Tag: mammablogg

Sisteplass i familien

«Du kommer på sisteplass i familien» sier femåringen til meg. Kroppsspråket hans er oppriktig og tonefallet saklig, som om han bare konstanterer noe som de fleste allerede vet. Jeg har jo mistenkt det lenge, det har vært mange tegn. I tillegg til skjellsnavn som fisen og bæsjen, har jeg fått både kalde skuldre og silence treatment.

Lavere rang enn lillebror

Det er Pappa som er stjernen. Det hjelper ikke hvor mange underbukser jeg trer på hodet eller hvor mange pannekaker uten brune kanter jeg steker. Jeg når ikke opp. Men at jeg til og med har lavere rang enn lillebror, det hadde jeg ikke regnet med.

«Det blir jeg litt trist av å høre» svarer jeg. Han sier at han forstår det samtidig som han trekker på skuldrene og gir meg et litt sånn «ja, men hva kan man gjøre liksom» aktig blikk. Det var jo tross alt jeg som ville snakke om favoritter.

Jeg er ikke veldig god på å leke

Jeg har hatt ledertrøya i familien i lang tid jeg. Men plutselig en dag så er det ikke kosing på fanget, skorpeløse brødskiver og «se på meg» som gjelder lenger. Nå handler det bare om lek, og der er pappa best. Pappa kan forme en Spiderman av gårsdagens lasagne, spille alle sangene til Knutsen og Ludviksen på gitar og være minst ti forskjellige versjoner av monstre.

Jeg er ikke veldig god på å leke, spesielt ikke den type lek som femåringen liker; å tegne superhelter, jage hverandre rundt og ha rollespill. Det er ikke det at jeg løper sakte eller ikke vet hvordan man etterligner en ninja, men jeg sliter med engasjementet og innlevelsen, noe han gjennomskuer umiddelbart. Når jeg løfter sverdet til Ninjagofiguren og sier ting som «Dette blir din siste time, Samukai» høres det ut som jeg snakker om siste time hos fysioterapeuten. Dessuten har femåringen forlengst passert meg med sine tegneferdigheter og synes det er like meningsløst å tegne med meg som det er for meg å diskutere politikk med ham.

Glorifantastiske helter og skrullinger, kjempeduster og bittesmåer

Jeg er litt mer bok og puslespill-typen. Jeg har en skuff med bøker av Roald Dahl som jeg gleder meg til å dele med ham. Når han en dag åpner den vil han oppdage at det finnes et parallelt magisk univers av glorifantastiske helter og skrullinger, kjempeduster og bittesmåer som får en til å sitre av spenning og som vi når som helst kan besøke sammen.

En dag er det min tur

Så tror jeg at jeg er en mamma man kan prate med om de tingene i livet som er fint og rart eller vanskelig. Og jeg har alltid lange negler (eller klør som lillebror kaller det), som er supergode å klø små rygger med.

Det blir nok min tur igjen. En dag skal jeg atter klatre opp mot toppen av rankinglisten. Og da er jeg klar med fanget, klørne og Willy Wonka.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2022

Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

Garderoben i barnehagen

Jeg har tilbragt mye tid i garderoben i barnehagen. Langt mer enn jeg kunne forestille meg å måtte tilbringe i en trang og kronisk overbefolket tarm som lider av oksygenmangel fordi luften er mett av menneskelige emosjoner. Ikke bare er lydnivået som å være inne i et apebur, men odøren er også vanskelig å venne seg til. Straks man får nesen innenfor skyvedørene kjenner man den umiskjennelige lukten av svett ull, tropisk Biola og løs avføring som koker i tørkeskapet.

Det er nærliggende å tro at tiden man oppholder seg i sansenes torturkammer effektivt burde kunne begrenses, det handler tross alt bare om yttertøy som skal av og på. Men slik er det altså ikke.

Leting

Du kan regne med å bruke i hvert fall noen dager av ditt liv på leting i garderoben. Man kan lure på om dagens votter og sko med hyperavanserte egenskaper kalt tech og tex, er programmert til å gjemme seg selv under benker og i hyller, slik at foreldre stadig må gå til innkjøp av flere par.

Om du ikke er på leting etter barnas klær, er det selve barnet du leter etter, eller rettere sagt; jager etter. Få ting får en treåring i bedre humør enn å løpe halvpåkledd rundt i garderoben med balaklavaen på snei og en sur mamma hakk i hæl.

Krisehåndtering

Når du så på fjerde runden klarer å sperre barnet inn i et hjørne ved å gå manngard sammen med en forbipasserende assistent, er du raskt over i en ny fase av garderobelivets vante tralt; sammenbruddet.

Nå forvandles barnets triumferende latter om til øredøvende vræl med påfølgende kollaps. Cherrox-juling, hyle-terror og «gjøre seg tung», er vanlige prøvelser en forelder må igjennom. Samtidig skal dine pedagogiske evner opp til vurdering av et panel med tilfeldig tilstedeværende foreldre. Din kapasitet til å tøyle eget temperament, coache barnet gjennom krisen, anerkjenne følelser og samtidig være tydelig på hvem som er sjefen, skal nå opp til eksamen. Du vil også bli målt på stressmestring og hvorvidt du har tilstrekkelig kontroll til å uanfektet inngå i løs konversasjon med andre foreldre innimellom krisehåndteringen.

Ulidelig venting

Når kaoset er over og du har gitt bestikkelsene som du lovet deg selv at du ikke skulle gi, er det ikke uvanlig at barnet har herjet seg ut av klærne og står igjen bare i trøye og strømpebukse. Nå vil du for enhver pris unngå et nytt anfall og heller la barnet bygge opp egen mestringsfølelse gjennom det som genererer selvfølelse aller mest, nemlig «kle på selv»

Med «kle på selv» får barnet øvet sin motorikk og forelderen prøvet sin tålmodighet. Noen foreldre bruker dette som en anledning til å bedrive smalltalk med andre foreldre om tingene man er trygg på at man har til felles, som for eksempel søvnmangel, omgangssyke eller været. Andre foretrekker heller et nytt sammenbrudd enn smalltalk med andre foreldre. Uansett må man påregne hele ettermiddagen til disse garderobe-øvelsene og ta høyde for at familien dirrer av lavt blodsukker før noen får satt seg ved middagsbordet hjemme.

Med to barn i ulik alder har jeg vært fast inventar i barnehagens garderobe i åresvis. Men jeg ville ikke vært tiden foruten. For blant regnfrakker og fastklistrede osteskiver har jeg fått verdifull innsikt i meg selv og barna mine. Her har jeg møtt meg selv i døra, men også vunnet viktige kamper. Her har jeg fått de beste klemmene og følt meg som den verste forelderen. Jeg har lært av andre foreldre og fått nyttige triks fra erfarne ansatte. Her har jeg ledd høyt og grått stille, svettet og kjeftet.

Og heldigvis har jeg et par garderobe-år til før jeg skal forlate dette fantastiske hølet for godt.

Først publisert i magasinet Foreldre & Barn

Har du glemt hvordan det var?

«Hva holder dere på med egentlig?» spør venninnen min over telefonen med et snev av irritasjon i stemmen. Jeg beveger meg noen meter for å unnslippe lyden av vann som treffer plastikk. «Ola spyler utemøblene og jeg driver og fjerner løvetann mens barna er på lekeplassen.» «Det høres deilig ut» sier hun med et sukk. «Deilig og deilig, det må gjøres» svarer jeg. «Du har helt glemt hvordan det var du» konstaterer hun, før hun begynner å ramse opp hvordan søndagen hennes forløper med en ti måneder gammel rakett og en sjalu storebror på 2 år.

Hun har rett, jeg HAR glemt hvordan det var. Jeg har glemt babylivet og følelsen av å stå døgnvill og underernært i beredskap tjuefire sju for småtroll som ikke engang kan klemme ut en fjert uten bistand. For bare to år siden ville en time med ugress-luking i hagen føltes som en spa-weekend i Marbella.

Forandringen har skjedd gradvis og umerkelig, som når man går opp i vekt og ikke oppdager det før det oppstår vakuum hver gang man trer på jeansa.

Nå kan familien dra steder uten å slepe etter seg en hale av vippestoler, ammeputer, gulpekluter og snørrsugere. Jeg slipper å trille rundt på et hangarskip med svett panne dekket av talkum, med skurv under neglene og en tarm som går på et drivstoff bestående av hvetebakst og gruttsterk kaffe.

Jeg har ikke lenger et panikkaktig forhold til konsepter som varm kaffe, litiumsbatterier vaksinemotstandere og udelte druer.

Nå kan jeg le av at jeg daglig måtte plukke flytende brune haier ut av badekaret med hundepose når minstemann badet. At jeg en periode måtte pumpe bena til en forstoppet liten stakkar helt til en ukes restavfall plutselig slanget seg ut i fanget mitt som på en softis-maskin.

Øynene jeg hadde i bakhodet har grodd igjen, superhørselen har pensjonert seg og forsøker nå i stedet å ignorere så mye lyd som overhodet mulig. Ryggen min husker ikke lenger at den annenhver natt frydet seg over å ligge i kjelleren på en syltynn madrass for å hvile ut etter et fire timers langt sirkus som utspilte seg natten før.

Jeg har glemt hvordan det var. Men jeg sitter igjen med noen lefser foran på brystet og badekar under øynene som suvenirer fra en slitsom men eventyrlig tid som jeg aldri ville vært foruten.

De største minste tingene

«Når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte, sånn er det» sier pappa. Jeg er seks år og har glemt igjen et syltetøyglass med klinkekuler på Lysaker-bussen.

Jeg kniper igjen øyelokkene for at tårene ikke skal begynne å renne. Det gjør vondt fra halsen og hele veien ned i magen, som om jeg har svelget klinkekulene og nå ligger de som klumper på rekke og rad og presser mot spiserøret. Det hadde vært lettere å gråte hvis noen hadde tatt dem fra meg, tyver, eller broren min. Da ville jeg hulket høyt og bli trøstet av pappa helt til natten kom.

Men ikke nå, for det er min egen skyld. Jeg tok ikke godt nok vare på klinkekulene. Jeg fortjener ikke trøst.

Å ha hele universet i hånden

Klinkekuler er noe av det fineste i verden. Perfekt runde, kalde mot kinnet og tunge i hånden. Små kloder av glass i de vakreste farger og mønstre. En neve klinkekuler er nesten som å ha hele universet i hånden.

Og så er det lyden av en klinkekule som treffer en annen. En lys, kort og besluttsom lyd, som et knips med fingeren eller som når mamma knepper igjen knappen på regnjakka mi. En lyd uten bølger.

I løpet av et minutt var alle tapt

Jeg kjenner hver eneste klinkekule i dét syltetøyglasset. De gjennomsiktige med striper i regnbuens farger har jeg fått av nabofru Sølvberg. De seks frostede fikk jeg til jul. Så er det to som ser ut som eggedosis med innrørte bær og en knallgul som jeg byttet til meg mot en Bugg. Og så er det én klinkekule som ser ut som stjernehimmelen; dyp blå med tusenvis av små glitrende prikker. Det er den fineste.

Jeg har brukt så mye tid av mitt korte liv på dem. I timesvis har jeg stirret, kjent og klemt på dem. Jeg har sortert dem etter farge, laget klinke-spill, utforsket utvalget i butikken og skrevet ønskelister. Og så bare i løpet av et minutt er alle sammen tapt. Hvordan kunne jeg være så dum? Finnes det ingen mulighet for å få dem tilbake?

Sorgen vedvarte

Jeg fikk aldri tilbake klinkekulene. Jeg trodde vel egentlig ikke at det var et alternativ, for «når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte». Derfor ble jeg sint på pappa når jeg noen år etterpå skjønte at det finnes et hittegodskontor.

For tapet var større enn jeg hadde ventet og sorgen over å ha mistet klinkekulene vedvarte. Jeg forsøkte å søke trøst hos foreldrene mine, men ble avfeid med at jeg må lære meg å ta vare på tingene mine og burde være takknemlig fordi jeg har så mange andre fine leker å leke med.

Jeg følte meg behandlet som en person uten dybde. En person hvis følelser var påtatte og betydningsløse. Fortvilelsen min var slitsom, sorgen min overdrevet og savnet etter et glass med klinkekuler var et oppheng som jeg bare måtte legge av meg. Alt på grunn av at jeg var et barn.

Jeg bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna

Nå er jeg forelder og kjenner igjen de samme tendensene hos meg selv. Hvordan jeg støtt og stadig bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna mine. For stort sett er det jo brødskiver som ikke blir skåret opp på riktig måte eller kriser som er glemt et par sekunder etterpå.

Men en gang iblant er det klinkekuler som ikke blir glemt, foreldre som ikke forstår og senere en trettiåtteåring som ikke kan holde en liten klinkekule i hånden uten å føle en blanding av fryd, savn og skam.

Vi foreldre må ikke glemme at noen ganger så er det de minste tingene som er de største.

Publisert første gang på VGs Familieklubben

Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!

Hva gjør du når barnet ditt blir avvist?

Vi er på lekeplassen tvers over gata. Toåringen spar sand med en knekt frisbee mens fireåringen ligger på taket av et lekehus og spionerer på noen førsteklassinger fra nabolaget som har installert seg på toppen av en grønn kolle. Termostatet sier at det er sommer selv om kalenderen viser at det er vår.

De store guttene har tatt med seg lekene sine ut i finværet og flyr jagerfly gjennom luften mens de lager lyder som kan høres ut som eksplosjoner.

Frieriet til fireåringen

«Mamma, jeg vil leke med de store guttene» sier Laurits, fireåringen min. «Ja, du kan jo gå bort og spørre dem om du kan være med å leke» svarer jeg og håper at de store guttene vil inkludere ham i leken, siden de kjenner ham fra før og stort sett er greie med de mindre barna.

Et ørlite snev av stolthet kiler i brystkassa idet jeg ser fireåringen modig løpe avgårde mot førsteklassingene, men følelsen blir raskt avbrutt av brekningslyder fra sandkassa. Toåringen har forsynt seg av en raus frisbee-munnfull med sand og jeg må komme fordøyelsessystemet hans til unnsetning.

Etter å ha renset en munnhule for slim og sand, får jeg endelig anledning til å se hvordan det har gått med frieriet til eldstemann. Jeg oppdager at han står gjemt bak et tre med to vannpistoler rettet mot seg mens han får tilrop om å fjerne seg. «Hei-hei, det der er ikke greit!!» sier jeg mens jeg går raskt bort til de store guttene. «Det er ikke greit å snakke sånn til andre og det er heller ikke greit å forsøke å sprute andre ned med vann.» «Vi hadde ikke tenkt til å gjøre det» svarer den ene forlegent. De legger fra seg pistolene og går tilbake til jetflygingen.

Gjentatte avvisninger

Jeg smiler oppmuntrende til Laurits og rekker frem hånden for å ta ham med bort fra guttene, men han tar den ikke. I stedet tar han opp en av figurene sine fra lommen og går bort til dem. «Se! Kattegutt fra pysjheltene.» sier han stolt og rekker frem figuren. «Javel» svarer den ene gutten passe uinteressert. Men Laurits gir seg ikke og setter seg ned ved siden av dem og forsøker å få øyekontakt. De ignorer ham totalt.

Jeg blir stående hjelpeløs som tilskuer og for hver gang han får en ny avvisning, knyter det seg i magen på meg. Jeg kan snakke til guttene når de går over streken, men jeg KAN ikke tvinge dem til å leke med ham. Det vinner han ingenting på. Laurits blir sittende tenksom og rådvill, strever med å forstå hvorfor de ikke vil ta ham med i leken, prøver alle midler for å vinne gunst. Jeg håper bare for guds skyld at han ikke retter søkelyset innover og begynner å lete etter mangler hos seg selv.

Livets harde skole

«Laurits, skal vi gå til…» begynner jeg. Han reiser seg brått, løper bort til en liten blomstereng og plukker med seg et par løvetann som han rekker frem til en av guttene. Men gutten rister på hodet og tar ikke imot blomstene. Etter en stund kommer Laurits slukøret, slentrende bort til meg med hengende hode.

Åh, jeg har så vondt av ham. Men det er dette han skal lære å mestre, det er ikke siste gang han vil oppleve avvisning. «Laurits, jeg forstår veldig godt at du er lei deg for at de ikke ville leke med deg. Jeg synes du er veldig modig som tør å gå bort til de store guttene. Jeg tror ikke de skjønte hvor morsomt det kunne blitt dersom de hadde latt deg være med på leken» sier jeg og stryker gutten over håret.

Hvilke er de magiske ordene?

Jeg aner ikke om det er det rette å si til ham. Hvilke er de magiske ordene som kan bygge ham opp og hjelpe ham i slike situasjoner? Hvordan finner jeg svaret på hva nettopp han trenger å høre i en lapskaus av personlighet, opplevelser og tilfeldigheter. Jeg vet ikke.

Jeg vet bare at dette er en forsmak på prøvelser som vil komme. Avvisning, ydmykelse, uvennskap og kanskje mobbing. Situasjoner der min evne til å påvirke vil vike for reaksjoner fra jevnaldrende. Situasjoner der han trenger selvfølelse og trygghet på seg selv.

Da håper jeg bare at jeg har klart å gjøre et skikkelig forarbeid.