Tag: blogg

Planlegg for det verste

«Tre tusen fem hundre kroner for én natt i et familierom!» utbryter jeg rystet. Det er en lun kveld i mai og Ola og jeg sitter i hagen og planlegger pandemisommeren tjue-tjue. Vi er altfor sent ute med å bestille selvsagt, hele kongeriket skal jo på norgesferie. Men man slutter ikke å prokrastinere bare fordi noen i Kina har vært litt uvøren med en flaggermus.

Man må ikke frarøve barna livets eventyr

Jeg fortsetter. «Tre tusen fem hundre for to voksne og to barn på Thon hotell! I Otta!» Jeg sier Otta på en måte som gjør at det kommer mikrodråper med spytt ut av munnen min som lander i cola-glasset til Ola. «Det er vel det det koster da» svarer Ola likeglad, som om nevnte beløp var en tier blant lommerusk.

Ikke faen, tenker jeg. Femten minutter senere har jeg Googlet opp et familierom i en søt liten fjellstue i hjertet av Rondane nasjonalpark til ni hundre spenn. Spartansk men trivelig. Ola er skeptisk og babler om omveier, harde madrasser, støy og sengedyr. «Køyesenger er kjempekoselig da, og et par mil ekstra kan man vel ofre for praktfull utsikt. Og til mindre enn en tredjedel av prisen» innvender jeg. «Man må aldri tenke økonomi når man har med små barn på tur. Man må alltid planlegge for det verste» formaner Ola i et siste forsøk på manipulere meg med på sine sjarmløse comfort-hotellønsker. «Men man må heller ikke frarøve dem eventyrene som livet byr på» svarer jeg og trykker bestill.

Positiv innstilling viktig på tur

Det er mye lenger opp i fjellene å kjøre enn jeg hadde beregnet og alle i bilen er mer pumpa enn jeg hadde antatt. Minstemann har sovnet, så den nattesøvnen henger i en tynn tråd, og eldstemann spør annethvert minutt om det er lenge til vi er fremme. Så endelig ser vi et stort nydelig herskapshus badende i kveldssol åpenbare seg foran oss.

Det er ikke der vi skal bo. Nei, sier en vennlig lokalkjent og peker i motsatt retning. Vi skal bo i det mer rustikke kaserne-aktige bygget på skyggesiden av dalen. «Det ser da ikke så verst ut folkens» sier jeg for å jekke opp stemningen i gruppa mens vi pakker ut av bilen. Positiv innstilling er viktig når man er på tur.

Baderom gjestet av aper

Rommet vårt har lavere standard enn på bildene og vi har ikke eget bad. Det siste var jeg forøvrig klar over, men at fellesbadet skulle se ut som om det ble gjestet av aper, det hadde jeg ikke forventet. Gulvet er klissvått og oppå den blå vinylen ligger våte klaser av dopapir som om de var grå skjær i en grunn sjø. Langs kanten på vasken ligger det en rand av beige ubestemmelig snerk og speilet er dekket av sprekker som ligner på sprengte blodkar.

Jeg rygger ut før Ola får anledning til å kikke inn. Blodsukkeret i gruppa må umiddelbart opp og hjemmesiden har lovet pizza. Mens gutta finner et ledig utebord på forsiden av bygget, sniker jeg meg til en rask ordveksling med resepsjonisten om tilstanden til baderommet. Det er gjestene sitt ansvar å holde badet rent, kan den unge hipsteren informere meg om på haltende norsk. Hun er der bare for å servere pizza og selge sengeklær til to hundre kroner settet. Hvor mange vil jeg ha? Jeg må vel ha fire da, svarer jeg surt. For sytten hundre kroner har vi nå investert i et simpelt rom med køyesenger som vi selv må re opp, med tilgang til et bad som vi må vaske sjøl.

Kranglefestival og dryppelyd

«Se gutter, sauene går fritt rundt her» sier jeg med falsk entusiasme idet jeg joiner de andre ved bordet. «Ja, de er så frie at de driter rundt bordet der vi skal sitte og spise pizza» bemerker Ola. Jeg ser ned og oppdager at venstrefoten min hviler i et tårn med tørr avføring. Dette er for mye, selv for en med lave skuldre og mye velvilje.

Men det skal bli verre, mye verre. I løpet av natten skal naboene avholde krangle-festival gjennom papirtynne vegger og barna skal våkne seksten ganger. Vasken på rommet skal avgi verdenshistoriens mest plagsomme dryppelyd og lyset fra vinduet skal kødde med hjernens opplevelse av natt, selv med håndklær teipet oppå rullegardinen. Jeg skal våkne svimetrøtt med pulserende skalle, løs mage og mystiske røde prikker over hele magen.

Det kan hverken kalles ferie eller eventyr. Jeg har betalt sytten hundre kroner for noe som føltes som en natt i en arbeidsleir.

Vær pessimistisk på familiens vegne

Så folkens, med mindre dere har nerver av stål eller veldig trang økonomi, så lytt til Ola sitt gode råd neste gang du planlegger ferie. Spar deg selv for parterapi, hyletraumer og stressnakke ved å være litt pessimistisk på familiens vegne. Med lave ambisjoner, ingen forventninger og worst-case tenking hele veien, er det gode sjanser for at ferien blir fin!

Livet kommer i klumper

«Livet kommer i klumper» sier svigerfar. Jeg er enig med ham, men synes det er en underdrivelse. Byller er et mer dekkende ord.

Som om livet ikke var tilstrekkelig bulkete med pandemi og min uhelbredelige kreft, begynte det en kald februardag å brenne i rekkehuset vårt. I det ene øyeblikket satt jeg fredelig på hjemmekontor og gomlet på et Gullbrød, minuttet etterpå stod jeg panisk og kjempet mot rasende flammer med et pulverapparat i hendene. Universet, karma, gud eller en ubrukelig elektriker synes tydeligvis ikke vi hadde nok å stri med fra før.

Hotellkontor

Så da hadde vi plutselig ikke lenger et beboelig hjem og måtte leve som nomader i flere måneder med flytting mellom hoteller, leide leiligheter og familie- og venners hus. Lettere ble det ikke når denne hjemløse tilværelsen måtte kombineres med landets strengeste smittevernsregler. For de som ikke har prøvet seg i øvelsene «hotellkontor» «nødgarderobe med stengte klesbutikker» eller «bo hos andre med avstand», så kan jeg fortelle at det er som å svømme i et basseng med gelé.

Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert og sosialt isolert

Bunnpunktet ble nådd den dagen vi sendte barna til besteforeldre for å gjennomføre min halvårlige kreftkontroll og flytte fra lånt hus til leid leilighet, med et lite mellomstopp på hotell. Idet vi hadde vinket barna avgårde, pakket og stappet bilen med vår magre tilværelse, fikk vi plutselig en telefon fra smittevernskontoret som ville opplyse om at hele familien vår var satt i karantene. Ikke bare hadde vi muligens sendt to sprellende Covid-smittede avgårde med besteforeldrene, men kreftkontrollen som jeg mentalt hadde forberedt meg på i flere uker var nå avlyst. Verst av alt var likevel det faktum at vi ikke hadde et hjem å gjennomføre karantenen i. Det nye hjemmet vårt, var bilen.

Så da satt vi der i Toyota-karantene utenfor Volvat og ventet på hurtigtest, omringet av sorte søppelsekker som utgjorde alle eiendelens våre. Hjemløs, uhelbredelig kreftsyk, brann-traumatisert, sosialt isolert og kanskje smittet av et potensielt dødelig virus.

Dronningen av motgang

Nå kunne jeg fortsatt dette innlegget med flere bitre superlativer om livets misere i et forsøk på å høste sympati. Jeg kunne utnevnt meg selv til dronningen av motgang og styrt livet mitt etter Murphys lov. Men jeg vil heller skrive om det vakre som ulykke bringer med seg.

Når livet går opp i røyk

For det er først når livet klumper seg som verst, at du oppdager hvor mange fine folk du har rundt deg som anstrenger seg for å jevne det ut. Mennesker som åpner hjemmet sitt for deg når ditt eget bokstavelig talt går opp i røyk.

Det var nabojenta med nybakte muffins, et tips om et ledig hus i området, en lunsjinvitasjon på en søndag og barnehageforeldre som ville hjelpe med levering og henting. Det var venner som ringte daglig for å lytte, kolleger som tok på seg nye oppgaver, besteforeldre som ilte til for avlaste, legen som klemte inn en ny kontroll i en sprengt kalender og daglige SMS’er fra folk som lurte på om det var noe som helst de kunne bidra med. Overalt dukket det opp utstrakte hender og små omtenksomme gester som gjorde dagen litt lettere for oss å komme igjennom.

Så kan vi bare håpe på at livet har gitt oss den siste verkebyllen på en god stund.

Svigerfar har rett i at en ulykke sjelden kommer alene, men heldigvis vet jeg nå at man er sjelden mindre alene enn når ulykken kommer.

Pappa, du har kommet langt

«Så fint at faren din har deg annenhver helg» sa voksne til meg. Jeg var fem år, pappajente og åpenbart stolt av ham som hentet meg i barnehagen annenhver fredag og fylte helgen min med oppdagelser, undring og fryd.

De voksne sa det med oppriktighet og respekt. For hvem kunne vel forvente en sånn ansvarlighet av en far hvis datter var født i et forhold som knapt varte lenger enn et svangerskap?

Den moderne måten å skilles

Dette var på åttitallet. Det er ingen voksne som skryter sånn nå. Tvert imot. «Bare annenhver helg» vil de si. «Men bor han ikke i samme by da?» vil de spørre. Så vil de riste på hodene sine av bekymring for den stakkars datteren som skal vokse opp uten en tilstedeværende far.

Når man skilles i dag er det annenhver uke, ferier delt på midten og julaften sammen. Gjerne med mammas nye mann om det passer seg sånn. Hans tre barn fra første ekteskap får også komme. Gledelig, rommelig jul!

Bipolare juletradisjoner

Mine foreldre feiret aldri jul sammen, selv når de begge var uten ny kjæreste og hadde en god relasjon. Jeg tror ikke engang det slo dem at det var en mulighet, langt mindre at det var et juleønske som jeg bar på i all hemmelighet gjennom barndommen.

Juletradisjonene mine var bipolare. Ribbe den ene jula, pinnekjøtt den neste. Tre konger til Jesusbarnet den ene jula og tre nøtter til Askepott den neste. Nissen eksisterte bare annethvert år, Kristus også. Men jeg har gode juleminner likevel.

La igjen mine dårlige egenskaper hos mamma

Etter en helg hos pappa var jeg alltid engstelig for at det skulle bli siste gang. At han hadde gått lei av stigespill, makaroni og meg, og heller ville leve et voksenliv fylt med voksenting. Egentlig hadde jeg en fornemmelse av at alle foreldre ville det, men jeg tenkte at det muligens var lettere for pappa å kutte meg ut. Derfor la jeg alle mine dårlige egenskaper igjen hos mamma.

Jenta som pappa hadde på besøk annenhver helg hadde ingen skarpe kanter. Nei, hun var rund, blid og enkel. Hun sov lenge om morgenen, hørte på beskjeder og testet ikke grensene. Hun forventet ikke at pappa skulle dukke opp på juleavslutningen for å høre henne synge om Jordmor Matja eller ringe midt i uka bare for å slå av en prat.

For hun hadde verdens beste pappa som stilte opp over enhver forventning, en sånn som voksne skrøt av.

Det var sånn det var, den gang.

Dagens fedre krever omsorg

Dermed er det på sin plass å skryte av dagens fedre. Ikke fordi de er engasjerte pappaer og tar omsorgen for barna sine med største selvfølgelighet, men på grunn av den viktige utviklingen farsrollen har hatt og som mange fedre har etterlyst og ønsket velkommen.

Fra hjemmekontoret mitt ser jeg pappaene trille forbi vinduet mitt med hovne øyne, treukersskjegg og bysse-rygger. Senere skal de suse forbi på sykkel med poden baki caben for å levere i barnehagen eller møte opp til fireårs-kontroll på helsestasjonen.

Dagens fedre deltar på svangerskapskurs og babysang. De oppdrar, leker, pleier og de trøster. Ved samlivsbrudd ønsker de delt foreldreansvar og setter barnas behov og trygghet i fokus når den nye familiesituasjonen skal organiseres.

Min pappa gav mer omsorg enn man kunne forlange, men dagens pappaer forlanger å få gi mer omsorg enn noen gang.

Under samme tak

Vi er en familie på fire: Storebror på fem år, Lillebror på tre, Ola på førti og jeg på trettini…og et halvt.

I et lite rekkehus i en bratt skrent bor vi alle under samme tak. Man burde få kongens fortjenestemedalje for sånt.

Unik støpeform

For det er nemlig ikke sånn at femti prosent far og femti prosent mor resulterer i en slags mellomting av et lite menneske som foreldrene kan speile seg i. Neida, disse nye verdensborgerne vi lager har sin helt unike støpeform. Mellom husets dirrende vegger lever dermed fire vidt forskjellige individer som alle har sine særegne farger og former.

Vi har en selvkritisk pragmatiker, en overfølsom dramatiker, en lettkrenket estetiker og en impulsiv katastrofetenker. Vi har en organisator, en surrebukk, en slurver og en pendant. Vi har en pådriver og en overdriver, en jåle og to snåle.

Her bor én som alltid har god tid og én som alltid har dårlig tid og som får enda dårligere tid jo bedre tid den andre tar seg. Så har vi to som ikke forholder seg til tid i det hele tatt.

Vi har kronisk sykdom og dårlige nerver

Vi har én som ikke vil sove om natten, bare om morgenen og én som vil sove om natten men ikke om morgenen. Og så har vi én som alltid vil sove men som blir vekket av han som ikke vil sove om natten, og én som godt kan vekkes men som aldri våkner uansett hvem som prøver å vekke ham. Når en sjelden gang alle sover, har vi alle våre preferanser; vi har en som vil ligge i skje og en som vil ligge i fred. Midt i senga ligger en urolig sjøstjerne og ytterst på kanten en fredfull prest.

Vi har kronisk sykdom og og dårlige nerver, eksem, voksesmerter og en som fjerter. Vi har oppmerksomhetssyke og kjedsomhetsallergi, vi har lampefeber og hypokondri. Noen spiser for lite og andre for mye, noen er redd for troll og andre for fly.

Det krangles hele tiden

Det krangles hele tiden. De minste daglig om hvem sin tur det er å være Klatremus og Mikkel Rev, de største av og til om hvem sin tur det er å ta ut av oppvaskmaskinen og være hjemme med sykt barn. Mens barna krangler ved å gjøre ting som å skrike, gråte, dytte og slå, krangler far og mor ved å LA VÆRE å gjøre ting. Ikke se på hverandre, snakke med hverandre og i hvert fall ikke ta på hverandre.

Alle er rause på klemmer og kos, ingen er flau for å ta imot ros. Det tulles for mye og spares for lite. Det avbrytes, overdøves, innvendes og oppjages.

Dette er familien vår på godt og vondt, men jeg er ikke så rent lite stolt av den. For til tross for våre ulike behov og lynne, våre særheter og uvaner, anfall og innfall, holder vi ikke bare ut med hverandre, vi til og med elsker hverandre.

Og det er en bragd i seg selv.

Meningen med livet

I 2018 ble det funnet en kreftsvulst i kroppen min. Utysket viste seg å være en sjelden variant som cirka ingen i hele verden får. Den var så sjelden, at legene brukte seks år bare på å finne den. Dessverre hadde kreften da for lengst emigrert fra tynntarmen og opprettet kolonier i leveren min på permanent basis.

Så nå har jeg uhelbredelig kreft og er…la oss være ærlige…ett skritt nærmere grava enn mange av dere andre. Dermed har jeg også bedrevet en god del grubling om livet og døden og sånn. Det gjør meg på ingen måte til noen eksistens-spesialist men siden det helt åpenbart er kjempesynd på meg, tillater jeg meg likevel å synse ukritisk og subjektivt om et av verdens største spørsmål, nemlig meningen med livet.

Carpe Diem

Den første perioden etter kreftdiagnosen gikk jeg inn i en Carpe Diem aktig tilstand som fortonet seg som en slags manisk takknemlighets- og nytelsesfest. Jeg lyttet til fuglene, danset i regnet og koste med barken på trærne. Jeg stoppet nedbetalingen på lånet og reiste på vinsmaking til sør-Frankrike med halvgrodde operasjonssår og en tvilsom tillatelse fra legen. Jeg var umettelig på kosing og klemming og hadde verdens lengste tålmodighet med barna. Meningen med livet var å verdsette hvert eneste minutt så lenge det varte.

Men så, når det etter hvert ble klart at jeg hadde en veldig saktevoksende kreft og ikke skulle forlate verden sånn helt med det første, ja, da kom hverdagsapatien snikende tilbake sammen med tidsklemme, søvnbrist og sur kaffe. Jeg må innrømme at det var en skuffelse, for jeg hadde gledet meg til å gå nyfrelst rundt og holde episke foredrag om hvordan man kan føle seg tilfreds og takknemlig hvert sekund av livet.

Sølvskje i ræva

Jeg har senere lurt på om det å søke meningen med livet er i overkant ambisiøst for et milleniums-menneske født med sølvskje i ræva. Nesten som å skulle velge én leke i leketøysbutikken når du har råd til å kjøpe alt i hele sjappa. Kanskje gir spørsmålet om meningen med livet mindre mening når man har det meste man kan ønske seg.

Hvis du hadde spurt meg som barn, hadde jeg sagt at meningen med livet var godteri og Jesus Kristus. Godteri er på ingen måte meningsløst i dag heller, men Messias og jeg har gått hvert til vårt. I tenårene var det viktigste i livet å være pen, et prosjekt som definitivt er vanskeligere å lykkes med ettersom jeg karrer meg oppover i førtiårene. I tjueårene handlet det om å oppdage den store verden, i tredveårene om å oppdage den store kjærligheten.

Humor er bedre enn tumor

I de senere årene har jeg tenkt at det handler om å fylle livet med så mye glede som mulig. «En god latter forlenger livet» heter det jo. Hjemme hos oss sier vi ofte at «humor er bedre enn tumor». Så hånflirer vi av kreften og tuller med døden som om det bare er å erstatte hette og ljå med kyse og innebandykølle. Men så enkelt er det ikke alltid, iblant blir smilet påklistret og latteren hul. Etter en tøff runde med behandling eller når jeg venter på resultater fra en scan, kan redselen overmanne meg og det føles som jeg er innesperret i et beksvart bur sammen med en kvelerslange. Ingen kan redde meg for buret er min egen kropp og jeg får ikke ett øyeblikks hvile fordi mørket gjør det umulig å se dyret som jakter på strupen min. Da er det ikke mye hjelp i galgenhumor og kreftvitser.

Hadde du spurt meg i mars 2018 ville jeg sikkert sagt at meningen med livet er familie, venner og god mat. I april 2018 ville jeg svart familie, venner og god helse.

Svaret på verdens største spørsmål

Til tross for en lengre flørt med døden, har jeg altså ikke klart å finne meningen med livet. Jeg tror det er fordi den ikke er konstant, men endrer seg ettersom jeg lever det. Så i stedet for å spørre om hva som er meningen med livet bør man kanskje spørre om hva som gir livet mening?

Og akkurat nå er det for meg normaliteten og håpet om et langt liv med de jeg elsker.

Skrevet for Egmont. Først på trykk i Foreldre & Barn 2020

Garderoben i barnehagen

Jeg har tilbragt mye tid i garderoben i barnehagen. Langt mer enn jeg kunne forestille meg å måtte tilbringe i en trang og kronisk overbefolket tarm som lider av oksygenmangel fordi luften er mett av menneskelige emosjoner. Ikke bare er lydnivået som å være inne i et apebur, men odøren er også vanskelig å venne seg til. Straks man får nesen innenfor skyvedørene kjenner man den umiskjennelige lukten av svett ull, tropisk Biola og løs avføring som koker i tørkeskapet.

Det er nærliggende å tro at tiden man oppholder seg i sansenes torturkammer effektivt burde kunne begrenses, det handler tross alt bare om yttertøy som skal av og på. Men slik er det altså ikke.

Leting

Du kan regne med å bruke i hvert fall noen dager av ditt liv på leting i garderoben. Man kan lure på om dagens votter og sko med hyperavanserte egenskaper kalt tech og tex, er programmert til å gjemme seg selv under benker og i hyller, slik at foreldre stadig må gå til innkjøp av flere par.

Om du ikke er på leting etter barnas klær, er det selve barnet du leter etter, eller rettere sagt; jager etter. Få ting får en treåring i bedre humør enn å løpe halvpåkledd rundt i garderoben med balaklavaen på snei og en sur mamma hakk i hæl.

Krisehåndtering

Når du så på fjerde runden klarer å sperre barnet inn i et hjørne ved å gå manngard sammen med en forbipasserende assistent, er du raskt over i en ny fase av garderobelivets vante tralt; sammenbruddet.

Nå forvandles barnets triumferende latter om til øredøvende vræl med påfølgende kollaps. Cherrox-juling, hyle-terror og «gjøre seg tung», er vanlige prøvelser en forelder må igjennom. Samtidig skal dine pedagogiske evner opp til vurdering av et panel med tilfeldig tilstedeværende foreldre. Din kapasitet til å tøyle eget temperament, coache barnet gjennom krisen, anerkjenne følelser og samtidig være tydelig på hvem som er sjefen, skal nå opp til eksamen. Du vil også bli målt på stressmestring og hvorvidt du har tilstrekkelig kontroll til å uanfektet inngå i løs konversasjon med andre foreldre innimellom krisehåndteringen.

Ulidelig venting

Når kaoset er over og du har gitt bestikkelsene som du lovet deg selv at du ikke skulle gi, er det ikke uvanlig at barnet har herjet seg ut av klærne og står igjen bare i trøye og strømpebukse. Nå vil du for enhver pris unngå et nytt anfall og heller la barnet bygge opp egen mestringsfølelse gjennom det som genererer selvfølelse aller mest, nemlig «kle på selv»

Med «kle på selv» får barnet øvet sin motorikk og forelderen prøvet sin tålmodighet. Noen foreldre bruker dette som en anledning til å bedrive smalltalk med andre foreldre om tingene man er trygg på at man har til felles, som for eksempel søvnmangel, omgangssyke eller været. Andre foretrekker heller et nytt sammenbrudd enn smalltalk med andre foreldre. Uansett må man påregne hele ettermiddagen til disse garderobe-øvelsene og ta høyde for at familien dirrer av lavt blodsukker før noen får satt seg ved middagsbordet hjemme.

Med to barn i ulik alder har jeg vært fast inventar i barnehagens garderobe i åresvis. Men jeg ville ikke vært tiden foruten. For blant regnfrakker og fastklistrede osteskiver har jeg fått verdifull innsikt i meg selv og barna mine. Her har jeg møtt meg selv i døra, men også vunnet viktige kamper. Her har jeg fått de beste klemmene og følt meg som den verste forelderen. Jeg har lært av andre foreldre og fått nyttige triks fra erfarne ansatte. Her har jeg ledd høyt og grått stille, svettet og kjeftet.

Og heldigvis har jeg et par garderobe-år til før jeg skal forlate dette fantastiske hølet for godt.

Først publisert i magasinet Foreldre & Barn

Har du glemt hvordan det var?

«Hva holder dere på med egentlig?» spør venninnen min over telefonen med et snev av irritasjon i stemmen. Jeg beveger meg noen meter for å unnslippe lyden av vann som treffer plastikk. «Ola spyler utemøblene og jeg driver og fjerner løvetann mens barna er på lekeplassen.» «Det høres deilig ut» sier hun med et sukk. «Deilig og deilig, det må gjøres» svarer jeg. «Du har helt glemt hvordan det var du» konstaterer hun, før hun begynner å ramse opp hvordan søndagen hennes forløper med en ti måneder gammel rakett og en sjalu storebror på 2 år.

Hun har rett, jeg HAR glemt hvordan det var. Jeg har glemt babylivet og følelsen av å stå døgnvill og underernært i beredskap tjuefire sju for småtroll som ikke engang kan klemme ut en fjert uten bistand. For bare to år siden ville en time med ugress-luking i hagen føltes som en spa-weekend i Marbella.

Forandringen har skjedd gradvis og umerkelig, som når man går opp i vekt og ikke oppdager det før det oppstår vakuum hver gang man trer på jeansa.

Nå kan familien dra steder uten å slepe etter seg en hale av vippestoler, ammeputer, gulpekluter og snørrsugere. Jeg slipper å trille rundt på et hangarskip med svett panne dekket av talkum, med skurv under neglene og en tarm som går på et drivstoff bestående av hvetebakst og gruttsterk kaffe.

Jeg har ikke lenger et panikkaktig forhold til konsepter som varm kaffe, litiumsbatterier vaksinemotstandere og udelte druer.

Nå kan jeg le av at jeg daglig måtte plukke flytende brune haier ut av badekaret med hundepose når minstemann badet. At jeg en periode måtte pumpe bena til en forstoppet liten stakkar helt til en ukes restavfall plutselig slanget seg ut i fanget mitt som på en softis-maskin.

Øynene jeg hadde i bakhodet har grodd igjen, superhørselen har pensjonert seg og forsøker nå i stedet å ignorere så mye lyd som overhodet mulig. Ryggen min husker ikke lenger at den annenhver natt frydet seg over å ligge i kjelleren på en syltynn madrass for å hvile ut etter et fire timers langt sirkus som utspilte seg natten før.

Jeg har glemt hvordan det var. Men jeg sitter igjen med noen lefser foran på brystet og badekar under øynene som suvenirer fra en slitsom men eventyrlig tid som jeg aldri ville vært foruten.

De største minste tingene

«Når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte, sånn er det» sier pappa. Jeg er seks år og har glemt igjen et syltetøyglass med klinkekuler på Lysaker-bussen.

Jeg kniper igjen øyelokkene for at tårene ikke skal begynne å renne. Det gjør vondt fra halsen og hele veien ned i magen, som om jeg har svelget klinkekulene og nå ligger de som klumper på rekke og rad og presser mot spiserøret. Det hadde vært lettere å gråte hvis noen hadde tatt dem fra meg, tyver, eller broren min. Da ville jeg hulket høyt og bli trøstet av pappa helt til natten kom.

Men ikke nå, for det er min egen skyld. Jeg tok ikke godt nok vare på klinkekulene. Jeg fortjener ikke trøst.

Å ha hele universet i hånden

Klinkekuler er noe av det fineste i verden. Perfekt runde, kalde mot kinnet og tunge i hånden. Små kloder av glass i de vakreste farger og mønstre. En neve klinkekuler er nesten som å ha hele universet i hånden.

Og så er det lyden av en klinkekule som treffer en annen. En lys, kort og besluttsom lyd, som et knips med fingeren eller som når mamma knepper igjen knappen på regnjakka mi. En lyd uten bølger.

I løpet av et minutt var alle tapt

Jeg kjenner hver eneste klinkekule i dét syltetøyglasset. De gjennomsiktige med striper i regnbuens farger har jeg fått av nabofru Sølvberg. De seks frostede fikk jeg til jul. Så er det to som ser ut som eggedosis med innrørte bær og en knallgul som jeg byttet til meg mot en Bugg. Og så er det én klinkekule som ser ut som stjernehimmelen; dyp blå med tusenvis av små glitrende prikker. Det er den fineste.

Jeg har brukt så mye tid av mitt korte liv på dem. I timesvis har jeg stirret, kjent og klemt på dem. Jeg har sortert dem etter farge, laget klinke-spill, utforsket utvalget i butikken og skrevet ønskelister. Og så bare i løpet av et minutt er alle sammen tapt. Hvordan kunne jeg være så dum? Finnes det ingen mulighet for å få dem tilbake?

Sorgen vedvarte

Jeg fikk aldri tilbake klinkekulene. Jeg trodde vel egentlig ikke at det var et alternativ, for «når man glemmer igjen ting på bussen, så blir de borte». Derfor ble jeg sint på pappa når jeg noen år etterpå skjønte at det finnes et hittegodskontor.

For tapet var større enn jeg hadde ventet og sorgen over å ha mistet klinkekulene vedvarte. Jeg forsøkte å søke trøst hos foreldrene mine, men ble avfeid med at jeg må lære meg å ta vare på tingene mine og burde være takknemlig fordi jeg har så mange andre fine leker å leke med.

Jeg følte meg behandlet som en person uten dybde. En person hvis følelser var påtatte og betydningsløse. Fortvilelsen min var slitsom, sorgen min overdrevet og savnet etter et glass med klinkekuler var et oppheng som jeg bare måtte legge av meg. Alt på grunn av at jeg var et barn.

Jeg bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna

Nå er jeg forelder og kjenner igjen de samme tendensene hos meg selv. Hvordan jeg støtt og stadig bagatelliserer, avleder og avdramatiserer følelsene til barna mine. For stort sett er det jo brødskiver som ikke blir skåret opp på riktig måte eller kriser som er glemt et par sekunder etterpå.

Men en gang iblant er det klinkekuler som ikke blir glemt, foreldre som ikke forstår og senere en trettiåtteåring som ikke kan holde en liten klinkekule i hånden uten å føle en blanding av fryd, savn og skam.

Vi foreldre må ikke glemme at noen ganger så er det de minste tingene som er de største.

Publisert første gang på VGs Familieklubben

Koronafobia

Går det an å ikke være redd for å bli syk av Korona samtidig som man er dritredd for å få viruset? Ja, det går an.

Korona-diskoteket

Jeg strekker på halsen idet jeg nærmer meg inngangen til apoteket. Kunne like gjerne kalt det for Korona-diskoteket, for hit kommer alle Korona-fornektere som er smittet men overbevist om at de bare trenger litt hostesaft, en pakke curamed og Ibux.

Pupillene mine panorerer gjennom lokalene på jakt etter hånd-nysere, ansikts-pillere og enmeters-sabotører. Rufsete type observert på høyre flanke. Jeg smyger forbi med ryggen limt inntil mage og tarm hylla. Snørrete unge står og grafser i en bolle med håndkrem ved kassa. Håndkrem strøket fra handlelisten.

Målet er raskt inn, raskt ut

Jeg jobber meg igjennom lokalet samtidig som jeg låser blikket på kølapp-maskinen. Målet er raskt inn med resept, raskt ut med medisin.

Knappen som har ansvaret for at kølappene mates ut, lyser faretruende rødt. Det er som om den forsøker å advare meg om at hånden som trykket på den sist også har balsamert den med Korona og at det siste jeg må gjøre er å trykke. Men likevel løfter jeg den knusktørre hånden min og trykker…med knoken på den venstre lillefingeren.

Maskinen raper ut en lapp og i neste sekund piper det fra en av båsene. Det er min tur allerede. Lettelse.

En fiende ingen kan se

«Hva er personnummeret ditt?» Jeg står to meter fra apotekeren i skranken, sånn for sikkerhets skyld. Spørsmålet er om jeg nå skal rope ut personnummeret mitt for å bli hørt, eller om jeg skal la apotekeren, som garantert har Korona, få fingre med førerkortet så det må ligge i tre dager i fryseboksen til avkoronifisering. Jeg velger det siste.

På grunn av avstanden jeg velger å ha til skranken og apotekeren, skjer overleveringen av førerkortet ved at jeg liksom kaster det opp på disken som en slags frisbee. Apotekeren reagerer raskt og hiver seg over kortet med begge armene for å forhindre at det spretter avgårde. Hun lykkes. Så gjør hun et oppslag på PC’en før hun forsvinner avgårde for å hente medisinen.

Jeg står helt stille, tar ingen sjanser. Jeg har tross alt å gjøre med en fiende som ingen kan se. Og akkurat nå er jeg et blindt offer som har vandret inn festlokalene til Covid 19 midt under århundrets største virus-kavalkade. For alt jeg vet sitter det to Koronaer på hemoridekremen i hylla rett ved siden av meg og skåler i GT mens de venter på at jeg skal komme noen centimetre nærmere. «To hundre og trettini Koronaer.» Jeg skvetter til. «Hva sa du?» «To hundre og trettini kroner» svarer apotekeren.

Jeg fisker bankkortet mitt ut av lommeboka samtidig som jeg irriterer meg opp over at apoteket ikke har tæppe-terminal. Så lirker jeg kortet inn i terminalen med femten små knotter flekket med noe som kan ligne på Korona-snerk. Hvis jeg taster kode og så drar ut kortet fra terminalen med samme hånd som jeg tastet kode, vil Korona hoppe videre til kortet mitt og ligge og lure i lommeboka selv om jeg sprit-marinerer hendene mine etter handelen. Så jeg taster med høyre og trekker kortet med venstre.

WTF? Slikket hun på fingrene

«Førerkortet ditt?» spør apotekeren. «Bare legg det i posen» svarer jeg. Hun tar frem en liten pose og slikker på to fingre som hun bruker for å skille hankene på posen fra hverandre. WTF?! Slikket hun på fingrene? Forsøker hun å myrde meg? Jeg gir henne et blikk som oser av vantro og anklage, men hun legger ikke merke til det, bare legger kvitteringen i posen og rekker den frem mot meg.

Så griper jeg høyre hjørne av posen med to fingre og marsjerer ut mens jeg bærer den som en skitten truse gjennom lokalet.

Nå gjenstår det bare skrubbevask, posekoking og klesbrenning, så er denne lille hverdagsturen til apoteket unnagjort.

Hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.

Jeg har kreft og er derfor i gruppen som er ekstra utsatt hvis jeg skulle bli smittet med Korona. Men jeg er ikke redd for viruset. Hele registeret av paniske følelser brente jeg av den april-dagen for to år siden da jeg satt på legekontoret og fikk utdelt en kreftdiagnose.

Hadde det ikke vært for at jeg har en familie som jeg er uendelig glad i og medmennesker som jeg bryr meg om, hadde jeg sikkert tatt kollektivt til byen, spasert inn og ut av kjøpesentre i vårsola og drukket kaffe latte på cafe mens jeg dinglet med beina.

Idiotisk, selvfølgelig.

Men Korona er ikke mer skummelt for meg enn det er å halvårlig vente på svar om metastasene i leveren har vokst eller ikke, etter å ha gruet seg helt siden sykehusinnkallelsen dukket opp i postkassen. Den er ikke mer skremmende enn å ligge musestille i superscanneren på Rikshospitalet som får kreft til å lyse opp som juletrelys og som avdekker om det er mer spredning enn først antatt. Korona gir meg ikke mer usikkerhet enn det å leve med en dødelig sykdom som ikke kan kureres og som behandles med en medisin som ingen vet hvor lenge vil fungere.

Jeg lever og ånder for å dingle med bena, gå på kjøpesenter eller drikke kaffe latte på cafe. Alt det positive jeg kan oppleve nå, blir viktigere enn det negative jeg risikerer å møte i morgen. Covid 19 inkludert.

Men…

Så har jeg min kjære venninne som nettopp har fått ny lever og går på sterke immundempende medisiner. Jeg har naboen nedi gata med diabetes og naboen vegg i vegg med kols. Jeg har en tidligere kollega som behandles med cellegift for livmorhalskreft og niesen til min forlover har lungesykdom.

Mormor som nærmer seg nitti, bor rett borti gata og har hatt utfordringer med hjertet. Bestemor er operert for kreft, har astma og hyppige luftveisinfeksjoner. Mamma har vært plaget med gjentatte lungebetennelser.

Så er det mannen min og barna mine. De er alle friske, men det de trenger minst av alt nå er å være engstelig for sin kjæreste og mamma som har pådratt seg et virus som ingen foreløpig kan svare på hvordan hun vil tåle med den sjeldne kreftsykdommen hun har.

Og det er alle de jeg ikke kjenner. Helsepersonell som skal ta imot pågangen av syke, teknikere som sørger for at kommunikasjonssystemene fungerer, butikkansatte som sørger for at vi har bleier og mat.

Alle disse er jeg redd for.

Så hvis ikke du er redd for deg selv, vær redd for andre.