Tag: kjæledyr

Et hundeliv

Jeg vil påstå at det til tider er ubehagelig når bæsjen din blir plukket opp og pent pakket i poser. Hva skal de med det? La det nå være i fred..

Jeg heter Fido. Det er et pinglete og fullstendig oppbrukt navn. Den navneprosessen der brukte de ikke mye tid på gitt. Naboen heter Sheriff. En null til naboen før duellen i det hele tatt har begynt. Men jeg lystrer det, logrer, boffer og gjør alt etter boka. Likevel må jeg sove i glassgangen, et rom uten innhold, et slags vakuum av ensomhet, et sted der menneskene ikke er, men heller ikke naturen. Jeg ville heller valgt ute enn glassgangen. Sheriff i nabohuset sover i fotenden av dronningsengen på soverommet, det aller helligste.

Jeg våkner hver morgen av hetetokter idet solen har stått opp og det blir varmt som et drivhus i glassgangen. I en halv time ligger jeg urørlig for å holde temperaturen i kroppen i sjakk. Så, rundt halv åtte, går døren opp med et vræl og de to minste vakler inn og skal si god morgen. God morgen består som regel av et rykk i halen og en våt tissebleie på nakken.

Så kommer sjefen for å ta meg på tur. Jeg digger det ordet, TUR, det er så lystig, kort og realt, betyr flaks på svensk. Det er min halvtime, jeg utnytter hvert sekund, hver meter. Når man ikke får tisse på tolv timer og prøver å leve opp til kravet om stueren, har man lært seg å ikke drikke før leggetid for å si det sånn. Det er en egen fagretning det der, tissingen. Trente vet at det gjelder å porsjonere ut urinen i ørsmå mengder selv om blæra kjefter aldri så mye, det er mye veikant som skal erobres.

Så gjelder det å finne ut hvilken flekk av ditt territorium dine konkurrenter har erobret i løpet av natten og pisse over der hvor de har pissa, så du kan ta det tilbake. Når du tar det tilbake vil tispene skjønne at det er du som er sjefen og så vil de pule. Men det blir det jo aldri noe av i og med at det er båndtvang. Det hele blir bare et uendelig patetisk spill uten vinner. Men det er det man har da..

Maten består utelukkende av tørre pellets som setter seg fast i ganen. De smaker oppkvernede bøker, men er visst proppfulle av vitaminer. Sjefen har en konkurranse med naboen om å ikke gi ved bordet, han leder med glans og skryter av det i middagsselskaper slik at ingen barmhjertige gjester våger å uheldigvis miste en liten kjøttbolle under bordet.

Formiddagen og ettermiddagen består av å gå i sirkler rundt på en inngjerdet liten hageflekk mens duften av deilige tisper som går forbi siver over hekken. Sjefen bruker alle kunster for å få hekken til å vokse, han er opptatt av å hindre innsyn i huset, ingen må se inn i huset. Men de driver jo ikke med noen ting som ikke tåler dagens lys, hadde de enda hatt noen skjeletter i skapet å snuse på. Nei, de liker å sitte å se på en firkantet boks med flekker av farger i flere timer i strekk. Iblant utveksler de et par ord, stort sett kommandoer. Når de prater til meg føler de ofte behov for å rope i stedet, selv om jeg vil påstå at jeg har en utmerket hørsel.

Etter å ha gjennomført en time med å undertrykke såkalt tiggende atferd mens de andre koser seg med pølser og pommes frites, er det tid for dagens andre tur. Iblant hender det at sjefen tar frem pinnen. Åh, jeg elsker pinnen, samarbeidet og nærheten til mennesket, følelsen av mestring, stoltheten og skrytet man får når man leverer den tilbake. Å være en del av fellesskapet.

Men så er det tilbake til glassgangen igjen. Høre knirkingen i husveggene og kjenne nattekulda sige inn under døren. Da grubler jeg mye på hvordan Sheriff har det i huset ved siden av. Kanskje prater de med ham, leker og mister kjøttboller under bordet, jeg skulle gjerne byttet hundeliv med Sheriff.

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.