Tag: opplevelser

Grotesk burlesk

Det finnes venner du kan dele alt med, det finnes venner du ikke kan dele alt med og så finnes det visse ting som ikke kan deles med noen venner overhodet. Dette er en sånn ting..

Vi har ikke sett hverandre på fire år siden hun og kjæresten var på Europareise og tok turen innom et snøkledd Oslo rundt juletider. Vi ble først kjent i Texas i begynnelsen av tjueårene, gikk på samme universitet. Jeg var hennes billett ut av et drepende kjedelig forhold og hun var min wingman gjennom det som var min første singelperiode siden jeg var femten. Nå er vi blitt voksne, hun er på en ett års lang bryllupsreise med sin mann i New York og jeg er invitert på besøk.

Selv om hun er vokst opp i et indisk konservativt hjem i Australia og jeg i en ukonvensjonell moderne familie i Norge, er vi besynderlig like både på interesser og verdier. Begge har sansen for det utradisjonelle og digger nye og rare opplevelser. Derfor har vi tatt toget nesten en time til Coney Island for å se et anbefalt Burlesk show, beskrevet på hjemmesiden som et lettere eksotisk fargesprakende og ekstatisk show med humor og overraskelser. Tankene går til Moulin Rouge og kirsebærdrinker, så vi blir lettere skuffet når vi entrer lokalet og ser at scenen er liten og enkel og plassene er få. Men kvaliteten på showet virker svært lovende siden en flokk pressefolk med lange linser fyller de to første radene.

Scenelysene kommer på, musikken starter og en ung kvinne i lyseblå bomullskjole entrer scenen med en lommelykt i hånden. Hun lyser ut i publikum mens hun engstelig titter seg rundt som om hun er på flukt fra noe eller noen. Så stiller hun seg i den bekmørke delen av scenen og begynner å bevege kroppen i hektiske bevegelser slik at lyset fra lommelykten skjærer lysstriper i alle retninger gjennom mørket. Javel? Hvor er foldeskjørtene, påfuglfjærene og gavantene? Så plutselig, som en grande finale tar hun lommelykten ned under skjørtet og lyser opp slik og det blir åpenbart for alle at denne piken mangler et essensielt plagg på nedentilen sin før hun spaserer av scenen.

Jeg smiler flåsete til min venninne og blunker betryggende som for å si “sær intro, men nå begynner det virkelige showet”. Men det virkelige showet begynner ikke. I stedet kommer en svært kraftig brunette kledd som en mann i dress med en eske i hånden ut på scenen. Hun setter fra seg esken på en stol og åpner den. Den er full av kaker av ymse slag. Hun tar en dounut og begynner å spise grådig på den mens melis drysser ned på dressjakken. “Å nei, melis på dressjakken” mimer hun og vrenger av seg jakken før hun går løs på bløtkaken. Krem faller i kladder ned på buksen, så den også må av. Når hun kommer til berlinerbollen begynner hun å kline bringebærsyltetøy rundt på den nå helt nakne kroppen i forføreriske bevegelser.

Jeg vrir meg beklemt i stolen. Det begynner å synke inn at dette ikke er den forestillingen som vi hadde bestilt. Det går også opp for meg at pressefotografene på første rad ikke er pressefotografer, men gamle griser med lange linser som samler materiell til hjemmekinoanlegget sitt. Og freakshowet bare fortsetter. En kvinne som må være en av amerikas fem prosent feteste kvinner gjennomfører en slags dissedans uten et eneste tøystykke på kroppen. Neste kvinne entrer scenen med renneløkke rundt halsen.

Jeg er på et snuskete og freaky pornoshow for mennesker som tenner på kveling og ekstrem fedme med en studievenninne som jeg ser to ganger i tiåret. På et skilt ved utgangen står det: “Please do not exit during performance”

Vi går i pausen. Rystet til taushet sitter vi på t-banen i egne tanker og utveksler ikke et ord før vi går av t-banen på Manhattan. “So” sier hun plutselig, “how about just going to see a movie?”.

Da jeg møtte Frode

Han har bolleklipp og rosa sløyfespenner i håret. Øyenbrynene er tegnet på, tynne som parenteser og det henger små metallkors ned fra begge ørene. Ansiktet er furet, det har smilt for lite og grublet for mye. Huden er mørk og det er vanskelig å si om han er skitten i ansiktet eller bare veldig solbrun. Han har en forvirrende fremtoning. Som en ultrarenslig person som aldri dusjer, kontrollert men likevel ute av kontroll.

Jeg sitter på bakerste sete på 20-bussen. Det er sen rushtid, altså fullt men ikke stappfullt. Han kommer mot meg med blikket festet på meg, granskende, skeptisk. Bevegelsene hans er som hos en skjør gammel dame, forsiktige og langsomme.

Han kommer helt bort til meg, stopper foran meg og stirrer meg inn i øynene uten å si et ord. Det er ubehagelig. Jeg flakker med blikket og smiler nervøst spørrende. Skal han drepe meg eller gi meg et kompliment, begge er like sannsynlige.

“Det er min plass” sier han plutselig. Jeg skvetter av den mørke buldrende stemmen som kommer ut av den spinkle menneskekroppen. Hva mener han? Han peker på setet mitt og gjentar “det er min plass”. “Er dette din plass?” svarer jeg forvirret. “Ja” svarer han bekreftende. Den gravalvorlige minen hans gjør at jeg skjønner at dette ikke er noen skjult kamera situasjon. Forvirringen går over i irritasjon. “Står det navnet ditt på den?” spør jeg med en spydig tone og borrer øynene mine inn i hans. “Ja, Frode” svarer han.

Jeg flytter rompa litt til siden og titter ned på setet mitt. Der, på det blå og gulstripede stoffet står det FRODE i skjelvende bokstaver skrevet med sort tusj. Jeg får ikke frem et ord, bare glaner sjokkert på det triumferende brune ansiktet til Frode mens jeg flytter meg til en annen plass. Hele resten av turen mot Kampen ser jeg ut av vinduet mens jeg tenker på at rett bak meg sitter et ganske så fascinerende og uforglemmelig mysterium.

Å kurere høydeskrekk

Vi skulle møtes på Disenjordet, et typisk sted å sende opp en luftballong. Jeg skulle opp i den luftballongen og sveve harmonisk og frydefullt over Oslotakene. Å kurere høydeskrekken for alltid var målet.

Høydeskrekken min dukket først opp i 2005. Det er en sånn magisk grense der man plutselig ikke lenger tror man er udødelig. Man har blitt for smart til å ikke være redd for noe. To år tidligere hadde jeg krabbet meg over hesteskoen av glass som er bygget 1000 meter over Grand Canyon. Det var en pinlig opplevelse. Vaktholdet på glassplattformen kastet lattermildt ting mot meg for å se hvor redd jeg ble.

Nå var det på tide å ta affære. Etter nøysomme studier av programmer som “Fangene på fortet” og “Baller av stål” og gjennom egne dybdeintervjuer, kom jeg frem til at Eksponeringsstrategien var det klokeste valget for å få bukt med skrekken. Jeg måtte møte min frykt, kaste meg i det som om morgendagen ikke fantes.

På denne tiden hadde jeg ansvar for markedsføring av butikkåpninger. Noen butikker var spesielt kreative og Luftballong i forbindelse med åpningen av nye MENY Bjølsen kom opp til stor jubel fra gruppa. Jeg booket inn. “Skal det være med passasjerer? spurte han som tok bestillingen. “Ja, en” svarte jeg. Dette var en gylden anledning til å se høydemonsteret i hvitøyet.

Det var en solfylt og varm dag, men litt for mye vind og ustabil vindretning til at vi kunne starte på Disenjordet når vi hadde planer om å fly over Meny Bjølsen. Ballongføreren var en svensk godt voksen fyr som hadde holdt på med ballongturer i over 30 år. Den lange erfaringen roet meg og jeg var glad jeg ikke skulle fly med en ung adrenalin junkie. Vi satt i bilen hans på vei mot Kjelsås. “Det er ikke farlig å fly i luftballong” halvt konstanterte, halvt spurte jeg. “Jooo, assa, det e ju farligt” svarte luftballongsvensken tørt. “Men sjansen for at noe skjer er jo veldig liten” fortsatte jeg med økende bekymring. “joooo” svarte han og dro på det “fast det beror på vindforhollan. Det e ju en extremsport och man kan jo inte styra retningen, bara uppdriften” Hvem var han fyren her, Ikke akkurat en venn i høydeskrekk-nøden.

Ballongstoffet lå som hvitt teppe over Myrerjordet på Kjelsås. Å bygge ballongen var tidkrevende, men ikke minst alarmerende for nå så jeg ballongen i sin primitive natur. Et flyvende transportmiddel satt sammen av flettede kvister, stoff og en kjempezippo. Svensken løp rundt med tape og saks og sjekket at tidligere lappejobber var intakte. “Ser du nån hål?”

Ballongen rørte på seg, vugget fra side til side som en ustø alkis. Så stoppet den som for å samle krefter, tok sats og lettet. Vi svevde rett over tretoppene, over hustak, hjerteslagene mine økte i takt med stigningen. Mennesker, hus og biler ble til leker. Folk jeg har snakket med sier noe helt annet, at når man kommer høyt nok slutter man å være redd for man har ikke lenger noe forhold til høyden, sånn var det ikke. Jeg følte meg tryggere 50 meter over hustakene enn 300, selv om resultatet hadde blitt det samme dersom noe skjedde, du er dau.

Da vi nådde Grefsen, stoppet luftballongen opp før den endret retning. “Det har ar inte bra, vi flyr at andre holet” “Hvorfor er det ikke bra” spurte jeg . “Vi flyr mot skogen, och dar kan man ju inte landa”. Hva i videste verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Jeg var 300 meter over bakken sammen med Reodor Felgen uten styringsmuligheter i en farkost laget av høyst brennbart materiale under en diger flamme uten nødutgang. Glimrende strategi for å bli kvitt høydeskrekk.

Vi var 300 meter unna skogsgrensen da vi landet på gresset foran et eldresenter. Jeg kravlet ut av ballongen, og vaklet bortover gressplenen før jeg satt meg rett ned og kjærtegnet gresset. Svensken kom gående med en flaske champagne, jeg skulle døpes i kjent luftballongtradisjon; legge gress på hodet, tenne på det og så slukke det med champagne. Kjør på, svi av håret mitt, så lenge jeg slipper å måtte opp i den ballongen igjen. Dåpen er et veldig fint rituale for folk med høydeskrekk. Ingenting er mer passende enn en hel flaske champagne når frykt herjer i kroppen.

Hva ble det så med høydeskrekken? To klatreturer, et Eiffeltårn og en hengebru senere, er den like intakt.

Her ser du den optimistiske høydeskrekkutfordreren

Bilde

….og her ser du den panikkslagne som drikker grådig av boblevannet

Bilde

Englebarn

Jeg har aldri vært mor og kan derfor ikke uttale meg om hvordan det er å være en forelder. Men jeg har passet barn over en lengre periode og vet hvor hjelpeløs og desperat man kan føle seg når en krise inntreffer. Så her er det sikkert noen som kjenner seg igjen.

Jeg har en venninne fra barndommen som har en datter, en fin åtteåring som jeg er heldig nok å være fadder for. Min venninne er en tøff dame. Da jenta var veldig liten sjonglerte hun alenemorsrollen samtidig som hun eide og drev en frisørsalong på heltid. For å slippe å holde salongen stengt i helgen påtok jeg meg å være barnevakt noen timer på lørdagene.

En lørdag rett før jul satt lille Veronica på halvannet år i Voxi-posen sin på en cafe i annen etasje på Oslo City og ble matet med favoritten Nestle Pasta Genovese. Å ta med små barn på Oslo City en lørdag rett før jul var en lite strategisk avgjørelse innser jeg i ettertid, men jeg var fresh i kjøpesenter-med-barn-gamet og hadde vel trodd jeg skulle få kjøpt en julegave eller to..åh, så fantastisk naiv man er før man får disse erfaringene selv. Det må være underholdende for foreldre å høre på folk uten barn uttale seg om hvor lite de skal forandre livene sine når barna kommer til verden. “Vi skal være like sosiale som før” “vi kommer til å være konsekvente og aldri bestikke barna eller true med å frata dem goder” “det handler bare om prioriteringer og planlegging”

Veronica hadde fullført ett og et halvt glass med Pasta Genovese, da hun fikk et underlig utrykk i ansiktet sitt. Det så ut som hun måtte bæsje og var forbløffet over hvor brått behovet hadde oppstått, men den etterfølgende, litt anstrengte minen som gjerne oppstår fra pressing var fraværende. Så kom plutselig ett og et halvt glass Nestle Pasta Genovese sprutende ut av den lille munnen som en vannspreder på en sommerdag. Det var tydeligvis utløsende for hennes videre velvære, for hun lo fascinert og begynte å klaske oppkastet rundt i håret og ansiktet. Jeg løftet henne ut av vogna og Voxi-posen i et forsøk på å frigjøre henne fra griseriet og hindre at hun lekte mer med det. Hun så ut som et lite troll der hun stod, triumferende med ansiktet fullt av pastabiter og viltre krøller våte av oppkast som falt som kladder ned i cherroxene hennes. Jeg tittet rundt etter servietter og møtte tilfeldig blikket til en tobarnsmor som hastet forbi. Øynene hennes var fylt av sympati og medfølelse, som om jeg nettopp hadde mottatt en kreftdiagnose.

Mor og jeg hadde ikke husket å pakke ekstra tøy. Det var et problem nå. Cubus lå en etasje opp. Jeg tok vognen i den ene hånden og den rastløse jenta i den andre og ventet på heisen som var på vei opp. Idet dørene åpnet seg ble det enda klarere for meg betydningen av julerush, heisen var stapp full av folk og handleposer. Oppkast har dog en magisk evne til å få folk til å flytte på seg. Det stinket magesyre i hele heisen på vei opp til Cubus. Da jeg nærmet meg barneavdelingen på Cubus så jeg til min fortvilelse at den var bredfull av kvinner i kø som alle handlet til sine små. Så opplevde jeg noe jeg vil kalle et fabelaktig sosiologisk fenomen. Idet jeg skrittet over terskelen, tittet fire, fem kvinner opp fra sine gjøremål, som om de hadde luktet situasjonen Veronica og jeg befant oss i, kanskje luktet de det også. På et øyeblikk hadde de klart å organisere seg og samarbeidet metodisk slik at jeg innen et halvt minutt stod med et fullt sett med tøy i riktig størrelse forrerst i køen i kassa. I mammabransjen spiller man hverandre god.

“Stellerom?” Spurte jeg ungjenta i kassa. “Nederst” svarte hun. Tilbake inn i stappfull heis. Tre etasjer ned, stopp i hver etasje i en tett boks med spy og trengsel. Idet heisdørene gled opp i annen etasje så Veronica sitt snitt til å smette ut av heisen, løpe inn i en klesbutikk og gjemme seg mellom cardigans og t-skjorter. Kjære gud i himmelen, la ikke de butikkansatte vitne hvordan deres nye kleskolleksjon nå har fått halvfordøyd Pasta Genovese sprinklet over seg. Tilbake til heisen og vogna med utålmodige ventende med foten i døra.

Jeg var stresset og svett, situasjonen var ny for meg. Jeg kunne ikke ha henne lenge løpende rundt på Oslo City badet i oppkast. Ville hun kaste opp igjen? Og sist men ikke minst, hva trodde folk om hva slags “mor” jeg var? En panikkslagen nevrotiker med barnevogn på Oslo City på en lørdag midt i julerushet, uten våtservietter, skift eller kontroll på ungen.

Da vi endelig nådde underetasjen og fant toalettene, kunne den kjempehyggelige smilende damen som tok imot toalettpengene fortelle oss at nei, stellerommene de var i fjerde etasje. Jeg bannet høyt, helt sprengrød i ansiktet av stress. Svært lite pedagogisk. Tilbake til heisen, fire etasjer opp, stopp i hver etasje.

Jeg badet Veronica i vasken på stellerommet. Hun smilte oppmuntrende til meg mens Pasta Genovese ble skylt ut av håret hennes. Stakkars liten. Jeg kledde henne, vasket av Voxiposen og la den over henne som en dyne med siden ned der oppkastet ikke hadde kommet. Hun sovnet etter to minutter. Trollet var borte, engelen kommet tilbake.

Kræsjet

Det er en gammel bil. Selv om man styrer rett, så drar den litt mot høyre. Det gjør den nå, trekker ut av de to koksgrå sporene alle andre følger som en tverr bestemor. Jeg vrir litt på rattet for å rette opp bilen, så mister plutselig bilen grepet på veien.Vinteren som tidligere har skapt klimabekymring med sitt fravær av minusgrader og snø, har nå dukket opp i løpet av en søvn. Jeg sitter i lånt bil på vei hjem fra en særdeles hyggelig hyttetur med tre venninner og barn. Carina og jeg sitter i den barnløse bilen, mens våre andre to venninner kjører hver sin bil lastet tung med unger og ungers utstyr. Det er glatt på veien.

“Jeg tror den vanligste grunnen til at folk kræsjer er at de ikke følger med på veien, at de driver med andre ting” sier jeg. Carina holder på å ta lappen og samtalen har gått fra øvelseskjøring til sikkerhet. “Eller at de er stresset når de kjører, tar sjanser og kjører for fort” fortsetter jeg på temaet jeg kan lite om. “Jeg synes jeg har lest at lav fart er en vanlig grunn til ulykker” svarer Carina. Hun har lest, jeg bare synes. “Og at folk ikke holder begge hendene på rattet” sier hun og ser ned på den single hånden min som kjører bilen mens den andre er mest opptatt av å sufflere pratingen. Vi ler begge to.

Vi svinger ut på riksveien og kjører under fartsgrensen, det er ikke typisk meg. Jeg holder begge hendene på rattet, prøver å følge bilsporene på veien.

Idet bilen mister grepet på veien begynner den å skjene raskt ut mot veikanten. Jeg vrir rattet i motsatt retning, ikke for hardt. Bilen lystrer men hjulene får likevel ikke tak og bilen svinger nå andre veien, inn i motsatt kjørefelt. Gamla har mistet balansen totalt og jeg må sørge for at hun gjenvinner den. Jeg vrir til høyre igjen. Det virker som om bakdelen av bilen er en pendel som bare øker i styrke. Bilen får ikke grep. Idet jeg vrir rattet mot venstre igjen, skjønner jeg at dette blir siste gang for nå er bilen på vei hjem til Oslo med rumpa først. Så ser vi autovernet i motgående kjørefelt komme mot oss. “Okey, Carina” sier jeg og så smeller vi inn i autovernet.

Smell så stillhet. Jeg vet ikke i hvor lang tid jeg bare sitter helt stille, men det føles lenge. Jeg kjenner litt etter i kroppen, titter meg litt rundt, vurderer om det er liten, medium eller stor krise. “Gikk det bra?” spør jeg. “Ja, hva med deg?” “Bra med meg, bilen har det verre” Panseret på bilen er helt most og har løftet seg foran frontvinduet slik at vi kan se trær og snølandskap under et tak av metall. Vi går ut av bilen, ut av det som for et minutt siden var mammas bil og som nå har blitt mitt problem. Hele frontpartiet av bilen er blitt en stor rød åpen munn som man ser rett inn i gapet på. Den kan aldri kjøres igjen. Vi har hatt flaks, hadde det kommet en bil i det motgående feltet idet bilen vår danset over den gule streken, så hadde det ikke gått så bra. Vi ringer Falken og mamma, ingen av dem er sure. Kasko er et fint ord.

Vi sitter på med en av våre venninner inn til Oslo. Jeg er selvfølgelig skjelven og rystet, men jeg har motbevist noe jeg lenge har fryktet, at jeg er et hysterisk kvinnfolk som mister hodet når det virkelig gjelder. Jeg har alltid vært redd for at jeg i en sånn situasjon ville most inn bremsen, sluppet rattet og skreket hysterisk som en stukket gris. Men det var ikke sånn. Selv om bilen var ute av kontroll, følte jeg at jeg hadde kontroll på meg selv og hva jeg gjorde. Jeg var ikke spesielt redd, men aksepterte at nå er det ikke stort mer å gjøre. Det var ingen livsøyeblikk som passerte i revy foran netthinnen, ingen anger over store ballerinadrømmer som ikke ble realisert, ingen dystre tanker om meg selv i rullestolheis, bare ”okey, nå kræsjer vi”.

Og her sitter jeg, stiv og støl i nakken men med ny selvinnsikt og stor takknemlighet.

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Få ting er mer menneskelig enn det å drite seg ut

Noen av de pinligste øyeblikkene man opplever, kan likevel være noen av de fineste. For tre år siden var jeg i Tanzania med Norad. Jeg hadde vunnet en bistandstur gjennom P4 og sammen med Norad reiste jeg rundt i Tanzania og rapporterte om norske bistandsprosjekter til Ola Nordmann gjennom radio og sosiale medier.

Noen av Bistandsprosjektene førte oss langt ut på landsbygda der hvite mennesker sjelden var å se. Vi kjørte i timesvis gjennom tørt landskap på dårlige veier av rustrød jord i varm vind som herjet med håret og gav det en lukt av brent gress. Jeepen jeg satt i balanserte på stupbratte fjellsider og punkterte i ett sett. Hver gang vi punkterte dukket det opp Tanzanianske barn som ville ta oss i nærmere øyesyn. De vinket sjenert til oss fra avstand og ropte Mzungu, som betyr hvitansikt, for å kalle på andre til å komme å bevitne det uvanlige hvithudede reisefølget med bilproblemer. Når vi kjørte forbi små landsbyer, løp ofte de eldre barna langsmed bilen for å få et glimt av oss. Jeg følte meg som en rockestjerne på gjennomreise. Når vi ankom en landsby, ble vi mottatt som helter. Handikappede og landsbyidioter ble stuet bort, alle kledde seg i sine fineste klær, serverte det beste som var av mat å oppdrive, ofte en skrinn kylling og litt rispudding og gav oss rent vann å vaske oss i, iblant luksusgoder som såpe og kaffe.

Til tross for at jeg verdsatte denne gjestfrie ærbødigheten, trivdes jeg ikke med følelsen av å være en kongelig albino. Jeg ville føle nærhet til menneskene vi besøkte, lære om deres hverdagslige utfordringer, lytte til historiene deres og bli sett på som en likestilt.

En dag på vei ned fra en landsby langt oppe i fjellene, stoppet vi bilen ved en stor markedsplass fordi sjåføren vår skulle kjøpe med seg egg hjem. Her hadde hundrevis av tilbydere satt opp sine provisoriske butikker, som bestod av varer dandert utover et stykke tøy på bakken. Det var et salig kaos av ropende selgere, flaksende høner, prutende kunder, brekende geiter og barnegråt. Vi steg ut av bilen for å strekke litt på bena og få med oss all aktiviteten rundt oss. Jeg hadde nettopp gjort ferdig en radioreportasje som jeg var godt fornøyd med og stod ubemerket for meg selv i utkanten av markedsplassen og prøvde å lytte igjennom det ferdige opptaket til tross for støynivået i bakgrunnen.

Iblant, når jeg er spesielt fornøyd med meg selv, hender det at jeg har behov for å ta en liten gledesdans. Og sånn var det akkurat da. Det var kanskje en litt merkelig kombinasjon av Robotdansen og Boogie Woogie, men hva gjør det når man danser bare for seg selv? Men dét viste seg ikke å være tilfellet. Plutselig senket det seg en besynderlig stillhet over hele markedsplassen. Vår ankomst hadde i aller høyeste grad blitt lagt merke til og nå glante mange hundre Tanzanianere forskrekket på den ærefulle gulhårede hvite kvinnen som utførte et underlig klossete danserituale på offentlig møteplass. Brått ble stillheten brutt av et latterbrøl som spredte seg fra munn til munn og endte i et crescendo av lattersang. Til og med reisefølget mitt lo. Jeg følte meg forlegen og ydmyket og fikk en overveldende trang til å løpe vekk. Så slo det meg plutselig at det var min uventede menneskelighet de lo av. Et lite øyeblikk var den rike, hvite, skolerte reporteren som med tårevåte øyne observerte deres hverdagsliv borte, tilbake stod bare en jente som i gledesrus hadde endt opp med å drite seg ut. Så i stedet for å løpe vekk, bukket jeg dypt og lo sammen med dem.

Akkurat da var vi bare mennesker alle sammen…

Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.

Typisk italiensk

Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier “bella, bella” om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

“Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe” spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: “Panini med skinke, en Cola og en kaffe”. Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier “du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå”. Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. “Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!” sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. “Du må vente, Giuseppe må skifte rullen” sier hun. “Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen” Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. “Måå jeg ha den lappen?” spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. “Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien”. Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

“Luigi!” roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, “kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?”. “Giuseppe er ikke her, han hos slakteren” er svaret fra Luigi. “Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren” fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.