele familien vår var satt i karantene. Ikke bare hadde vi muligens sendt to sprellende Covid-smittede avgårde med besteforeldrene, men kreftkontrollen som jeg mentalt hadde forberedt meg på i flere uker var nå avlyst. Verst av alt var likevel det faktum at vi ikke hadde et hjem å gjennomføre karantenen i. Det nye hjemmet vårt, var bilen.

Så da satt vi der i Toyota-karantene utenfor Volvat og ventet på hurtigtest, omringet av sorte søppelsekker som utgjorde alle eiendelens våre. Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus.

Dronningen av motgang

Nå kunne jeg fortsatt dette innlegget med flere bitre superlativer om livets misere i et forsøk på å høste sympati. Jeg kunne utnevnt meg selv til dronningen av motgang og styrt livet mitt etter Murphys lov. Men jeg vil heller skrive om det vakre som ulykke bringer med seg.

Når livet går opp i røyk

For det er først når livet klumper seg som verst, at du oppdager hvor mange fine folk du har rundt deg som anstrenger seg for å jevne det ut. Mennesker som åpner hjemmet sitt for deg når ditt eget bokstavelig talt går opp i røyk.

Det var nabojenta med nybakte muffins, et tips om et ledig hus i området, en lunsjinvitasjon på en søndag og barnehageforeldre som ville hjelpe med levering og henting. Det var venner som ringte daglig for å lytte, kolleger som tok på seg nye oppgaver, besteforeldre som ilte til for avlaste, legen som klemte inn en ny kontroll i en sprengt kalender og daglige SMS’er fra folk som lurte på om det var noe som helst de kunne bidra med. Overalt dukket det opp utstrakte hender og små omtenksomme gester som gjorde dagen litt lettere for oss å komme igjennom.

Så kan vi bare håpe på at livet har gitt oss den siste verkebyllen på en god stund.

Svigerfar har rett i at en ulykke sjelden kommer alene, men heldigvis vet jeg nå at man er sjelden mindre alene enn når ulykken kommer.

De gode intensjonene

Det skjer hvert år. Mot slutten av sommerferien sitter Ola og jeg, blakke og småfete med seige rødvinstenner og snakker om hvor deilig det skal bli å endelig komme tilbake til hverdagen.

Den nye hverdagen, ikke den vi forlot i juni. Nei, den VI snakker om, er en langt bedre versjon. I den nye hverdagen vet vi nemlig å verdsette øyeblikkene. Også de mindre gode. «Om de så inneholder vannlekkasje eller hodelus, vi får dem aldri tilbake» forkynner jeg.

Ikke mer lettvinte løsninger

Vi skal bli en sporty familie, marka er den nye lekeplassen. Rumpetroll og kongledyr skal ta det værste IPad-suget. Ikke mer lettvinte løsninger og boller fra Shell. Barna har spist godteri og is hver dag hele sommeren, nå er det helt stopp. Velsmurte og kjernesunne matpakker smaker aldri bedre enn foran et sprakende bål etter en lang tur. Og jeg må ta et oppgjør med Cola Zero, Ola mener at det er derfor jeg får luft i magen.

Pata Negra over Pensjon, det er jo galskap

Så skal vi begynne å spare og handle smart. For det handler jo bare om planlegging og gode valg. Snu ryggen til ferskvaredisken og bare kjøpe det vi trenger. Å prioritere Pata Negra over Pensjon, det er jo i grunn galskap. Ola har lest om en familie som betalte ned boliglånet på bare syv år, han skal sende meg linken.

Vi skal organisere hverdagen bedre for å redusere stress og mas. «Vi er bedre foreldre når vi har hvilepuls» medgir Ola. «Da blir det mindre kjeft og mas» istemmer jeg. Og Hedvig Montgomery sier at kjeft ikke virker på barn. Ros derimot!

På tide å hoppe av hamsterhjulet

Kalenderen trenger ikke være full hele tiden. På tide å hoppe av hamsterhjulet. Ola må begynne å si nei og jeg må slutte å komme med forslag som Ola har lyst til å si ja til.

«Å, jeg gleder meg til en ny og bedre hverdag» utbryter jeg og tømmer rødvinsglasset i en stor slurk.

Så tre dager inn i den nye hverdagen, møter vi oss selv i døra.

Ola har sagt JA over evne, så morfar skal sitte barnevakt og har tatt med sjokkis til barna. Det ble dårlig stemning når yngstemann insisterte på å stå i vogna på vei hjem fra barnehagen, så det har ikke blitt tid til å lage noe ordentlig middag. Men det er bare å forsyne seg i det smekkfulle kjøleskapet, morfar, for Ola og jeg har bomma på hvem som har handleansvar og handlet dobbelt. Men ikke ta Cola Zero’en bakerst i kjøleskapet, den er min.

Hvem prøver vi å lure?

Den nye hverdagen…Hvem er det egentlig vi prøver å lure? Hvert år snubler vi i skolissa før løpet har startet.

Men på en annen side, jeg vet ikke om jeg hadde trivdes like godt med ukesmenyer og bokføring. Jeg er mer komfortabel i jeans og sneakers enn i overtrekksbukse og fjellsko. Og skal jeg være helt ærlig, synes jeg det er litt slitsomt med folk som verdsetter hvert eneste øyeblikk og ikke kan gulpe opp litt misnøye nå og da.

Så kanskje er gode intensjoner og å gjøre sitt beste, godt nok?

Jeg skryter av at jeg er uunnværlig, når jeg burde skamme meg.

Som en Florence Nightingale nærmer jeg meg oppvaskmaskinen. Dehydrert og rødøyet, med en sur klut dinglende fra hånden og hodepinen bankende i pannebrasken. Her har ingen ryddet ut, nei.

Burde gitt den til Ola

Maskinen er smekkfull. Plastrør fra Camelback-drikkeflasker ligger på kryss og tvers over matbokser i fire deler og grøtboller som åpenbart trenger én vask til. Nyvasket plast i alle farger skriker om å slippe ut av dusjkabinettet så de igjen kan innta frokostbordet og fylles med dyrefigurer av havre og tropisk Biola.

Egentlig burde jeg smelle igjen døra på dritten, stupe i seng og gi den til mannen min Ola i morgengave. I stedet kroker jeg tappert ryggen og begynner å rydde ut av maskinen. Jeg klarer ikke la den vente, nye skitne glass og matbokser står i kø på kjøkkenbenken og venter på sin tur. For tenk hvis ungene manglet matbokser og måtte komme i barnehagen med maten sin pakket inn i matpapir en dag. Det hadde tatt seg ut.

Curlingforelderen

Jeg er forelderen som svarer på hvert rop, iler til og passer på. Jeg sover minst, uroer meg mest og blander meg i alt. Jeg tar initiativ, strekker strikken, sier ja når jeg føler nei. Jeg handler inn, bretter sammen, rydder ut, pakker ned og disker opp…stort sett på en sånn måte og i et tempo som gjør det vanskelig for andre å slippe til. I stedet gjør jeg det selv og heller deler ut dårlig samvittighet og sur stemning.

Man skulle jo tro at det er i min egen interesse å slutte med det. For i realiteten er jeg blottet for huslig talent, ekstremt interessert i å sove uavbrutt igjennom natten og ikke spesielt hypp på å være lakei for to befalings-lystne, små keisere. Dessuten er jeg gift med en estetiker som har ordenssans og velutviklede organisatoriske evner. Så hvorfor holder jeg på?

Familiens Gretha Thunberg

Sannheten er at jeg samtidig bærer på et slags instinktivt ønske om å være bærebjelken i gjengen, hun som ofrer alt. Familiens Gretha Thunberg. Hun barnehagen ringer til først. Den eneste som får hverdags-kabalen til å gå opp og som har full oversikt over varer i kjøleskapet, skostørrelser, melketenner, vaksiner og rene truser. Hun som gutta må ringe til hver dag når de flytter hjemmefra.

Så jeg inntar rollen som den altoppofrende forelder, en rolle jeg egentlig ikke vil ha, men på en måte heller ikke vil gi fra meg. Og hva oppnår jeg med det annet enn uselvstendig unger, en frustrert mann og et opphøyet bilde av meg selv som Mor Teresa med digre eyebags? For sønnene mine får lite igjen for det. Jeg lærer dem ikke verdien av samarbeid. Jeg lærer dem heller ikke å stå på egne ben. Jeg lærer dem ikke at det er viktig å sette grenser for seg selv eller å senke kravene. Jeg lærer dem ikke at sytti prosent ofte er godt nok og at man må lytte til kroppen og ikke bare viljen.

Så i stedet for å skryte av at hverdagen ikke går rundt uten meg, skal jeg slippe taket oftere og la den seile…

I hvert fall nå og da. Vi får se hvordan det går.

Har du glemt hvordan det var?

«Hva holder dere på med egentlig?» spør venninnen min over telefonen med et snev av irritasjon i stemmen. Jeg beveger meg noen meter for å unnslippe lyden av vann som treffer plastikk. «Ola spyler utemøblene og jeg driver og fjerner løvetann mens barna er på lekeplassen.» «Det høres deilig ut» sier hun med et sukk. «Deilig og deilig, det må gjøres» svarer jeg. «Du har helt glemt hvordan det var du» konstaterer hun, før hun begynner å ramse opp hvordan søndagen hennes forløper med en ti måneder gammel rakett og en sjalu storebror på 2 år.

Hun har rett, jeg HAR glemt hvordan det var. Jeg har glemt babylivet og følelsen av å stå døgnvill og underernært i beredskap tjuefire sju for småtroll som ikke engang kan klemme ut en fjert uten bistand. For bare to år siden ville en time med ugress-luking i hagen føltes som en spa-weekend i Marbella.

Forandringen har skjedd gradvis og umerkelig, som når man går opp i vekt og ikke oppdager det før det oppstår vakuum hver gang man trer på jeansa.

Nå kan familien dra steder uten å slepe etter seg en hale av vippestoler, ammeputer, gulpekluter og snørrsugere. Jeg slipper å trille rundt på et hangarskip med svett panne dekket av talkum, med skurv under neglene og en tarm som går på et drivstoff bestående av hvetebakst og gruttsterk kaffe.

Jeg har ikke lenger et panikkaktig forhold til konsepter som varm kaffe, litiumsbatterier vaksinemotstandere og udelte druer.

Nå kan jeg le av at jeg daglig måtte plukke flytende brune haier ut av badekaret med hundepose når minstemann badet. At jeg en periode måtte pumpe bena til en forstoppet liten stakkar helt til en ukes restavfall plutselig slanget seg ut i fanget mitt som på en softis-maskin.

Øynene jeg hadde i bakhodet har grodd igjen, superhørselen har pensjonert seg og forsøker nå i stedet å ignorere så mye lyd som overhodet mulig. Ryggen min husker ikke lenger at den annenhver natt frydet seg over å ligge i kjelleren på en syltynn madrass for å hvile ut etter et fire timers langt sirkus som utspilte seg natten før.

Jeg har glemt hvordan det var. Men jeg sitter igjen med noen lefser foran på brystet og badekar under øynene som suvenirer fra en slitsom men eventyrlig tid som jeg aldri ville vært foruten.

Hvem vinner tidsklemma?

Hvem går seirende ut av tidsklemma med alt på stell? Og hvem blir sittende fast i kaoset med dårlig selvfølelse?

Prøv Tidsklemma, spillet alle snakker om! Et stressende og helsefarlig spill som lar foreldre virkelig kjenne på egen utilstrekkelighet!

Målet med spillet

Målet med spillet er å bli best til å levere på egne og andres forventninger gjennom å løse hverdagen så perfekt som mulig uten å bli fanget i tidsklemma.

Du trenger

  • Syv dager a 24 timer.
  • Ett eller flere barn.
  • Deg selv og et uendelig antall konkurrerende foreldre. (Spillet er like egnet for aleneforeldre som for par og man kan også spille mot seg selv.)

Spillets Innhold

  • 1 stk ukeplan.
  • Liste med 100 forskjellige familie-utfordringer.
  • 50 kort med uforutsette hendelser.

Forberedelser

Hver forelder velger max ti familie-utfordringer som han eller hun identifiserer seg med fra listen over hundre utfordringer.

Eksempler på familie-utfordringer; turnusjobb, barn i trassalderen, søvnbrist, utilgjengelige besteforeldre, barneastma, lav sexlyst, ekteskapsproblemer, oppussing, digert huslån, gaming etc.

Dersom en forelder identifiserer seg med flere enn ti ulike familie-utfordringer på listen, velger forelderen de ti som oppleves som mest problematisk.

Spillet

Spillet starter med at foreldrene får utdelt en ukesplan med åpne felter for alle timene i en uke. Foreldrene får så femti minutter på å planlegge og organisere hverdagen for en hel uke inn i planen med alle aktiviteter, inkludert jobb, skole, barnehage, innkjøp, fritidsaktiviter, arrangementer, transport etc.

Så kan hverdagen starte. Nå handler det om å rekke over alle aktiviteter og gjøremål i ukesplanen, samtidig som man klarer å samle perfeksjonspoeng underveis.

Perfeksjonspoeng

Dette er ekstrapoeng man vinner ved at man gjennom uken klarer å klemme inn aktiviteter som andre foreldre anser som spesielt imponerende. Det kan for eksempel være å hente tidlig i barnehagen, ha det strøkent i huset, trene, pakke bilen helt perfekt, lage økologisk babymat eller å svare på e-poster etter barnas leggetid.

De andre foreldrene vurderer i fellesskap hvor mange perfeksjonspoeng aktiviteten fortjener. Her går det fort sport i å prøve å overgå hverandre.

Uforutsette hendelser

Alle foreldre må hver dag trekke et kort med en uforutsett hendelse. Dette er hindringer som gjør det ekstra vanskelig for foreldrene å rekke alle aktiviteter på timeplanen.

Eksempler på uforutsette hendelser:

Omgangssyke, glemt bursdagsgave, upålitelige håndverkere, misfornøyd sjef, plutselig snø uten vinterdekk, tissetrang, sultne lekekamerater, medforeldre som ikke kan hente likevel, rier, utroskap etc.

Nå må forelderen unngå å få nervøst sammenbrudd og bruke sine kreative evner og mentale styrke for å omorganisere timeplanen slik at hindringen overkommes, ukesplanen kan gjennomføres og fasaden opprettholdes.

Unntak:

Dersom en forelder trekker kort med en uforutsett hendelse som samsvarer med én av de ti familie-utfordringene forelderen har, anser man den uforutsette hendelsen som ekstra belastende. Da kan forelderen slippe å måtte forholde seg til hendelsen på kortet. Eks: Forelder trekker kort med «utroskap» som uforutsett hendelse, men har «lav sexlyst» og «ekteskapsproblemer» som familie-utfordringer. Da bortfaller kravet om at «utroskap» må løses i ukesplanen og kortet kan legges tilbake i bunken.

Hvordan vinner man?

Vinneren er den forelderen som har løst alle ukes-oppgavene, håndtert uforutsette hendelser og i tillegg har flest perfeksjonspoeng i løpet av en uke.

Dersom ingen kommer helt i mål med ukesplanen (svært sannsynlig utfall), kan foreldrene i fellesskap utnevne en vinner gjennom vennlig utpressing. Man kan for eksempel garantere seier i spillet mot at forelderen går med på å bli foreldrerepresentant i klassen eller ha kakeansvar på alle foreldremøter.

Da er det bare å ønske lykke til med Tidsklemma, spillet som gjør livet kort, pulsen høy, selvfølelsen lav og sykemeldingen lang.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.