“Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” hører man folk si, oftest i forbindelse med kjærligheten. Det brukes for å formane og advare, men også for å trøste og unnskylde. 

Jeg har flere ganger i livet undret på det samme. Stirret ut over plenen og lurt på hvordan det ser ut hos naboen. Dessverre har jeg ikke spesielt grønne fingre, så til tider har jeg nok tatt til takke med noen få gresstuster her og der i en ellers så gjørmete hage. 

Men det er ikke alltid så lett å vurdere plenen man trår på dag ut og dag inn, er det vel? For den var vel ganske grønn og fin i starten? Eller bare så det sånn ut? Man inspiserte den kanskje ikke godt nok fra start, eller man trodde at når våren bare kom så ville solforholdene bli bedre. Og så, sakte men sikkert ble man bare vant til den mosegrodde flekken der lyset aldri slapp til. Og treet som aldri gav frukter eller brunsneglene som stadig erobret mer plass. 

Sånn har det vært for meg. “Det er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” har jeg sagt og brukt det som en forklaring til meg selv for hvorfor jeg valgte å ikke gå ut den porten. Men sannheten er at jeg hver gang har hatt en mistanke om at gresset jeg gikk på ikke var i så god forfatning. 

De gangene har jeg båret på mistanken lenge, men ikke følt meg sikker på om jeg ville finne en hage der jeg trives bedre. Det avhenger kanskje av hvor mange forskjellige plener man har tråkket på. Eller hvor frodig man synes man fortjener å ha det rundt seg. Og så har man jo sett og hørt eksempler på hager med en velstelt plen på forsiden og en vill skog på baksiden av huset. Og da blir det kanskje litt for stor risiko å ta? Hva om du stort sett finner de samme vekstforholdene bortover hele hagerekka? Og hva hvis det er du som bare er en elendig gartner?

Jeg vet ikke hvordan hagen din ser ut, men jeg håper du ikke leter etter den perfekte. For som Babylons hengende hager, er de en myte. Jeg håper at du, som jeg, sitter på gresset en varm sommerdag og har en ganske grei hunch på hvordan det står til. Er ikke hagen et sted du kan puste ut og finne ro, går du kanskje til slutt ut porten, som jeg gjorde. Eller kanskje du setter i gang med hagearbeidet. Noen ganger handler det bare om litt stell og et par gode tips fra noen med grønne fingre.

Jeg gikk ut porten og oppdaget at for meg var gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Nå har jeg en flottere og frodigere plen enn jeg kunne drømme om. Min største oppgave i hagen nå, er ikke å skue over til naboen, men å være flink til å vanne den jeg har.