Tag: fødsel

Vannavgang på Skur 33

“Så du kan bare dra hjem igjen” sier jordmor og strekker frem hånden til farvel som for å parkere alle eventuelle innsigelser som måtte komme. Jeg er syv dager på overtid med nummer to. 

For menn og de kvinner som ikke har gått svanger over termin, så kan jeg fortelle at overtid er tunge dager og lange timer. Det kan sammenlignes med å sitte hjemme og vente på livets viktigste pakke, forsinket fra UPS, uten noe som helst leveringstidspunkt å forholde seg til. Og ringeklokka er litt ustabil, så alle tegn på at budet ankommer må overvåkes med ytterst skjerpet oppmerksomhet. Når du tillegger at leveransen vil bli noe av det mest smertefulle du vil oppleve, er det vanskelig å ikke henfalle til endeløs grubling og bekymring. 

Er det kynnere eller er det rier jeg kjenner?…Skal jeg kjøre ut av byen eller er det kanskje litt langt unna sykehus?…SMS fra mamma: “Kjenner du noe? Klem”…Sovet bare fire timer i natt, hva hvis fødselen starter når jeg er så på felgen…Nå er det lenge siden han har sparket…Google søk: økt risiko for dødsfødsel etter termin…Nå gjør det litt vondt, er fødselen i gang?…SMS fra mamma “Ring meg med en gang noe skjer. Klem”…får jeg en sånn fødsel som varer i flere dager og ender med klipping og sugekopp?…Nå kjenner jeg noe, rier eller bare kynnere? 

“Så jeg kan bare dra hjem ja” svarer jeg jordmora på Ullevål, både skuffet og lettet på en gang. Skuffet fordi overtids-frustrasjonen skal vedvare, lettet fordi jeg likevel ikke skal utholde et smertemaraton i løpet av de neste timene. Ny overtidstime blir satt fem dager frem i tid. Vi har sendt storebror til svigers i helgen i tilfelle jeg skulle bli igangsatt. Nå har vi potensielt to kvelder å slå ihjel bare Ola og jeg og vi bestemmer oss kjapt for at de skal brukes til noe hyggelig for å få tankene over på noe annet. 

Restauranten er smekkfull. Det er en solfylt fredagskveld og vi har fått trumfet igjennom en bordreservasjon på Skur 33 med lovnad om å være ferdigspist før klokken halv ni. Vi har kinobilletter klokken ni uansett. Tomatsalaten smaker nydelig og nytes langsomt, sola varmer ansiktet gjennom vinduet og jeg fører en lang uavbrutt samtale med min samboer. Slike ting som småbarnsforeldre vet å ikke ta for gitt. Jeg har på meg min aller fineste gravidkjole, fornuftig høye hæler for min tilstand men har virkelig dratt på med øyensminken. Kanskje en smule i overkant for niern på Saga, men sånt skjer når en travel småbarnsmor som vagger rundt i joggebukse med kroppen full av vann, plutselig og uventet får anledning til å snuse litt på utelivet.  

Mellom tomatsalaten og skalldyrpastaen, etter at servitøren har servert meg mer av den kortreiste eplejuicen og mens Ola legger ut om hvorfor han tror Arbeiderpartiet gjør det så dårlig på målingene, hører jeg plutselig et KNEPP. Det som er foruroligende er ikke kneppet i seg selv, et slikt knepp kan lett skyldes en veske som blir lukket eller en servitør som blir knipset på. Nei, det som bekymrer er at at kneppet kommer innenfra kroppen min. Og med forrige fødsel friskt i minne, er ikke dette kneppet veldig ulikt lyden av vannet som går. Så jeg blir sittende å sutte på en brødskalk å kjenne etter mens Ola legger ut om Jonas Gahr Støre og skatteøkning. “Må du prompe?” spør Ola plutselig. “Hva?” svarer jeg. “Du ser ut som du må prompe”. Akkurat da begynner det å strømme vann ut av kroppen min. Jeg kjenner kjolen sakte bli våt, stolen jeg sitter på blir glatt og varm. “Nei, vannet har gått” svarer jeg og reiser meg. 

Vannet sildrer ned langs lårene og ned i de høyhælte skoene mens jeg går mot toalettet. Det må være et fantastisk skue for den som skulle se i min retning. Kjolen har klistret seg til rompa og jeg går bredbent som en cowboy bortover gulvet. Vel inne på toalettet får jeg fullstendig panikk. Skal jeg føde her inne på toalettet nå? Hvem skal jeg ringe? Jeg hadde ikke tatt høyde for denne Hollywood-introen på en fødsel. Her inne kan jeg uansett ikke bli. Jeg stapper 10 håndtørkepapir i trusa og går ut igjen i restauranten. 

Imens har Ola mobilisert servitørene til fødsels-dugnad. To hovedretter og desserter er avbestilt, to forretter er betalt og restauranten har donert to kjøkkenhåndklær sammen med et hjertelig og noe forvirret “gratulerer”. Vi setter oss på en benk utenfor restauranten for å samle oss og legge en plan. “Det er vel naturlig å ringe sykehuset nå” sier jeg. Vi googler om det er naturlig å ringe sykehuset nå. Dette er jo strengt talt noe man burde ha sjekket idet termindatoen nærmet seg, og ved min første fødsel hadde jeg gjennomstudert alle mulige fødselsscenarioer, men denne kunnskapen har gått i glemmeboken etter to år. Google bekrefter at det et naturlig å ringe sykehuset nå. Jeg skjelver på hendene idet jeg taster nummeret, alt er jo litt nytt og plutselig. Jordmor Henriette på Ullevål vil at vi skal komme inn på kontroll. 

Vi ringer etter en taxi. Det ingen har fortalt meg, det er at kroppen fortsetter å produsere fostervann også etter at vannet har gått. Så der sitter jeg på en benk i den varme kveldssola på Aker Brygge i en dam av fostervann mens glade Oslo-borgere tusler tørrskodd forbi og nyter siste rest av sommeren. 

“Her er det fødsel på gang” sier jeg og smiler påtatt til taxisjåføren mens jeg vifter med kjøkkenhåndklærne for å vise at; neida, det blir nok ikke noe fødselssøl i bilen hans, her er vi utstyrt! Jeg legger to kjøkkenhåndklær pent oppå hverandre og setter min klissvåte bakende ned i setet. Sjåføren synes ikke å dele min optimisme, men gir meg det sureste blikket jeg kan huske å ha mottatt. Så kjører vi avgårde; en baby på vei ut av mors mage, en klissvåt, oversminket kvinne med begynnende rier, en stresset vordende tobarnsfar og en sur taxisjåfør. 

Og presis klokken 23:57 på en sommervarm fredag kveld, fire timer etter tomatsalaten på Skur 33, tar en guttebaby på 3,6 kilo sine aller første åndedrag mens tårene sildrer ned kinnene på de to som har ventet så lenge på å møte ham og elske ham. 

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten”, “egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten”, “i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten”, “men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten”. Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre “jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest”. Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..