Tag: gråte

Å bry seg på bussen

Hun kommer på bussen på Grønland. Sjangler beruset gjennom midtgangen på ustøe ben mens hun speider etter en ledig plass. Hun er lut i ryggen og den beige kåpen er møkkete. Hvorfor valgte hun beige? Var det naivt forsøk på å ta seg sammen, starte på nytt? Stilig og oppegående dame i beige kåpe liksom.

Hun snur seg mot meg der jeg sitter og løfter så vidt ansiktet slik at lyset faller på det og jeg kan se hvordan livet har herjet med henne. Pløsete ansikt. Hun mangler på en måte ansiktstrekk, som om de er visket ut, drukket bort. Men det er ikke det verste. Hun har et ferskt stygt kutt over pannen som er teipet sammen med gjennomsiktig pakketeip og et blått øye på venstre side. Hun finner en plass noen meter foran der jeg sitter, men jeg kan se henne fra siden. Hun gråter.

Jeg føler et behov for å vise dette mennesket omsorg. Slike øyeblikk er viktige øyeblikk, det menneskelige i oss settes på prøve. Hva velger vi å gjøre når vi ser at andre sliter? Folk vi ikke kjenner, som i tillegg er beruset og møkkete på en stappfull 37-buss. Jeg sitter så langt unna. Det føles som om omsorg kan måles i meter. Kan ikke noen som sitter nærmere bry seg? Så er det alle menneskene. Hvis hun og jeg hadde vært alene på 37-bussen, da hadde det vært lettere. Jeg vil ikke at alle rundt skal være en del av mitt forsøk på å bry meg. Og hvordan vil hun reagere på mine gode intensjoner?

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og illsinte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Pøh” glefser hun. “Pass på deg sjæl!” Jeg begynner å gå tilbake til plassen min. “Drittjente!” roper hun etter meg. Folk strekker hals og det dunker i brystet mitt.

Ikke et umulig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og fortvilte øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. Hun smiler anstrengt, brydd over oppmerksomheten og amputerer samtalen med et bestemt “det går bra” mens hun snur seg bort. Jeg har sjenert henne, hun vil være i fred. Jeg går.

Et høyst sannsynlig utfall.

“Går det bra med deg?” nærmest hvisker jeg. Hun snur ansiktet mot meg. Størknet blod blander seg med mascaraelven som renner fra to hovne og trette øyne. “Du ser ut som du har slått deg ganske kraftig”. “Jeg veit ikke” svarer hun mens tårer fortsetter å sildre nedover kinnene. “Det ser kanskje ut som om en tur på legevakten hadde vært lurt?” fortsetter jeg. ”I morgen” svarer hun trett. ”Jeg skal innom der i morgen”. Jeg gir henne en Kleenex som hun tar imot mens hun tørker tårene. ”Takk” sier hun før jeg går av bussen på stasjonen min.

Best tenkelige utfall..men hvem er det beste utfall for egentlig? Er det jeg og min egen selvtilfredshet når jeg morgenen etter våkner i min varme seng ved siden av en god mann som omfavner meg og sier at det var en fin ting jeg gjorde for den stakkars alkoholiserte damen? Eller er det hun som våkner alene på sofaen i en kald sosialbolig med dundrende hodepine og roter i lommen etter en seddel for å kjøpe dagens første øl men i stedet finner en krøllete blodig Kleenex som hun ikke aner hvor kommer fra?

Men kanskje er det slik at idet øyeblikket Kleenexen byttet hånd og klumpen i halsen på den berusede damen ble en anelse mindre, var det en mann på raden bak som ble inspirert til å tenke at nå var det kanskje på tide å ringe faren han ikke hadde snakket med på så mange år. Kanskje de ofte ukjente ringvirkningene av omsorg er like viktige?

Jeg blir sittende forvirret og handlingslammet på plassen min på 37-bussen mens en beruset kvinne i møkkete beige kåpe gråter noen rader foran.

Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.