Middagen. Det hellige måltidet. Familiens samlingspunkt der tradisjoner skapes og stammekulturen bygges. Hjemme hos oss er den en daglig katastrofe med kaos, grining, kjefting, bestikkelser og dårlig stemning.
Men i følge ekspertene, finnes det håp! Jeg har lest deres faglige råd og har samlet dem her i en oppskrift på koselige og sunne familiemiddager for fortvilte foreldre.
Ekspertenes oppskrift
Ingredienser:
4 stk avslappede, blide og akkurat passe sultne barn og voksne. 60 minutter med tålmodighet til felles matlaging. 800g filet av fisk som ikke på noe tidspunkt må identifiseres som fisk da det kan skape en negativ respons hos barnet. Poteter som skal moses til en mer barnevennlig konsistens. En bukett brokkoli som barnet har smakt 10-15 ganger før uten å like. Her er det gode muligheter for helklaff den 16’ende gangen ifølge ekspertisen.
Det kan det være lurt med en kreativ workshop på forhånd for å finne de kuleste navnene på grønnsakene for maksimalt positiv innstilling hos barnet. Kan grønnsakene kamufleres? Her strides ekspertene. Noen mener JA, hvis det ikke lyves til barnet ved en eventuell konfrontasjon om potetmosens sanne innhold. Andre sier at NEI, dette er et tillitsbrudd som kan påvirke barnets allerede kritiske forhold til grønnsakene i gal retning.
Slik gjør du det:
La barnet delta i matlagingen selv om kjøkkenet ser ut som en slagmark etterpå. Sørg for at måltidet inneholder noe som barnet allerede liker (det kan ikke være pannekaker). Hold avstand mellom ingrediensene, barn liker ikke at de er i berøring med hverandre. Ha som regel at barnet skal smake på maten, men trenger ikke spise opp. Å smake er ikke å ta et knappenålshode med mat ytterst på tungen. Ha hygge og ro rundt måltidet og sørg for at barnet sitter på stolen sin. Ikke tving barnet til å spise og unngå kjeft og bestikkelser. Barn skal heller ikke roses for å spise. Husk at barn spiser til de ikke lenger er sultne.
Vi testet oppskriften på vår familie
Min samboer Ola og jeg hadde høye forventninger til denne oppskriften, men allerede fra start møtte vi utfordringer. Bare to voksne og ett barn var i det blide hjørnet etter en lang dag med jobb og barnehage. Derfor brukte vi tjue minutter på å motivere en sprellende minstemann til å stå oppreist når hele familien skulle samarbeide om å lage «Jungeltallerken med solbrente krokodiller, grønne tretopper og tigersnørr».
Så, bare etter syv minutter med oppdeling av brokkoli, mistet eldstemann interessen og begynte å stjele brokkoli-bukettene for å bruke dem som hår på playmo-figurene sine. De voksne måtte fortsette matlagingen for egen maskin.
Hakuna Mat-Eta
Med maten på bordet, i passe små porsjoner uten at tigersnørret var i berøring med de solbrente krokodillene og tretoppene, ble barna høytidelig kalt inn til Hakuna Mat-Eta. «Jeg vil ikke spise, jeg liker ikke sånn mat» sa treåringen etter å ha kastet et blikk på tallerkenen. «Men du liker jo poteter» svarte jeg oppmuntrende. Nei, han likte ikke lenger poteter. Selv om han likte det forrige uke, var det nå noe av det vondeste som finnes. «Javel, men du skal smake på alt» fortsatte jeg (bestemt men vennlig som ekspertene anbefaler) «det er en regel vi har». Og med disse magiske ordene, gikk barnets munn i lås.
Redningen på flaske
Forvirrende nok nevner ikke oppskriften et ord om hva som bør skje hvis et barn bryter regelen om å smake på alt, annet enn at barnet ikke skal kjeftes på, bestikkes eller tvinges til å spise. Næhei… Så vi måtte rett og slett improvisere litt i oppskriften og ta i bruk et hjelpemiddel; jungelens røde dronning, hennes majestet Idun ketsjup.
Nå ble stemningen rundt bordet straks bedre. Lettet over det plutselige skiftet i innstilling overfor tigersnørret, glemte Ola å avklare på forhånd hvordan ketsjupen skulle distribueres og dæsjet den i dotter oppå potetmosen. Dermed var den nå totalt uspiselig for treåringen som hadde forventninger om tigerstriper på mosen. For å bevare hygge og ro (som oppskriften tydelig gir føringer om), valgte han bort ytterligere diskusjoner og byttet heller sin potetmos med sønnens slik at fire tøffe tigerstriper kunne tegnes over potetmosen.
Spikeren i kista
Samtidig, på en annen kant av bordet hadde minstemann bestemt seg for at han hadde sittet lenge nok i ro på stolen sin. Med hendene badet i ketsjup og potetmos, slynget han seg fra tripp-trappen over i fanget mitt så det som lignet på to rosa flamingoer dukket opp på den gule genseren min.
Mens Ola løftet gutten tilbake i stolen og jeg tørket av genseren, hadde eldstemann skjøvet de grønne tretoppene av tallerkenen og utover bordet i en slags stille protest mot grønnsaker. I et øyeblikk av frustrasjon og ubetenksomhet kom jeg i skade for å (dessverre i en kjeftende tone) beordre eldstemann til å sitte i ro og spise fisken sin. Avsløringen av de solbrente krokodillenes sanne identitet var spikeren i kista for ethvert tvangløst forsøk på å få gutten til å smake på laksen. I stedet dro han skjeen sin fire ganger over mosen, langsmed tigerstripene og smattet i seg ketsjup med potet før han erklærte seg ferdig med måltidet.
Total meldown
I følge oppskriften spiser barn til de ikke er sultne lenger, så dette måtte jo bety at gutten faktisk var mett. Dermed var det ekstra overraskende når han bare en time etter middag begynte å mase om kjeks og pannekaker. Da vi vennlig, men bestemt forklarte ham at middagen var over og tilbød ham «grønne sukker-fjerter» til dessert, ble grønnsaks-traumene i kombinasjon med en rumlende mage for mye for gutten og han var utrøstelig i en halv time.
Til kveldsmat spiste han tre vitaminfattige brødskiver med bare smør iført tigerdrakten sin mens han smilte hånlig til sine foreldre.
Konklusjon:
Det kan godt tenkes at vår familie har vært litt for dårlige med forberedelsene, men er det bare er vi som sliter med å få til blandingsforholdet i denne oppskriften?