Hun kommer på bussen på Grønland. Sjangler beruset gjennom midtgangen på ustøe ben mens hun speider etter en ledig plass. Hun er lut i ryggen og den beige kåpen er møkkete. Hvorfor valgte hun beige? Var det naivt forsøk på å ta seg sammen, starte på nytt? Stilig og oppegående dame i beige kåpe liksom.

Hun snur seg mot meg der jeg sitter og løfter så vidt ansiktet slik at lyset faller på det og jeg kan se hvordan livet har herjet med henne. Pløsete ansikt. Hun mangler på en måte ansiktstrekk, som om de er visket ut, drukket bort. Men det er ikke det verste. Hun har et ferskt stygt kutt over pannen som er teipet sammen med gjennomsiktig pakketeip og et blått øye på venstre side. Hun finner en plass noen meter foran der jeg sitter, men jeg kan se henne fra siden. Hun gråter.

Jeg føler et behov for å vise dette mennesket omsorg. Slike øyeblikk er viktige øyeblikk, det menneskelige i oss settes på prøve. Hva velger vi å gjøre når vi ser at andre sliter? Folk vi ikke kjenner, som i tillegg er beruset og møkkete på en stappfull 37-buss. Jeg sitter så langt unna. Det føles som om omsorg kan måles i meter. Kan ikke noen som sitter nærmere bry seg? Så er det alle menneskene. Hvis hun og jeg hadde vært alene på 37-bussen, da hadde det vært lettere. Jeg vil ikke at alle rundt skal være en del av mitt forsøk på å bry meg. Og hvordan vil hun reagere på mine gode intensjoner?

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og illsinte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Pøh” glefser hun. “Pass på deg sjæl!” Jeg begynner å gå tilbake til plassen min. “Drittjente!” roper hun etter meg. Folk strekker hals og det dunker i brystet mitt.

Ikke et umulig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og fortvilte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. Hun smiler anstrengt, brydd over oppmerksomheten og amputerer samtalen med et bestemt “det går bra” mens hun snur seg bort. Jeg har sjenert henne, hun vil være i fred. Jeg går.

Et høyst sannsynlig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og trette øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Jeg veit ikke” svarer hun mens tårer fortsetter å sildre nedover kinnene. “Det ser kanskje ut som om en tur på legevakten hadde vært lurt?” fortsetter jeg. ”I morgen” svarer hun trett. ”Jeg skal innom der i morgen”. Jeg gir henne en Kleenex som hun tar imot mens hun tørker tårene. ”Takk” sier hun før jeg går av bussen på stasjonen min.

Best tenkelige utfall..men hvem er det beste utfall for egentlig? Er det jeg og min egen selvtilfredshet når jeg morgenen etter våkner i min varme seng ved siden av en god mann som omfavner meg og sier at det var en fin ting jeg gjorde for den stakkars alkoholiserte damen? Eller er det hun som våkner alene på sofaen i en kald sosialbolig med dundrende hodepine og roter i lommen etter en seddel for å kjøpe dagens første øl men i stedet finner en krøllete blodig Kleenex som hun ikke aner hvor kommer fra?

Men kanskje er det slik at idet øyeblikket Kleenexen byttet hånd og klumpen i halsen på den berusede damen ble en anelse mindre, var det en mann på raden bak som ble inspirert til å tenke at nå var det kanskje på tide å ringe faren han ikke hadde snakket med på så mange år. Kanskje de ofte ukjente ringvirkningene av omsorg er like viktige?

Jeg blir sittende forvirret og handlingslammet på plassen min på 37-bussen mens en beruset kvinne i møkkete beige kåpe gråter noen rader foran.