Det er en varm sommerdag, en gang etter svineinfluensaen men før Axel og Tone-bruddet. Enda har jeg ikke møtt Ola. Jeg er singel og superbruker på Sukker..og de fleste andre datingsider som eksisterer.

Jeg begynner å bli lei av å lete.

Jeg har vært på date med selvopptatte kunstnere, rikinger som ikke vil bli elsket for pengene sine men likevel prater ustanselig om dem, idealister som glemmer å dusje, «skuespillere» med statistroller og skjønnhetsjegere som synes jeg var penere på bildet enn i virkeligheten. Jeg har til og med vært på date med feil person uten å oppdage forvekslingen. Det går fort i svingene.

Jeg er på jakt etter et farsemne og noe sier meg at herremannen på andre enden av meldingsutvekslingen foran meg på PC’en ikke har innholdet som trengs. Men jeg bør gi det en sjanse, kanskje bor det mer i ham enn det han klarer å formidle gjennom tastaturet. Vi skal møtes samme kveld, en eller annen fancy Lounge jeg aldri har hørt om på Frogner. Det lover ikke bra.

Strengt talt burde jeg ikke være logget inn på Sukker akkurat nå, jeg er på kontoret, midt i arbeidstiden.

Men «denrette78» har sendt meg en veibeskrivelse til stedet der vi skal møtes og surrehuet «marie80» trenger å ha det svart på hvitt. Jeg logger meg på Sukker, åpner dialogfeltet og klikker på print. Nå gjelder det å være rask så ingen av mine kolleger når printeren før meg. Jeg går bort til den. Venter. Men printeren står der bare taus og passiv.

«Vet noen av dere om printeren er i ustand?» spør jeg. «Ikke som jeg vet» svarer én. «Gikk fint å printe tidligere i dag» svarer en annen. Jeg går bort til plassen min og printer på nytt, men ingenting tyder på at printeren har planer om å våkne til liv. Jeg prøver en tredje gang og en fjerde gang. Æsj, jeg får bare skrive det ned på en lapp.

I stedet setter jeg i gang med å flikke på en brosjyre som en av fysioterapeutene våre skal ha med på messe om bare noen dager. Men jeg sliter med konsentrasjonen, det er et eller annet som bråker i bakgrunnen og tar fokuset bort fra det jeg driver med. Kanskje det er Bentes nye skjønnhetsmaskin, den som dusjer fuktighet ut i rommet slik at huden hennes ikke skal tørke ut. «Bente, kan du skru av den greia di?» roper jeg inn til kontoret hennes. «Det er ikke meg, det kommer fra lageret» svarer hun.

«Fra lagret?» tenker jeg høyt. Jeg fornemmer en uro i kroppen.

«Jeg kan godt sjekke det?» sier Bente og titter hodet ut av kontordøra. «Neida, jeg er allerede på vei» sier jeg går mot lageret der vi oppbevarer kontorrekvisita, vaskemidler og der vi printer plakater. Idet jeg nærmer meg hører jeg et voldsomt leven inne på lagerrommet. «Er det noen av dere som printer plakater?» spør jeg de to som sitter nærmest lagerrommet. Begge rister på hodet.

Så åpner jeg døren til lageret. Plakater på én meter ganger sytti ligger strødd utover gulvet. Plakatskriveren jobber intenst og rytmisk som en tango som aldri vil ta slutt mens den raper ut plakater prydet med enorme bokstaver som til sammen utgjør smigrende ord fra «denrette78». Jeg smeller panisk igjen døren fra innsiden og setter en loslitt kontorstol foran.

Så strener jeg bort til maskinen og begynner å trykke febrilsk på vilkårlige knapper.

Stopp for hælvete! Men det bare kommer og kommer plakater, en rytmisk strøm av store ord og komplimenter. Som en evighetsmaskin for desperate single. «Virker som en søt jente» daler ned foran øynene mine og treffer gulvet. Jeg står med begge føttene oppå «hvem vet, kanskje vi finner tonen» og blunkesmileys flørter med meg fra plakater overalt i rommet. Jeg river ut ledningen av stikkontakten og maskinen stilner. Det eneste jeg hører er min egen hektiske pust. Hva nå?

De som ikke hadde forlatt kontoret klokken 15:47 denne varme sommerdagen ville ikke unngå få øye på en dresskledd ung kvinne med en stor rull med plakater under armen forlate lageret i all hast. Arbeidende som ofret mer enn bare et raskt blikk, ville nok undre seg over den hektiske røde fargen og skrekkslagne ansiktsutrykk som preget det ellers så harmoniske ansiktet på den unge kvinnen. Noen ville kanskje frykte at hun hadde blitt syk, svineinfluensaen hadde jo nylig herjet over landet. Men det ville nok ikke falt noen inn å mistenke at hun smuglet ut et trettifem meter langt frierbrev.