“Så du kan bare dra hjem igjen” sier jordmor og strekker frem hånden til farvel som for å parkere alle eventuelle innsigelser som måtte komme. Jeg er syv dager på overtid med nummer to. 

For menn og de kvinner som ikke har gått svanger over termin, så kan jeg fortelle at overtid er tunge dager og lange timer. Det kan sammenlignes med å sitte hjemme og vente på livets viktigste pakke, forsinket fra UPS, uten noe som helst leveringstidspunkt å forholde seg til. Og ringeklokka er litt ustabil, så alle tegn på at budet ankommer må overvåkes med ytterst skjerpet oppmerksomhet. Når du tillegger at leveransen vil bli noe av det mest smertefulle du vil oppleve, er det vanskelig å ikke henfalle til endeløs grubling og bekymring. 

Er det kynnere eller er det rier jeg kjenner?…Skal jeg kjøre ut av byen eller er det kanskje litt langt unna sykehus?…SMS fra mamma: “Kjenner du noe? Klem”…Sovet bare fire timer i natt, hva hvis fødselen starter når jeg er så på felgen…Nå er det lenge siden han har sparket…Google søk: økt risiko for dødsfødsel etter termin…Nå gjør det litt vondt, er fødselen i gang?…SMS fra mamma “Ring meg med en gang noe skjer. Klem”…får jeg en sånn fødsel som varer i flere dager og ender med klipping og sugekopp?…Nå kjenner jeg noe, rier eller bare kynnere? 

“Så jeg kan bare dra hjem ja” svarer jeg jordmora på Ullevål, både skuffet og lettet på en gang. Skuffet fordi overtids-frustrasjonen skal vedvare, lettet fordi jeg likevel ikke skal utholde et smertemaraton i løpet av de neste timene. Ny overtidstime blir satt fem dager frem i tid. Vi har sendt storebror til svigers i helgen i tilfelle jeg skulle bli igangsatt. Nå har vi potensielt to kvelder å slå ihjel bare Ola og jeg og vi bestemmer oss kjapt for at de skal brukes til noe hyggelig for å få tankene over på noe annet. 

Restauranten er smekkfull. Det er en solfylt fredagskveld og vi har fått trumfet igjennom en bordreservasjon på Skur 33 med lovnad om å være ferdigspist før klokken halv ni. Vi har kinobilletter klokken ni uansett. Tomatsalaten smaker nydelig og nytes langsomt, sola varmer ansiktet gjennom vinduet og jeg fører en lang uavbrutt samtale med min samboer. Slike ting som småbarnsforeldre vet å ikke ta for gitt. Jeg har på meg min aller fineste gravidkjole, fornuftig høye hæler for min tilstand men har virkelig dratt på med øyensminken. Kanskje en smule i overkant for niern på Saga, men sånt skjer når en travel småbarnsmor som vagger rundt i joggebukse med kroppen full av vann, plutselig og uventet får anledning til å snuse litt på utelivet.  

Mellom tomatsalaten og skalldyrpastaen, etter at servitøren har servert meg mer av den kortreiste eplejuicen og mens Ola legger ut om hvorfor han tror Arbeiderpartiet gjør det så dårlig på målingene, hører jeg plutselig et KNEPP. Det som er foruroligende er ikke kneppet i seg selv, et slikt knepp kan lett skyldes en veske som blir lukket eller en servitør som blir knipset på. Nei, det som bekymrer er at at kneppet kommer innenfra kroppen min. Og med forrige fødsel friskt i minne, er ikke dette kneppet veldig ulikt lyden av vannet som går. Så jeg blir sittende å sutte på en brødskalk å kjenne etter mens Ola legger ut om Jonas Gahr Støre og skatteøkning. “Må du prompe?” spør Ola plutselig. “Hva?” svarer jeg. “Du ser ut som du må prompe”. Akkurat da begynner det å strømme vann ut av kroppen min. Jeg kjenner kjolen sakte bli våt, stolen jeg sitter på blir glatt og varm. “Nei, vannet har gått” svarer jeg og reiser meg. 

Vannet sildrer ned langs lårene og ned i de høyhælte skoene mens jeg går mot toalettet. Det må være et fantastisk skue for den som skulle se i min retning. Kjolen har klistret seg til rompa og jeg går bredbent som en cowboy bortover gulvet. Vel inne på toalettet får jeg fullstendig panikk. Skal jeg føde her inne på toalettet nå? Hvem skal jeg ringe? Jeg hadde ikke tatt høyde for denne Hollywood-introen på en fødsel. Her inne kan jeg uansett ikke bli. Jeg stapper 10 håndtørkepapir i trusa og går ut igjen i restauranten. 

Imens har Ola mobilisert servitørene til fødsels-dugnad. To hovedretter og desserter er avbestilt, to forretter er betalt og restauranten har donert to kjøkkenhåndklær sammen med et hjertelig og noe forvirret “gratulerer”. Vi setter oss på en benk utenfor restauranten for å samle oss og legge en plan. “Det er vel naturlig å ringe sykehuset nå” sier jeg. Vi googler om det er naturlig å ringe sykehuset nå. Dette er jo strengt talt noe man burde ha sjekket idet termindatoen nærmet seg, og ved min første fødsel hadde jeg gjennomstudert alle mulige fødselsscenarioer, men denne kunnskapen har gått i glemmeboken etter to år. Google bekrefter at det et naturlig å ringe sykehuset nå. Jeg skjelver på hendene idet jeg taster nummeret, alt er jo litt nytt og plutselig. Jordmor Henriette på Ullevål vil at vi skal komme inn på kontroll. 

Vi ringer etter en taxi. Det ingen har fortalt meg, det er at kroppen fortsetter å produsere fostervann også etter at vannet har gått. Så der sitter jeg på en benk i den varme kveldssola på Aker Brygge i en dam av fostervann mens glade Oslo-borgere tusler tørrskodd forbi og nyter siste rest av sommeren. 

“Her er det fødsel på gang” sier jeg og smiler påtatt til taxisjåføren mens jeg vifter med kjøkkenhåndklærne for å vise at; neida, det blir nok ikke noe fødselssøl i bilen hans, her er vi utstyrt! Jeg legger to kjøkkenhåndklær pent oppå hverandre og setter min klissvåte bakende ned i setet. Sjåføren synes ikke å dele min optimisme, men gir meg det sureste blikket jeg kan huske å ha mottatt. Så kjører vi avgårde; en baby på vei ut av mors mage, en klissvåt, oversminket kvinne med begynnende rier, en stresset vordende tobarnsfar og en sur taxisjåfør. 

Og presis klokken 23:57 på en sommervarm fredag kveld, fire timer etter tomatsalaten på Skur 33, tar en guttebaby på 3,6 kilo sine aller første åndedrag mens tårene sildrer ned kinnene på de to som har ventet så lenge på å møte ham og elske ham.