Tag: kjærlighet

Gresset grønnere på den andre siden?

“Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” hører man folk si, oftest i forbindelse med kjærligheten. Det brukes for å formane og advare, men også for å trøste og unnskylde. 

Jeg har flere ganger i livet undret på det samme. Stirret ut over plenen og lurt på hvordan det ser ut hos naboen. Dessverre har jeg ikke spesielt grønne fingre, så til tider har jeg nok tatt til takke med noen få gresstuster her og der i en ellers så gjørmete hage. 

Men det er ikke alltid så lett å vurdere plenen man trår på dag ut og dag inn, er det vel? For den var vel ganske grønn og fin i starten? Eller bare så det sånn ut? Man inspiserte den kanskje ikke godt nok fra start, eller man trodde at når våren bare kom så ville solforholdene bli bedre. Og så, sakte men sikkert ble man bare vant til den mosegrodde flekken der lyset aldri slapp til. Og treet som aldri gav frukter eller brunsneglene som stadig erobret mer plass. 

Sånn har det vært for meg. “Det er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet” har jeg sagt og brukt det som en forklaring til meg selv for hvorfor jeg valgte å ikke gå ut den porten. Men sannheten er at jeg hver gang har hatt en mistanke om at gresset jeg gikk på ikke var i så god forfatning. 

De gangene har jeg båret på mistanken lenge, men ikke følt meg sikker på om jeg ville finne en hage der jeg trives bedre. Det avhenger kanskje av hvor mange forskjellige plener man har tråkket på. Eller hvor frodig man synes man fortjener å ha det rundt seg. Og så har man jo sett og hørt eksempler på hager med en velstelt plen på forsiden og en vill skog på baksiden av huset. Og da blir det kanskje litt for stor risiko å ta? Hva om du stort sett finner de samme vekstforholdene bortover hele hagerekka? Og hva hvis det er du som bare er en elendig gartner?

Jeg vet ikke hvordan hagen din ser ut, men jeg håper du ikke leter etter den perfekte. For som Babylons hengende hager, er de en myte. Jeg håper at du, som jeg, sitter på gresset en varm sommerdag og har en ganske grei hunch på hvordan det står til. Er ikke hagen et sted du kan puste ut og finne ro, går du kanskje til slutt ut porten, som jeg gjorde. Eller kanskje du setter i gang med hagearbeidet. Noen ganger handler det bare om litt stell og et par gode tips fra noen med grønne fingre.

Jeg gikk ut porten og oppdaget at for meg var gresset grønnere på den andre siden av gjerdet. Nå har jeg en flottere og frodigere plen enn jeg kunne drømme om. Min største oppgave i hagen nå, er ikke å skue over til naboen, men å være flink til å vanne den jeg har. 

Nydelig uperfekt

Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre.

“Er ikke dette en fin plass?” spør han. “Jo, veldig fin” svarer jeg platt mens det hormonelle teleskopblikket mitt systematisk saumfarer landskapet på jakt etter et egnet sted. Det er 3 timer og 47 minutter siden babyen spiste, noe som betyr at vi ikke har mer en 13 minutter til rådighet før det blir cirkus Merano i vognen. “Dette er mitt favorittsted her i København” fortsetter Ola begeistret. “Ja, mmm..” sier munnen min mens jeg zoomer blikket mitt inn på noe som ligner en cafe og vurderer stedets potensiale. 

Det er oktober og vi er i København på vår første tur til utlandet som familie. Sommerferien som jeg så intenst skulle nyte før småbarnslivet startet, ble brått kansellert da Ola brakk benet og jeg måtte være hans caddy de siste seks ukene av graviditeten min. Dette er vår forsinkede sommerferie. 

Cafeen som har fanget min interesse har to barnevogner stående utenfor. Dersom det i hvert fall er to andre spedbarn der, blir det litt mindre fokus på min person når jeg velter ut puppen og styrer den frem og tilbake som en vannspreder for å treffe babyens munn. Vi er nemlig ikke eksperter på pupp i min familie. Men nå har vi grått oss gjennom de første månedene og tar det som det kommer, i hvert fall nesten..

“Plassen er mye flottere når det ikke regner, da ser man fargene i asfalten bedre” roper Ola. Han har gått opp på en liten asfaltkolle med en naken bjørk for å få bedre oversikt. Javel. 11 minutter. “Sett fra deg vognen og kom bort hit så du får sett ordentlig da”. Vi har gått i tre timer uten pause, det jævla bomkjøpet av en vogn er tung som en tanks, det regner, jeg har melkespreng, vondt i ryggen, er sulten og babyen begynner å skrike hvert øyeblikk, tror du jeg bryr meg om rosa og røde striper i asfalten akkurat nå? Pust rolig og husk på at du har kroppen full av hormoner… “Ja, jeg kan vel ta en rask titt da” svarer jeg og går motvillig fra vognen. 

“Wow, veldig kult laget. Det må være spesielt å se det fra er fly eller noe.” sier jeg med falsk innlevelse. “Men kan vi gå inn der borte nå? Jeg vet ikke om det er en cafe eller ikke og han kommer til å våkne snart og jeg orker ikke bruke masse tid på å finne et nytt sted mens han gråter og er sulten.” “Jada, vi skal gå straks, men jeg vil at du skal stå her litt så du husker stedet og kan tenke tilbake på det en gang”. Jeg ser og jeg står, samtidig som jeg forbanner arkitektkjæresten som på død liv skal blande jobben inn i alle ferieminnene våre. 6 minutter. “Nå går vi” sier jeg irritert. 

Så bøyer han seg ned for å knyte skolissen samtidig som han begynner han å fikle med noe i lomma. Jeeezzess til somling!! Så ser jeg at han har satt det ene kneet ned i den våte asfalten. Han tar hånden min. Jeg glemmer å puste et øyeblikk og merker at jeg blir svimmel. De kalde, regnvåte kinnene mine koker plutselig. 

“Marie Elisabeth Lunde, du er det beste og rareste som noen gang har skjedd meg. Jeg vil være sammen med deg resten av mitt liv. Vil du gifte deg med meg?”

Olas ansikt inntar samme farge som superasfalten og vi strever med å holde øyekontakten. Situasjonen er så viktig, så formell og uprøvd at det brått føles som om vi er fremmede for hverandre. Så rart at noe så fantastisk romantisk, samtidig kan være så innmari flaut. “Ja, selvfølgelig vil jeg gifte meg med deg” svarer jeg euforisk mens brystmelk sildrer nedover magen min. Og jeg svarer ja med både hodet og hjertet, med vissheten om at han vil gjøre det han kan for å gjøre meg og han som nå ligger og hyler i vognen så lykkelig som mulig. Det er et privilegium ikke alle har. 

Han setter en ring på fingeren min, jeg kan ikke fordra den, men det spiller ingen rolle. Så blir jeg forlovet en regnværstirsdag under et bjørketre med pupper som lekker, til lyden av en hylende baby og med 3 forbipasserende jenter i hijab som applauderende vitner. Livet er nydelig uperfekt! 

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Men størst av alt er kjærligheten

Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i “True Love” (1997)

“Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?” sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. “Det kan du vel skjønne” svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod “Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke” et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: “det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle” og “en god hustru, langt mer enn perler er hun verd”, alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. “Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først”. Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. “Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv” sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..

Image