“Du var veldig snill…men du var bare så urolig” sier mamma når hun skal beskrive meg som barn. “Du klarte liksom ikke finne roen”
Jeg har brukt mye tid på det i voksen alder, å finne roen. Jeg har lett etter den på visninger og i interiørblader, bedt om å få den av høyere makter eller prøvd å puste den frem i meditasjon. Jeg har gått mangfoldige mil for å finne den i Nordmarka, trålet gjennom dårlig selvhjelpslitteratur i jakten på den og forsøkt å male den frem med oljefarger og pensel. Jeg har til og med født et barn til verden med den tanken at roen ville komme som en god bonus sammen med meningen med livet.
Men jeg har ikke funnet roen. Det kan virke som den velger seg ut en rekke heldige, som får gleden av å bære den et helt livsløp, mens vi urolige står hvileløse og følger misunnelig med fra sidelinjen. Jeg snakker selvfølgelig om de som vet å leve i det verdensberømte nuet.
Det er de som bruker lang tid på måltidene fordi de foretrekker å nyte maten, men er helt uberørt av at det sitter et troll på to år og banker med skjea i cornflaksen. Det er de som med største ro setter folk på plass, og sier de tingene vi andre etterpå tenker at vi skulle sagt til de som fortjente å høre det. Mens jeg driver med kronisk verstefall tenking, har disse lært at verstefall sjelden inntreffer og at man dermed ikke trenger bruke masse energi på slike tanker. De kan se på TV selv om middagen ikke er ryddet av stuebordet, føler ikke behov for å bite på neglene sine eller klemme på kviser som ikke synes. De jager ikke etter popularitet, heder og ære, men gjør så godt de kan, for mer kan man jo ikke forlange. De finner glede i de små ting og tar ikke sorgene på forskudd.
Jeg fant aldri roen og nå har jeg sluttet å lete etter den. Jeg har det så godt som jeg kan ha det, og likevel er jeg urolig. Det er sånn jeg er. Først da jeg innså det, kunne jeg begynne å se fordelene med uroen min. Det var min verstefall tenking som gjorde at mamma gikk og sjekket den føflekken som viste mot alle odds seg å være føflekk-kreft. Fordi den ble oppdaget tidlig, var kreften borte ved en enkel operasjon. Rastløshet og hvileløs søken har ført meg ut på mange små stier i stedet for få store veier. Siden jeg ikke er spesielt god på å leve i nuet, er jeg desto bedre på å se fremover, noe som kommer greit med når man skal balansere jobb, småbarnsliv og et presset sosialliv.
Uten uroen hadde jeg ikke hatt så mye å gruble på, eller noe å skrive om i denne bloggen..