Jeg vil påstå at det til tider er ubehagelig når bæsjen din blir plukket opp og pent pakket i poser. Hva skal de med det? La det nå være i fred..

Jeg heter Fido. Det er et pinglete og fullstendig oppbrukt navn. Den navneprosessen der brukte de ikke mye tid på gitt. Naboen heter Sheriff. En null til naboen før duellen i det hele tatt har begynt. Men jeg lystrer det, logrer, boffer og gjør alt etter boka. Likevel må jeg sove i glassgangen, et rom uten innhold, et slags vakuum av ensomhet, et sted der menneskene ikke er, men heller ikke naturen. Jeg ville heller valgt ute enn glassgangen. Sheriff i nabohuset sover i fotenden av dronningsengen på soverommet, det aller helligste.

Jeg våkner hver morgen av hetetokter idet solen har stått opp og det blir varmt som et drivhus i glassgangen. I en halv time ligger jeg urørlig for å holde temperaturen i kroppen i sjakk. Så, rundt halv åtte, går døren opp med et vræl og de to minste vakler inn og skal si god morgen. God morgen består som regel av et rykk i halen og en våt tissebleie på nakken.

Så kommer sjefen for å ta meg på tur. Jeg digger det ordet, TUR, det er så lystig, kort og realt, betyr flaks på svensk. Det er min halvtime, jeg utnytter hvert sekund, hver meter. Når man ikke får tisse på tolv timer og prøver å leve opp til kravet om stueren, har man lært seg å ikke drikke før leggetid for å si det sånn. Det er en egen fagretning det der, tissingen. Trente vet at det gjelder å porsjonere ut urinen i ørsmå mengder selv om blæra kjefter aldri så mye, det er mye veikant som skal erobres.

Så gjelder det å finne ut hvilken flekk av ditt territorium dine konkurrenter har erobret i løpet av natten og pisse over der hvor de har pissa, så du kan ta det tilbake. Når du tar det tilbake vil tispene skjønne at det er du som er sjefen og så vil de pule. Men det blir det jo aldri noe av i og med at det er båndtvang. Det hele blir bare et uendelig patetisk spill uten vinner. Men det er det man har da..

Maten består utelukkende av tørre pellets som setter seg fast i ganen. De smaker oppkvernede bøker, men er visst proppfulle av vitaminer. Sjefen har en konkurranse med naboen om å ikke gi ved bordet, han leder med glans og skryter av det i middagsselskaper slik at ingen barmhjertige gjester våger å uheldigvis miste en liten kjøttbolle under bordet.

Formiddagen og ettermiddagen består av å gå i sirkler rundt på en inngjerdet liten hageflekk mens duften av deilige tisper som går forbi siver over hekken. Sjefen bruker alle kunster for å få hekken til å vokse, han er opptatt av å hindre innsyn i huset, ingen må se inn i huset. Men de driver jo ikke med noen ting som ikke tåler dagens lys, hadde de enda hatt noen skjeletter i skapet å snuse på. Nei, de liker å sitte å se på en firkantet boks med flekker av farger i flere timer i strekk. Iblant utveksler de et par ord, stort sett kommandoer. Når de prater til meg føler de ofte behov for å rope i stedet, selv om jeg vil påstå at jeg har en utmerket hørsel.

Etter å ha gjennomført en time med å undertrykke såkalt tiggende atferd mens de andre koser seg med pølser og pommes frites, er det tid for dagens andre tur. Iblant hender det at sjefen tar frem pinnen. Åh, jeg elsker pinnen, samarbeidet og nærheten til mennesket, følelsen av mestring, stoltheten og skrytet man får når man leverer den tilbake. Å være en del av fellesskapet.

Men så er det tilbake til glassgangen igjen. Høre knirkingen i husveggene og kjenne nattekulda sige inn under døren. Da grubler jeg mye på hvordan Sheriff har det i huset ved siden av. Kanskje prater de med ham, leker og mister kjøttboller under bordet, jeg skulle gjerne byttet hundeliv med Sheriff.