Prosjekt Genitalier

Jeg vokste opp i et kristent hjem. Dette faktum vil nok overraske mange, men joda, gjennom hele oppveksten min bad jeg for maten, leste bibelen og gikk på søndagsskole. Søndagsskole var spennende. Spesielt fascinerende var det når skapelsesberetningen kom opp på flanellografen. Nakne filtstykker av Adam og Eva med tissene sine som spaserte rundt i Edens hage og spiste epler.

Selv om jeg i dag bare er kristen når jeg ikke finner lommeboken eller når barna er syke, er jeg like imponert over menneskekroppen og hvordan den er skapt. Men det er ett prosjekt signert Vårherre som jeg må innrømme at jeg ikke er like begeistret for; Prosjekt Genitaler.

Kardinalfeil i skapelsen av Adam og Eva

Først og fremst burde ikke Vårherre skapt Adam FØR han skapte Eva, men heller jobbet litt parallelt med begge. For som ved de fleste store prosjekter man iverksetter, er kreativiteten og stå-på viljen gjerne på topp i starten av prosjektet. Og sånn var det nok også for Vårherre da han gikk i gang.

For kreativ input til Adams genitalier spankulerte han nok rundt i Edens hage blant bananer og fiken og hentet inn inspirasjon. Så satte satte han seg ved dreiebenken med en klump leire og dreiet og skulpturerte i dagevis til han hadde en imponerende konstruksjon med et originalt utrykk.

Når Vårherre så skulle i gang med Eva, var det ikke med den samme oppfinnsomhet og iver som tidligere. Han kjevlet bare ut en klump med leire og så krøllet han den sammen og konstaterte at det måtte være bra nok.

Fatale konsekvenser for Evas kjønn

Denne mangelen på innlevelse i eget prosjekt har resultert i at Evas kjønn har flere svakheter i konstruksjonen. For det første burde klitoris vært en stor og synlig knapp. I stedet er den et riskorn gjemt bort i en krok. Det er sløvt av Vårherre å overse dette problemet, gitt at han allerede da visste at menn sliter med å vite hvor ting er.

Videre ville det vært hensiktsmessig av Vårherre å utstyre Eva med en slags lukkemekanisme. Så hadde hun sluppet å lekke utflod og mensen i tide og utide. Og når Adam hadde vært på besøk, kunne hun stenge svømmerne inne til de fant riktig vei, i stedet for å være tvunget til å gå rundt med våt og klissete truse i dagevis.

Ikke bare fordeler med å være skapt først

Men selv om Adam kunne fryde seg over tildelingen av innovasjonsprisen for sitt imponerende lem, er det ikke bare fordeler med å være skapt først. For til tross for at Vårherre var på sitt mest kreative og motiverte da han skapte Adam, manglet han dog én essensiell ting som han hadde fått da han siden skapte Eva; nemlig erfaring. Nybegynnerfeil ble nok spesielt tydelig for Vårherre når han observerte Adam løpe rundt i Edens hage med sine dinglende herligheter som enkle mål for ville dyr og Borre-planter.

Narsissisme

Videre hadde nok ikke Vårherre forutsett at sin egen perfeksjon skulle bli et problem i seg selv. Adam ble nemlig så forelsket i sitt nye vedheng at han slet med å fokusere på andre ting. Stadig vekk var han bortpå med fingrene og kontinuerlig gikk han rundt og speidet etter muligheter for å ta den i bruk.

Så var det forvirringen rundt to forskjellige hoder på én kropp. Hvilket hode skulle brukes når? For eksempel kunne Adams lille-hode plutselig respondere når det var store-hodet som burde ha fulgt opp. Og noen ganger reagerte ikke lille-hodet når det skulle i det hele tatt. I perioder var det lille-hodet som bestemte over store-hodet, noe som senere har vist seg å starte kriger og medføre dramatiske konsekvenser for verdenshistorien. Heldigvis for menneskets eksistens ble ikke dette feilgrepet gjentatt hos Eva.

Funksjonelle problemer

Vårherre bør også lastes for å ikke prosjektere inn Genitalienes tidvise sammenkomst. Denne type tilpasning fordrer at prosjektledelsen er dynamisk og ikke statisk. Når to viktige organer som er ment å fungere sammen skapes på forskjellig tidspunkt, vil det naturlig oppstå utfordringer. Nye komponenter og oppdaterte versjoner av kroppslig materie passer ikke helt med de gamle og da blir det problemer. Klamydia for eksempel, og sopp. For ikke å snakke om Herpes.

Hvis bare Vårherre hadde utvist bedre prosjektstyring da han skapte Genitaliene, hadde vi kanskje sluppet å stadig måtte rette opp i feilene hans med tamponger, Viagra, salver, antibiotika, psykologer og skilsmisseadvokater.

Guilty pleasures

“Nei, Randi. Du må ikkje se på den der styggedommen.» Min morfar, en av Jesus Kristus mest trofaste disipler, rister på hodet over sin kones hang til såpeoperaer. Promiskuøsitet, pengedyrkelse, intriger, svik, vold og utroskap inntar hennes kristne sjel mellom kvart på tre og halv fire hver dag i form av TV-Norges braksuksess «Glamour».

Blasfemi beskyldninger

«Æ kan ikkje få mæ til å forstå ka som e så interessant med det der, Randi. Det e så uverdig og så….så ukristelig!!» preker morfar mens han rastløst beveger seg rundt i leiligheten og retter en pekefinger mot TV’n. «Men kjære Svein, det e no bærre en TV-serie.» svarer mormor tørt, totalt uberørt av hans blasfemi-beskyldninger.

Djevelens verk

Det er få steder i verden jeg føler meg så hjemme som hos mormor og morfar. Deres små, men ubetydelige disputter er som nordnorsk koseprat i mine ører. Jeg følger med på TV-skjermen med et halvt øye. Brooke Logan, som har følt seg sveket av sin store kjærlighet Ridge Forrester, har tatt hevn ved å ødelegge ekteskapet til foreldrene hans og deretter gifte seg med faren. Nå angrer hun og vil gjenforenes med Ridge. Men Ridge er bitter og viser henne en kald skulder. Nå er mormor bekymret for Brooke sin helse. «Æ e bekymra for ho Brookes sin helse» sier hun. Morfar fnyser. Han er mer bekymret for mormors kristne verdier. «Det e djevelens verk, denne TV-serien» mumler han lavt.

Synd og skam

Jeg er stadig innom mormor og morfar de påfølgende ukene, men hører ikke noe mer om hverken djevelens verk eller Brookes helse. Så en dag snubler jeg inn døra midt under mormors Glamour-siesta. Morfar går ikke lenger hvileløst rundt i huset, men har satt seg i godstolen sin rett bak mormor og følger konsentrert med på programmet mens han rister på hodet og mumler «nei, nei…kjære Jesus..synd og skam». Stakkars mormor, her kan man ikke engang unne seg førti skarve minutter med sosialpornografi uten at Jesus Kristus kommer og blander seg. «Vi skal ikke gå en tur da?» spør jeg morfar. «Nei, æ e jo nøydd å følge med på ka det e ho Randi besudle sitt sinn med» svarer han og tar en slurk av den kalde kaffen sin. «Hysj, Svein» avbryter mormor, «no skal ho Brooke fortelle han Ridge koffer ho blei sammen med faren». Nå er det min tur til å fnyse. For tre uker siden hadde også Brooke like store vanskeligheter med å fortelle Ridge hvorfor hun ble sammen med faren. Progresjonen i denne serien er på linje med progresjonen i treningskondisen min.

En måned passerer. Så en ettermiddag er jeg sammen med mormor og morfar på eldresenteret som ligger i samme bygg som leiligheten deres. Jeg spiser fyrstekake, tar lodd og synger allsang til toner fra Stein Ingebrigtsen helt til jeg til slutt blir sittende og småsove i stolen, som alle andre i lokalet for øvrig. «Randi!» nesten roper morfar plutselig og rekker frem et armbåndsur. Jeg skvetter til. «Vi kan ikkje sitte her no mere. Vi må gå opp å se på serien vår» stresser han.

Serien vår?

«Hvilken serie er det?» spør jeg. «Glamuur» svarer mormor på sin beste amerikansk. Har Glamour gått fra å være djevelens verk til å bli serien vår? “Hva skjedde med synd og skam?» spør jeg. «Han Ridge og ho Brooke er kristne begge to og de går på gudstjeneste i serien. Der får de tilgivelse for sine synder» svarer morfar kort, utålmodig etter å komme seg avgårde. Så det er altså ikke lenger noe problem å fråtse i all denne TV-synden, så lenge synderne på skjermen går i kirken og får tilgivelse?

Jeg sier ikke noe mer, bare lar dem haste avgårde for å få sin daglige dose med drama. Faktisk er jeg lettet over å se at de ikke må være Guds soldater hele tiden, men finner unnskyldninger for å tillate seg selv å konsumere litt djevelsk underholdning bak lukkede dører.