Tag: krise

Englebarn

Jeg har aldri vært mor og kan derfor ikke uttale meg om hvordan det er å være en forelder. Men jeg har passet barn over en lengre periode og vet hvor hjelpeløs og desperat man kan føle seg når en krise inntreffer. Så her er det sikkert noen som kjenner seg igjen.

Jeg har en venninne fra barndommen som har en datter, en fin åtteåring som jeg er heldig nok å være fadder for. Min venninne er en tøff dame. Da jenta var veldig liten sjonglerte hun alenemorsrollen samtidig som hun eide og drev en frisørsalong på heltid. For å slippe å holde salongen stengt i helgen påtok jeg meg å være barnevakt noen timer på lørdagene.

En lørdag rett før jul satt lille Veronica på halvannet år i Voxi-posen sin på en cafe i annen etasje på Oslo City og ble matet med favoritten Nestle Pasta Genovese. Å ta med små barn på Oslo City en lørdag rett før jul var en lite strategisk avgjørelse innser jeg i ettertid, men jeg var fresh i kjøpesenter-med-barn-gamet og hadde vel trodd jeg skulle få kjøpt en julegave eller to..åh, så fantastisk naiv man er før man får disse erfaringene selv. Det må være underholdende for foreldre å høre på folk uten barn uttale seg om hvor lite de skal forandre livene sine når barna kommer til verden. “Vi skal være like sosiale som før” “vi kommer til å være konsekvente og aldri bestikke barna eller true med å frata dem goder” “det handler bare om prioriteringer og planlegging”

Veronica hadde fullført ett og et halvt glass med Pasta Genovese, da hun fikk et underlig utrykk i ansiktet sitt. Det så ut som hun måtte bæsje og var forbløffet over hvor brått behovet hadde oppstått, men den etterfølgende, litt anstrengte minen som gjerne oppstår fra pressing var fraværende. Så kom plutselig ett og et halvt glass Nestle Pasta Genovese sprutende ut av den lille munnen som en vannspreder på en sommerdag. Det var tydeligvis utløsende for hennes videre velvære, for hun lo fascinert og begynte å klaske oppkastet rundt i håret og ansiktet. Jeg løftet henne ut av vogna og Voxi-posen i et forsøk på å frigjøre henne fra griseriet og hindre at hun lekte mer med det. Hun så ut som et lite troll der hun stod, triumferende med ansiktet fullt av pastabiter og viltre krøller våte av oppkast som falt som kladder ned i cherroxene hennes. Jeg tittet rundt etter servietter og møtte tilfeldig blikket til en tobarnsmor som hastet forbi. Øynene hennes var fylt av sympati og medfølelse, som om jeg nettopp hadde mottatt en kreftdiagnose.

Mor og jeg hadde ikke husket å pakke ekstra tøy. Det var et problem nå. Cubus lå en etasje opp. Jeg tok vognen i den ene hånden og den rastløse jenta i den andre og ventet på heisen som var på vei opp. Idet dørene åpnet seg ble det enda klarere for meg betydningen av julerush, heisen var stapp full av folk og handleposer. Oppkast har dog en magisk evne til å få folk til å flytte på seg. Det stinket magesyre i hele heisen på vei opp til Cubus. Da jeg nærmet meg barneavdelingen på Cubus så jeg til min fortvilelse at den var bredfull av kvinner i kø som alle handlet til sine små. Så opplevde jeg noe jeg vil kalle et fabelaktig sosiologisk fenomen. Idet jeg skrittet over terskelen, tittet fire, fem kvinner opp fra sine gjøremål, som om de hadde luktet situasjonen Veronica og jeg befant oss i, kanskje luktet de det også. På et øyeblikk hadde de klart å organisere seg og samarbeidet metodisk slik at jeg innen et halvt minutt stod med et fullt sett med tøy i riktig størrelse forrerst i køen i kassa. I mammabransjen spiller man hverandre god.

“Stellerom?” Spurte jeg ungjenta i kassa. “Nederst” svarte hun. Tilbake inn i stappfull heis. Tre etasjer ned, stopp i hver etasje i en tett boks med spy og trengsel. Idet heisdørene gled opp i annen etasje så Veronica sitt snitt til å smette ut av heisen, løpe inn i en klesbutikk og gjemme seg mellom cardigans og t-skjorter. Kjære gud i himmelen, la ikke de butikkansatte vitne hvordan deres nye kleskolleksjon nå har fått halvfordøyd Pasta Genovese sprinklet over seg. Tilbake til heisen og vogna med utålmodige ventende med foten i døra.

Jeg var stresset og svett, situasjonen var ny for meg. Jeg kunne ikke ha henne lenge løpende rundt på Oslo City badet i oppkast. Ville hun kaste opp igjen? Og sist men ikke minst, hva trodde folk om hva slags “mor” jeg var? En panikkslagen nevrotiker med barnevogn på Oslo City på en lørdag midt i julerushet, uten våtservietter, skift eller kontroll på ungen.

Da vi endelig nådde underetasjen og fant toalettene, kunne den kjempehyggelige smilende damen som tok imot toalettpengene fortelle oss at nei, stellerommene de var i fjerde etasje. Jeg bannet høyt, helt sprengrød i ansiktet av stress. Svært lite pedagogisk. Tilbake til heisen, fire etasjer opp, stopp i hver etasje.

Jeg badet Veronica i vasken på stellerommet. Hun smilte oppmuntrende til meg mens Pasta Genovese ble skylt ut av håret hennes. Stakkars liten. Jeg kledde henne, vasket av Voxiposen og la den over henne som en dyne med siden ned der oppkastet ikke hadde kommet. Hun sovnet etter to minutter. Trollet var borte, engelen kommet tilbake.

Kræsjet

Det er en gammel bil. Selv om man styrer rett, så drar den litt mot høyre. Det gjør den nå, trekker ut av de to koksgrå sporene alle andre følger som en tverr bestemor. Jeg vrir litt på rattet for å rette opp bilen, så mister plutselig bilen grepet på veien.Vinteren som tidligere har skapt klimabekymring med sitt fravær av minusgrader og snø, har nå dukket opp i løpet av en søvn. Jeg sitter i lånt bil på vei hjem fra en særdeles hyggelig hyttetur med tre venninner og barn. Carina og jeg sitter i den barnløse bilen, mens våre andre to venninner kjører hver sin bil lastet tung med unger og ungers utstyr. Det er glatt på veien.

“Jeg tror den vanligste grunnen til at folk kræsjer er at de ikke følger med på veien, at de driver med andre ting” sier jeg. Carina holder på å ta lappen og samtalen har gått fra øvelseskjøring til sikkerhet. “Eller at de er stresset når de kjører, tar sjanser og kjører for fort” fortsetter jeg på temaet jeg kan lite om. “Jeg synes jeg har lest at lav fart er en vanlig grunn til ulykker” svarer Carina. Hun har lest, jeg bare synes. “Og at folk ikke holder begge hendene på rattet” sier hun og ser ned på den single hånden min som kjører bilen mens den andre er mest opptatt av å sufflere pratingen. Vi ler begge to.

Vi svinger ut på riksveien og kjører under fartsgrensen, det er ikke typisk meg. Jeg holder begge hendene på rattet, prøver å følge bilsporene på veien.

Idet bilen mister grepet på veien begynner den å skjene raskt ut mot veikanten. Jeg vrir rattet i motsatt retning, ikke for hardt. Bilen lystrer men hjulene får likevel ikke tak og bilen svinger nå andre veien, inn i motsatt kjørefelt. Gamla har mistet balansen totalt og jeg må sørge for at hun gjenvinner den. Jeg vrir til høyre igjen. Det virker som om bakdelen av bilen er en pendel som bare øker i styrke. Bilen får ikke grep. Idet jeg vrir rattet mot venstre igjen, skjønner jeg at dette blir siste gang for nå er bilen på vei hjem til Oslo med rumpa først. Så ser vi autovernet i motgående kjørefelt komme mot oss. “Okey, Carina” sier jeg og så smeller vi inn i autovernet.

Smell så stillhet. Jeg vet ikke i hvor lang tid jeg bare sitter helt stille, men det føles lenge. Jeg kjenner litt etter i kroppen, titter meg litt rundt, vurderer om det er liten, medium eller stor krise. “Gikk det bra?” spør jeg. “Ja, hva med deg?” “Bra med meg, bilen har det verre” Panseret på bilen er helt most og har løftet seg foran frontvinduet slik at vi kan se trær og snølandskap under et tak av metall. Vi går ut av bilen, ut av det som for et minutt siden var mammas bil og som nå har blitt mitt problem. Hele frontpartiet av bilen er blitt en stor rød åpen munn som man ser rett inn i gapet på. Den kan aldri kjøres igjen. Vi har hatt flaks, hadde det kommet en bil i det motgående feltet idet bilen vår danset over den gule streken, så hadde det ikke gått så bra. Vi ringer Falken og mamma, ingen av dem er sure. Kasko er et fint ord.

Vi sitter på med en av våre venninner inn til Oslo. Jeg er selvfølgelig skjelven og rystet, men jeg har motbevist noe jeg lenge har fryktet, at jeg er et hysterisk kvinnfolk som mister hodet når det virkelig gjelder. Jeg har alltid vært redd for at jeg i en sånn situasjon ville most inn bremsen, sluppet rattet og skreket hysterisk som en stukket gris. Men det var ikke sånn. Selv om bilen var ute av kontroll, følte jeg at jeg hadde kontroll på meg selv og hva jeg gjorde. Jeg var ikke spesielt redd, men aksepterte at nå er det ikke stort mer å gjøre. Det var ingen livsøyeblikk som passerte i revy foran netthinnen, ingen anger over store ballerinadrømmer som ikke ble realisert, ingen dystre tanker om meg selv i rullestolheis, bare ”okey, nå kræsjer vi”.

Og her sitter jeg, stiv og støl i nakken men med ny selvinnsikt og stor takknemlighet.