Vi er på lekeplassen tvers over gata. Toåringen spar sand med en knekt frisbee mens fireåringen ligger på taket av et lekehus og spionerer på noen førsteklassinger fra nabolaget som har installert seg på toppen av en grønn kolle. Termostatet sier at det er sommer selv om kalenderen viser at det er vår.
De store guttene har tatt med seg lekene sine ut i finværet og flyr jagerfly gjennom luften mens de lager lyder som kan høres ut som eksplosjoner.
Frieriet til fireåringen
«Mamma, jeg vil leke med de store guttene» sier Laurits, fireåringen min. «Ja, du kan jo gå bort og spørre dem om du kan være med å leke» svarer jeg og håper at de store guttene vil inkludere ham i leken, siden de kjenner ham fra før og stort sett er greie med de mindre barna.
Et ørlite snev av stolthet kiler i brystkassa idet jeg ser fireåringen modig løpe avgårde mot førsteklassingene, men følelsen blir raskt avbrutt av brekningslyder fra sandkassa. Toåringen har forsynt seg av en raus frisbee-munnfull med sand og jeg må komme fordøyelsessystemet hans til unnsetning.
Etter å ha renset en munnhule for slim og sand, får jeg endelig anledning til å se hvordan det har gått med frieriet til eldstemann. Jeg oppdager at han står gjemt bak et tre med to vannpistoler rettet mot seg mens han får tilrop om å fjerne seg. «Hei-hei, det der er ikke greit!!» sier jeg mens jeg går raskt bort til de store guttene. «Det er ikke greit å snakke sånn til andre og det er heller ikke greit å forsøke å sprute andre ned med vann.» «Vi hadde ikke tenkt til å gjøre det» svarer den ene forlegent. De legger fra seg pistolene og går tilbake til jetflygingen.
Gjentatte avvisninger
Jeg smiler oppmuntrende til Laurits og rekker frem hånden for å ta ham med bort fra guttene, men han tar den ikke. I stedet tar han opp en av figurene sine fra lommen og går bort til dem. «Se! Kattegutt fra pysjheltene.» sier han stolt og rekker frem figuren. «Javel» svarer den ene gutten passe uinteressert. Men Laurits gir seg ikke og setter seg ned ved siden av dem og forsøker å få øyekontakt. De ignorer ham totalt.
Jeg blir stående hjelpeløs som tilskuer og for hver gang han får en ny avvisning, knyter det seg i magen på meg. Jeg kan snakke til guttene når de går over streken, men jeg KAN ikke tvinge dem til å leke med ham. Det vinner han ingenting på. Laurits blir sittende tenksom og rådvill, strever med å forstå hvorfor de ikke vil ta ham med i leken, prøver alle midler for å vinne gunst. Jeg håper bare for guds skyld at han ikke retter søkelyset innover og begynner å lete etter mangler hos seg selv.
Livets harde skole
«Laurits, skal vi gå til…» begynner jeg. Han reiser seg brått, løper bort til en liten blomstereng og plukker med seg et par løvetann som han rekker frem til en av guttene. Men gutten rister på hodet og tar ikke imot blomstene. Etter en stund kommer Laurits slukøret, slentrende bort til meg med hengende hode.
Åh, jeg har så vondt av ham. Men det er dette han skal lære å mestre, det er ikke siste gang han vil oppleve avvisning. «Laurits, jeg forstår veldig godt at du er lei deg for at de ikke ville leke med deg. Jeg synes du er veldig modig som tør å gå bort til de store guttene. Jeg tror ikke de skjønte hvor morsomt det kunne blitt dersom de hadde latt deg være med på leken» sier jeg og stryker gutten over håret.
Hvilke er de magiske ordene?
Jeg aner ikke om det er det rette å si til ham. Hvilke er de magiske ordene som kan bygge ham opp og hjelpe ham i slike situasjoner? Hvordan finner jeg svaret på hva nettopp han trenger å høre i en lapskaus av personlighet, opplevelser og tilfeldigheter. Jeg vet ikke.
Jeg vet bare at dette er en forsmak på prøvelser som vil komme. Avvisning, ydmykelse, uvennskap og kanskje mobbing. Situasjoner der min evne til å påvirke vil vike for reaksjoner fra jevnaldrende. Situasjoner der han trenger selvfølelse og trygghet på seg selv.
Da håper jeg bare at jeg har klart å gjøre et skikkelig forarbeid.