Min egen verste fiende

“Aldri mer! Ryanair!” messet jeg høyt til meg selv på vei ut av flyet, stolt over å ha funnet opp tidenes mest fengende slagord på rim. Likevel sitter jeg full av skam og etterpåklokskap foran dataen tre måneder senere med en rykende fersk Travel Intiniary fra Ryanair i mailboksen

For jeg vet jo hvordan det blir. Etter at jeg har kjørt to timer med Torp-ekspressen helt til Sandefjord er surmulingen allerede i gang idet damen krever 400kr for å printe ut boardingkortet som jeg ikke har forhåndsprintet innen de ti obligatoriske dagene før avreise. Og uheldigvis for meg så veier kofferten min sytten kilo og håndbagasjen seks. Og selv om jeg har betalt for to kilo mer enn det alt i alt og all bagasje uansett skal lastes på samme fly, er det av kritisk viktighet at fordelingen av vekt mellom de to kolliene er etter reglementet. Derfor er det også nødvendig at håndvesken på størrelse med en pocketbok pakkes sammen med håndbagasjen slik at antall håndbagasje gjennom sikkerhetskontrollen ikke overstiger 1 kolli. Flere kolli medfører nemlig ytterliggere 400 kr. Truser og toalettsaker flyter utover avgangshallen mens det pakkes om.

Når jeg endelig siger ned i et trangt sete som jeg ikke har forhåndsbestilt og skal finne roen, begynner det å bli ordentlig trivelig. For da setter flyvertinnen, som høres ut som hun har callinganlegget langt nede i halsen i gang et salgs-maraton som pågår helt fra take off til landing. Og det finnes ikke grenser for hva hun har i tilbudssekken sin; skrapelodd, pulsklokker, nikotinfløyter, krystallpenner, kalendere med lettkledde damer og alt annet som kan være nyttig på en tre timers flyreise til Italia.

De manglende engelskkunnskapene gjør det dog vanskelig å vite om hun egentlig tungetaler mellom hver gang hun ytrer ordet “scratchcard”. Det hjelper heller ikke at stemmen er blottet for alt som kan minne om entusiasme. Egentlig kan det virke som om samtlige av kabinpersonalet trenger en påfyll av motivasjon. Som plenklippere skyver de målrettet trallene sine frem og tilbake i takt med reglementet mens de systematisk unngår all unødvendig øyekontakt med passasjerene. Men også passasjerene unngår øyekontakt med personalet av kronisk frykt for overraskende avgifter som impulsivt kan oppstå under reisen. Det hele avsluttes med en passende fanfare idet flyet mirakuløst nok når bestemmelsesstedet.

Tross denne kunnskap, idet jeg entrer det store internettet og begynner å søke etter neste flyreise, blir jeg brått hjemsøkt av en simpel ånd hvis eneste gjerrige tanke er å gjøre et kupp. Etter å svett og sliten har kjempet meg gjennom alle Levels’ene av Ryanairs bestillingsportal og endelig kan trykke “betal”, gnir frøken grådig seg i hendene og flirer selvtilfreds over å ha spart et par hundre kroner.

Men..
Den som ler? Ryanair!

Å kurere høydeskrekk

Vi skulle møtes på Disenjordet, et typisk sted å sende opp en luftballong. Jeg skulle opp i den luftballongen og sveve harmonisk og frydefullt over Oslotakene. Å kurere høydeskrekken for alltid var målet.

Høydeskrekken min dukket først opp i 2005. Det er en sånn magisk grense der man plutselig ikke lenger tror man er udødelig. Man har blitt for smart til å ikke være redd for noe. To år tidligere hadde jeg krabbet meg over hesteskoen av glass som er bygget 1000 meter over Grand Canyon. Det var en pinlig opplevelse. Vaktholdet på glassplattformen kastet lattermildt ting mot meg for å se hvor redd jeg ble.

Nå var det på tide å ta affære. Etter nøysomme studier av programmer som “Fangene på fortet” og “Baller av stål” og gjennom egne dybdeintervjuer, kom jeg frem til at Eksponeringsstrategien var det klokeste valget for å få bukt med skrekken. Jeg måtte møte min frykt, kaste meg i det som om morgendagen ikke fantes.

På denne tiden hadde jeg ansvar for markedsføring av butikkåpninger. Noen butikker var spesielt kreative og Luftballong i forbindelse med åpningen av nye MENY Bjølsen kom opp til stor jubel fra gruppa. Jeg booket inn. “Skal det være med passasjerer? spurte han som tok bestillingen. “Ja, en” svarte jeg. Dette var en gylden anledning til å se høydemonsteret i hvitøyet.

Det var en solfylt og varm dag, men litt for mye vind og ustabil vindretning til at vi kunne starte på Disenjordet når vi hadde planer om å fly over Meny Bjølsen. Ballongføreren var en svensk godt voksen fyr som hadde holdt på med ballongturer i over 30 år. Den lange erfaringen roet meg og jeg var glad jeg ikke skulle fly med en ung adrenalin junkie. Vi satt i bilen hans på vei mot Kjelsås. “Det er ikke farlig å fly i luftballong” halvt konstanterte, halvt spurte jeg. “Jooo, assa, det e ju farligt” svarte luftballongsvensken tørt. “Men sjansen for at noe skjer er jo veldig liten” fortsatte jeg med økende bekymring. “joooo” svarte han og dro på det “fast det beror på vindforhollan. Det e ju en extremsport och man kan jo inte styra retningen, bara uppdriften” Hvem var han fyren her, Ikke akkurat en venn i høydeskrekk-nøden.

Ballongstoffet lå som hvitt teppe over Myrerjordet på Kjelsås. Å bygge ballongen var tidkrevende, men ikke minst alarmerende for nå så jeg ballongen i sin primitive natur. Et flyvende transportmiddel satt sammen av flettede kvister, stoff og en kjempezippo. Svensken løp rundt med tape og saks og sjekket at tidligere lappejobber var intakte. “Ser du nån hål?”

Ballongen rørte på seg, vugget fra side til side som en ustø alkis. Så stoppet den som for å samle krefter, tok sats og lettet. Vi svevde rett over tretoppene, over hustak, hjerteslagene mine økte i takt med stigningen. Mennesker, hus og biler ble til leker. Folk jeg har snakket med sier noe helt annet, at når man kommer høyt nok slutter man å være redd for man har ikke lenger noe forhold til høyden, sånn var det ikke. Jeg følte meg tryggere 50 meter over hustakene enn 300, selv om resultatet hadde blitt det samme dersom noe skjedde, du er dau.

Da vi nådde Grefsen, stoppet luftballongen opp før den endret retning. “Det har ar inte bra, vi flyr at andre holet” “Hvorfor er det ikke bra” spurte jeg . “Vi flyr mot skogen, och dar kan man ju inte landa”. Hva i videste verden hadde jeg begitt meg ut på nå? Jeg var 300 meter over bakken sammen med Reodor Felgen uten styringsmuligheter i en farkost laget av høyst brennbart materiale under en diger flamme uten nødutgang. Glimrende strategi for å bli kvitt høydeskrekk.

Vi var 300 meter unna skogsgrensen da vi landet på gresset foran et eldresenter. Jeg kravlet ut av ballongen, og vaklet bortover gressplenen før jeg satt meg rett ned og kjærtegnet gresset. Svensken kom gående med en flaske champagne, jeg skulle døpes i kjent luftballongtradisjon; legge gress på hodet, tenne på det og så slukke det med champagne. Kjør på, svi av håret mitt, så lenge jeg slipper å måtte opp i den ballongen igjen. Dåpen er et veldig fint rituale for folk med høydeskrekk. Ingenting er mer passende enn en hel flaske champagne når frykt herjer i kroppen.

Hva ble det så med høydeskrekken? To klatreturer, et Eiffeltårn og en hengebru senere, er den like intakt.

Her ser du den optimistiske høydeskrekkutfordreren

Bilde

….og her ser du den panikkslagne som drikker grådig av boblevannet

Bilde