Tag: tanker

Min egen verste fiende

“Aldri mer! Ryanair!” messet jeg høyt til meg selv på vei ut av flyet, stolt over å ha funnet opp tidenes mest fengende slagord på rim. Likevel sitter jeg full av skam og etterpåklokskap foran dataen tre måneder senere med en rykende fersk Travel Intiniary fra Ryanair i mailboksen

For jeg vet jo hvordan det blir. Etter at jeg har kjørt to timer med Torp-ekspressen helt til Sandefjord er surmulingen allerede i gang idet damen krever 400kr for å printe ut boardingkortet som jeg ikke har forhåndsprintet innen de ti obligatoriske dagene før avreise. Og uheldigvis for meg så veier kofferten min sytten kilo og håndbagasjen seks. Og selv om jeg har betalt for to kilo mer enn det alt i alt og all bagasje uansett skal lastes på samme fly, er det av kritisk viktighet at fordelingen av vekt mellom de to kolliene er etter reglementet. Derfor er det også nødvendig at håndvesken på størrelse med en pocketbok pakkes sammen med håndbagasjen slik at antall håndbagasje gjennom sikkerhetskontrollen ikke overstiger 1 kolli. Flere kolli medfører nemlig ytterliggere 400 kr. Truser og toalettsaker flyter utover avgangshallen mens det pakkes om.

Når jeg endelig siger ned i et trangt sete som jeg ikke har forhåndsbestilt og skal finne roen, begynner det å bli ordentlig trivelig. For da setter flyvertinnen, som høres ut som hun har callinganlegget langt nede i halsen i gang et salgs-maraton som pågår helt fra take off til landing. Og det finnes ikke grenser for hva hun har i tilbudssekken sin; skrapelodd, pulsklokker, nikotinfløyter, krystallpenner, kalendere med lettkledde damer og alt annet som kan være nyttig på en tre timers flyreise til Italia.

De manglende engelskkunnskapene gjør det dog vanskelig å vite om hun egentlig tungetaler mellom hver gang hun ytrer ordet “scratchcard”. Det hjelper heller ikke at stemmen er blottet for alt som kan minne om entusiasme. Egentlig kan det virke som om samtlige av kabinpersonalet trenger en påfyll av motivasjon. Som plenklippere skyver de målrettet trallene sine frem og tilbake i takt med reglementet mens de systematisk unngår all unødvendig øyekontakt med passasjerene. Men også passasjerene unngår øyekontakt med personalet av kronisk frykt for overraskende avgifter som impulsivt kan oppstå under reisen. Det hele avsluttes med en passende fanfare idet flyet mirakuløst nok når bestemmelsesstedet.

Tross denne kunnskap, idet jeg entrer det store internettet og begynner å søke etter neste flyreise, blir jeg brått hjemsøkt av en simpel ånd hvis eneste gjerrige tanke er å gjøre et kupp. Etter å svett og sliten har kjempet meg gjennom alle Levels’ene av Ryanairs bestillingsportal og endelig kan trykke “betal”, gnir frøken grådig seg i hendene og flirer selvtilfreds over å ha spart et par hundre kroner.

Men..
Den som ler? Ryanair!

En lov for pingler

Janteloven. En lov som vi har adoptert som en del av den norske kulturen og folkesjela, nesten som om vi er litt stolt av den. Vi tror på en måte at den gjør oss mer empatiske og genuine.

Men er det ikke nettopp det den ikke gjør når vi i jantelovens ånd sanksjonerer medmennesker som stikker seg ut eller når vi bader oss i andres ulykke? Vi elsker talkshows der målet er å lage humor på andres bekostning. Eller programmer vi ser bare for å nyte hvor smarte vi føler oss når vi ser hvor dumme andre mennesker er. Vi er kjapt på tastaturet dersom noen skulle ytre utradisjonelle meninger. Flinke elever må for guds skyld ikke premieres men tildeles merkelapper som “streber” og “nerd”. Entreprenører kan ikke ha andre motiver enn grådighet og de som gjør det stort de mener vi har hatt flaks.

Er det ikke denne loven som gjør at vi nordmenn må ha promille for å kunne prate med folk vi ikke kjenner. Som gjør oss gjerrige på å dele ut komplimenter og dårlige på å motta dem. Som gjør at vi ikke promoterer våre egne evner og takker høflig nei til vekstmuligheter av frykt for at vi ikke er kvalifisert.

Det ligger liksom en status i det å ikke fremheve egen suksess. Selvskryt møtes med hevede øyenbryn. Hva slags selvfølelse resulterer dette i? Det er best å ikke stikke hodet frem. Hva gjør det med mangfoldet, individualiteten og toleransen vår?

Stadig vekk kommer Jante på besøk hos meg også. Det er helt greit. Problemet oppstår først når jeg ikke identifiserer trollet, men gjemmer det bak gode intensjoner. Mens det egentlig handler om en slags feighet. Redsel for å stå alene om noe, redsel for å ikke strekke til eller nå opp. Så er det frykten for å bli utsatt for andres Jante. For hvordan kan jeg tro at noen er interessert i å lese mine skriblerier? Hvem er jeg som tror at jeg kan uttale meg om janteloven i Norge uten å ha blitt anerkjent som nasjonal synser med master i sosiologi?

Det er tryggere å gå i takt. Men hvis vi alle spiller på samme instrument, hvor blir musikken av?

Jeg ønsker meg jo heller ikke et samfunn av cowboyer uten selvinnsikt der middelmådighet applauderes og det går inflasjon i komplimenter, men jeg tror fint vi kunne sparke janteloven ut av nordmannen og fortsatt være milevis unna høy på pæra.

Hjernepromping

Jeg slutter aldri å bli forbløffet over det enorme gapet mellom hvor rasjonelle vi mennesker tror vi er i forhold til hvor irrasjonelle vi egentlig er. Hjernen vår feiltolker og forenkler med ofte store konsekvenser.

Vi baserer vår forståelse av verden på et snevert erfaringsgrunnlag og gjør vurderinger og valg på bakgrunn av ensidig og ufullstendig informasjon. På grunn av medienes sensasjonelle fokus beregner vi sannsynligheten for å omkomme i en ulykke høyere enn sannsynligheten for å omkomme av slag, når sannsynligheten for å dø av slag egentlig er dobbelt så høy som alle tenkelige dødsulykker tilsammen. På samme måte går vi rundt og er mer bekymret for å få en istapp i hodet eller å bli ranet av en gjeng med innvandrere enn vi er for sigaretten vi har i kjeften eller fettet vi bærer rundt magen. Mediene bidrar også til å opprettholde vårt syn på verdensordenen. Vi tror at den tredje verden er mye fattigere, mer overbefolket, at menneskene der er mindre utdannet og har kortere levetid enn det som faktisk er tilfellet.  Vi tror for eksempel at ekstrem fattigdom har doblet seg i løpet av de siste 20 årene, når den egentlig er halvert.

Vi ser etter mønstre i våre omgivelser og trekker konklusjoner på bakgrunn av få observasjoner. Hvis vi tenker på en gammel venn vi har mistet kontakt med som plutselig ringer et øyeblikk etter, tror vi på en eller annen måte at det betyr noe, uten at det streifer oss hvor uendelig mange ganger den tilfeldigheten IKKE har forekommet. For noen er en regnbue på himmelen i et sårbart øyeblikk tegn nok til å gjøre en evig religiøs.

Vi begrenses også av våre behov. Sultne dommere gir for eksempel strengere straffer enn mette, så det gjelder å legge sin halvtime i retten til etter lunsj. Vi påvirkes i stor grad av våre assosiasjoner. Assosiasjoner til penger gjør oss mer selviske, assosiasjoner til eldre gjør oss langsommere i bevegelsene og dersom vi forteller en løgn er sannsynligheten for at vi velger en tannbørste blant et vareutvalg større.

Vi tillegger vakre mennesker positive egenskaper og ser etter feil hos mennesker vi ikke liker. Vi er dobbelt så positive til en person som beskriver seg som morsom, ambisiøs og humørsyk enn en person som beskriver seg som humørsyk, ambisiøs og morsom.

Vi er svake for autoriteter og er følsomme for gruppedynamikk. Mange kjenner til det kjente Milgram-eksperimentet der forsøkspersonene var så opptatte av å adlyde forskningslederen at de var villige til å gi sine medmennesker dødelig elektrosjokk. Eller Stanford eksperimentet, et psykologieksperiment over to uker der man delte forskningspersonene i to grupper, gav dem rollen som enten fange eller fangevoktere og plasserte dem i en kjeller innredet som et fengsel på Stanford universitet. Etter seks dager måtte eksperimentet avbrytes da det begynte å bli Gutanamo-stemning i kjelleren.

Og oppi det hele snakker vi om at vi ødelegger planeten. Mennesket har eksistert en hårsbredd av tiden planeten har eksistert, så det er vel mildt sagt noe arrogant. Blir det for ille kommer jorda til å spytte oss ut som en fordervet drue. Det er menneskets eksistens vi ødelegger med forurensningen vår, ikke planeten. Noen går til og med så langt i sin arroganse at de benekter klimaendringer som flere hundre eksperter i FNs klimapanel kan dokumentere.

Likevel mener vi at vi er fornuftige nok til å utvikle atombomber og biologiske våpen. Vi kan i dag designe gener og morgen slette minner. Vi er langt på vei i utviklingen av roboter med en intelligens som begynner å ligne menneskets.

Hva er så hensikten med all denne oppramsingen av menneskets svakheter? Det er denne irrasjonaliteten, eller denne menneskeligheten som gjør oss fordomsfulle, som holder liv i fremmedfrykt og som gjør at vi er skråsikre, forutinntatte og naive. En gang i tiden, da rovdyr var en daglig trussel hadde vi bruk for evnen til å forenkle omgivelsene våre og hoppe til konklusjoner for å unngå å bli spist av en løve eller to. Vi trenger den litt mindre nå. Så kanskje vi bør minne oss selv om å være litt forsiktigere med å dømme andre. Kanskje vi bør undersøke før vi påstår og holde muligheten åpen for at kanskje spiller hjernen oss et puss.   

Flyreisen

Jeg har ofte tenkt at livet er som en flyreise. Din fødselsrett er din flybillett og så lenge du har et pass, får du tildelt en plass.

Alle har et sete som tilhører seg, de drømmende ved vindu i kveldssol. De praktiske tar gangen med kortere vei, mens visse vil bare sitte forrest i skinnstol.

Men vi har alle bagasje, noen mer enn andre, iblant også de som er yngst. Ikke alle har følge som hjelper hverandre og reisen koster mest for de som bærer tyngst.

Du vet hvor du kommer fra og hvor du skal, men i tiden imellom kan allting skje. Foruten stigning eller høydefall, så skjer stort sett bare det vanlige.

Men hva man gjør ut av reisen er veldig ulikt, for noen er turen en fuktig fest. Noen nyter en prat andre heller sin utsikt, for noen er jobb det de bryr seg om mest.

Det er regler på reisen for sikkerhet, systemer som gjør reisende trygge, et mannskap som har full kontroll og som tar seg av bråk og uhygge.

Men sjelden en gang så hender det, at det oppstår en plutselig krise. Flyet på vei med nesen først ned og man ser sitt liv i reprise.

Når krisen først kommer, det er da du ser, om du reiser med riktig selskap. Er regler brutt sammen og mannskapet ber, blir stemningen fort desperat.

Da ser du og, hvem som vil deg vel, hvem som er ekte reisevenner. Er de mest bekymret for seg selv
eller holder de hardt dine hender.

Så sørg for å nyte reisen din, vær nøye med hvordan du bruker hver mil. For det er ikke fallskjerm i flyets kabin og når du skal lande bør det være med stil.

En blind date

Internett har endret måten vi kommuniserer med hverandre på, hvordan vi innhenter og utveksler informasjon, men også hvordan vi finner kjærlighet. Nettdating er en utmerket måte å møte nye mennesker på, men visse forviklinger og misforståelser kan dog fort oppstå i et digitalt sjekkeunivers, noe jeg selv ble et offer for en vårdag i fjor.

Jeg hadde forventet en høy fyr med kort halvblondt hår og briller. Mannen som står foran meg og hilser pent inne på Parkteateret er aldeles ikke det. Riktignok har han halvblondt hår, men han her har lengre hår, er brilleløs og måler ikke mer enn 1.70 på strømpelesten. Men hår kan jo vokse, linser er vanlig og vet jeg egentlig så mye om høyden hans? Jeg har jo bare sett to bilder av fyren; et hjemmebilde og et treningsbilde, og det kan godt hende at han har spesielt lave møbler i leiligheten sin, trener på en uvanlig liten tennisbane eller liker å ta bilder av seg selv fra et froskeperspektiv. Mannen foran meg er absolutt flott og høyde har aldri vært så viktig for meg uansett. “Jeg har tatt husets beste bord til damen” sier han kjekt og peker mot et bord der det står en enslig øl. Jeg liker kommentaren. “Jeg skal bare kjøpe meg en øl” sier jeg og går for å kjøpe en øl.

Vel tilbake ved husets beste bord, legger jeg fra meg jakken og vesken på den ene stolen og setter meg på den andre. De første minuttene av et slikt møte er alltid litt kleint, man trenger å bryte isen først, varme seg opp liksom og det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. “Hvis jeg har en slags fiolfarget bulende kul i pannen, er det fordi jeg gikk på en stolpe idet jeg skulle tekste deg tidligere i dag” sier han og peker på pannen sin. Han her er en ordentlig isbrøyter. “Min feil, unnskyld” svarer jeg og ler. Vi skåler i god stemning.

“Marie?” Jeg er på vei til å ta den første ølslurken da jeg plutselig hører noen bak meg si navnet mitt. Jeg snur meg og ser rett opp på en kjempehøy fyr med kort halvblondt hår og briller. “Ååååhh” er det eneste jeg klarer å få frem. Jeg føler meg med ett som en hjort i billys. Jeg er tydeligvis ingen isbrøyter, for det som kommer ut av munnen min er bare “Der er du ja”.

Jeg er på feil date og står handlingslammet og rødmer ukledelig mellom to flotte menn som begge lurer på hva som foregår. Det er offisielt århundrets kleineste datingøyeblikk. “Ja, dette var jo kanskje litt rart” sier jeg og prøver på en forklaring som innholder flåsete setninger som “dere er så like” og “man kan se seg blind på menn haha” Og som om det ikke kan bli værre, må jeg nå ta med meg ølen min og alle tingene mine og bytte bord…og mann!!! Tyve minutter etterpå har den høye og jeg ledd oss gjennom flausen, ølen har roet nervene mine, min gamle date har fått seg sin riktige date (som forøvrig ligner på meg) og orden er atter gjenopprettet i datingparadis.

Den digitale kjærligheten er blind…men jeg kan definitivt se..at det blir lenge til neste gang.

Å rekke å leve i nuet

Jeg har et ganske anstrengt forhold til tid. Tid styrer i for stor grad livet mitt og jeg er dårlig på å moderere det. Jeg gir samfunnet mesteparten av skylden, fordi det kapitalistiske i-landssamfunnet som jeg lever i, krever at jeg hele tiden må forholde meg til tid.

Jeg starter hver dag i livet mitt med lyden av en alarm, det er jo i seg selv bekymringsverdig. Og ikke bare en slags varselmelodi av en tidspåminnelse, neida, en lyd som kan minne om en kombinasjon av sultne sjøløver og en tastetelefon fra nittitallet. Det er en slags realitetssjekk etter å ha brukt hele natten på sukkersøte drømmer: “pling, plong, ring, ding, av med skylappene frøken, virkeligheten kaller og det er tid for å stå opp”.

Jeg dusjer og smører ansiktet mitt inn med svindyre planteekstrakter og langreiste oljer for å motvirke at tiden synes i huden min. Så er det på med klærne, helst noe som følger tiden. Jeg har som oftest dårlig tid om morgenen og må spurte til bussen for jeg mer glad i å sove lenge enn å bruke lang tid på frokost og avislesning, spesielt i mørketiden. Lesingen tar jeg i rushtiden på vei til jobben, en god måte å håndtere irritasjon som kø og busstrengsel ofte kan gi meg. Så starter arbeidstiden. Jeg har ofte flere møtetidspunkter og tidsfrister i løpet av dagen jeg må forholde meg til og legger opp arbeidsdagen etter dem. Iblant klarer jeg å lure inn i lunsjtiden en frisørtime eller legetime (som forøvrig burde kalles et legekvarter) for å holde kropp og sjel i balanse.

På vei hjem fra jobb handler jeg middag. Da er det rushtid i butikken også og jeg må forholde meg til mennesker i tidsklemme mens jeg handler og sjekker utløpstid på matvarene. Etter middagstid bruker jeg gjerne kvalitetstid på venner og familie. Besteforeldre prøver jeg å besøke ofte, for man vet aldri hvor mye tid de har igjen. Jeg gjør gjerne hyggelig ting med venner som jeg har bestemt meg å bruke tiden min på. Noen dager rett før sengetid må jeg også sette meg ned og ordne med administrative ting som regninger med betalingsfrister, avtaler i kalenderen og ting som må bestilles eller angres på i tide. Så er det leggetid for jeg skal tidlig opp, jeg har jo en arbeidstid jeg må forholde meg til. Innimellom alt dette skal jeg også finne tid til å holde hus og hjem i stand, trene tilstrekkelig ofte og lenge, spise sunt og kanskje se en film.

Jeg er en tidsslave. Over sengen min henger et brodert lite slips med bjelle som forteller når jeg er født. Det første som skjedde når jeg ble født var at noen så på klokka og noterte tidspunktet. Og det siste som skjer før lyset slukker en dag er vel sikkert at noen noterer seg tidspunkt for død. Og når jeg havner i torva, så blir det sikkert med en fin stein der det står navnet mitt og tidsrommet jeg levde.

Da er det ikke lett vettu, å glemme tiden og bare leve i nuet!

Men størst av alt er kjærligheten

Vi er alle litt merkelige. Og livet er ganske merkelig. Og når vi finner noen som er merkelig på en måte som passer med vår egen, forenes vi og innleder et felles, tilfredsstillende merkelig fellesskap – og kaller det kjærlighet. Robert Fulghum i “True Love” (1997)

“Randi, æ ville bærre spørre, vil du bli kjæresten min når du bli stor?” sa Svein lattermildt og så henne rett i øynene i et dristig forsøk på å sette henne i forlegenhet. Det skrapte i den gamle sykkelen som Svein trillet bortover den støvete grusveien der han gikk ved siden av Randi med skoleransel, mørke viltre krøller og røde sandaler. Svein var 24 år, Randi bare 12. “Det kan du vel skjønne” svarte Randi usjenert og smilte til ham med sine skøyeraktige blå øyne.

Denne lille historien handler om min mormor og min morfar og deres store kjærlighet.

Svein og Randi vokste opp på en liten øy kalt Reinøya utenfor Tromsø. Det var ikke veldig mange beboere på øya, men Svein og Randi sine foreldre hadde bidratt vesentlig til populasjonen for Randi hadde hele 14 søsken og Svein 10. Med det relativt begrensede utvalget på øya, så var det ikke overraskende at to av Randis søstre var gift eller forlovet med to av Sveins brødre. Familiene kjente hverandre godt. Svein kom fra en svært kristen familie og brukte sin tid på bønn og kristne gjerninger, mens Randi var yngstemann i sin familie og brukte sin tid på flir og tøys for å få sin tiltrengte oppmerksomhet i den store søskenflokken. Mens han var sjenert og rolig, var hun morsom og kvikk.

Etter at de begge hadde flyttet til Tromsø by i hvert sitt hjem, hun for å gå på husmorsskole, han for å arbeide, forlovet de seg. Randi var bare 18 år. Men Svein var nok enda mer forlovet med Jesus og det kunne fort gå to uker mellom hver gang Randi så ham på grunn av alle pliktene som kristenlivet påla ham. Men var det noe Randi ikke var, så var det en jente som satt med hendene i fanget og tålmodig ventet på sin forlovede. Randi flørtet og tullet med gutter fra skolen og var en svært populær jente. En dag Svein satt og ventet på at Randi skulle komme hjem fra skolen og så fra vinduet at Randi bli fulgt til porten av tre unge gutter, skjønte Svein at det kanskje var på tide å ofre mer tid på sin tilkomne enn på Jesus. Og ikke lenge etter, mens Randi gikk på husmorsskole, møtte Randi også Jesus og ønsket å bruke mer av sin tid på ham enn på flørtingen. Og slik fant de hverandre, Randi og Svein. De giftet seg da Randi var 19 og Svein 31 i Tromsøysund kirke og flyttet til Oslo der Svein fikk jobb som klokker og kirketjener i Majorstuen kirke.

Livet i Oslo var annerledes for to som var vokst opp på en liten øy. De nygiftede paret som var vant til et liv som lignet en episode av Saltkråkan, måtte nå raskt tilpasse seg et ansvarlig voksenliv på egenhånd i byen uten foreldre og søsken å støtte seg til. De tidligere klengende ungdomskjærestene, ble nå mann og hustru og måtte leve et representabelt ekteskap i den nokså formelle menigheten der Svein jobbet. Men romantikken mellom de to forsvant aldri, den ble bare mindre offentlig.  Da mormor fødte min mor Berit i en alder av 21, gav morfar henne et utskåret hjerte i tre med bilde av dem sammen, rammet inn av håndmalte små roser. Under bildet stod “Med disse livets ord og kjærleiks roser smukke, for første gong som mor, du ønskes fred og lykke” et bibelvers fra Solomo. Min morfar likte tydeligvis Solomos små kjærlighetserklæringer, for jeg har funnet kort rundt omkring hos mormor der han har skrevet vers til henne som for eksempel: “det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle” og “en god hustru, langt mer enn perler er hun verd”, alle utdrag fra Solomo.

Svein og Randi hadde et godt ekteskap. De fant fellesskap i musikk og religion og individualitet i sine interesser som var for Svein sport og hobbysnekring og for Randi håndarbeid og matlaging. De hadde svært lik humor og lo mye. De var også svært sosiale og ikke sjelden kunne man finne min mor og onkel sovende på bedehusstoler når de egentlig skulle sovet i sine barnesenger. Svein hadde nemlig en uhelbredelig uvane med at han ikke klarte å si nei til folk. Han tok gjerne en kopp kaffe til, kjørte gjerne til Drammen for å sørge for at enkefru Sølvberg kom seg trygt hjem og ville veldig gjerne hjelpe til med å rydde opp etter julemessa. Dette var også kilde til konflikt mellom Svein og Randi, for som tidligere da de bodde i Tromsø, glimtet han med sitt fravær når han hadde sagt han skulle komme. Forskjellen var bare at nå erstattet Randi fraværet hans med irritasjon i stedet for flørting. Men Randi slamret med dørene til ingen nytte, for tålmodige Salomo dukket alltid opp med sine kjærlighetserklæringer. De hadde også mye intimitet har mormor fortalt. “Han e no den eneste æ har hatt, så det e jo vanskelig å sammenligne, men æ kan si at han visste å sætte sin kones behov først”. Svein og Randi fikk 3 barn, som på grunn av Svein og Randis mange søsken, i dag har 96 søskenbarn. De fikk også 8 barnebarn som nok har flere tusen tre-og firemenninger der ute.

Svein døde en solfylt, varm septemberdag i 2012 på Ryen Sykehjem 88 år gammel. Randi satt og leste bibeltekster for ham mens hun hørte pusten hans ble mer og mer ujevn. De siste seks årene av sitt liv hadde hun brukt på å være sykepleier for Svein hjemme. Hun ville ikke sette ham på sykehjem, selv om han ikke lenger hverken kunne snakke eller ordne for seg selv. Likevel var de like sosiale som alltid. Mormor tok ham med overalt, sørget for at han var omgitt av familie og venner, prat og sang, Jesus og Sporten. Vi visste ikke lenger hvor mye aktivitet det var i hjernen hans, slaget hadde tatt fra ham både det muntlige språket og kroppsspråket. Det ligger så mye personlighet i å kunne kommunisere, uten det forsvinner på en måte jeget for omgivelsene. Men for mormor var det seks annerledes men fine år. Selv om de ikke kunne prate og le som før, fikk de på en måte en ro sammen som de ikke hadde hatt før. “Før så måtte æ dele ham med så mange, no har æ ham mer for seg selv” sa hun med sitt skøyeraktige smil. En kraftig lungebetennelse var det som tok Svein fra Randi, men han var seig. I løpet av en måned hadde vi tatt farvel med ham nesten ti ganger. Randi våket over ham natt og dag. Men på ettermiddagen denne vakre septemberdagen skjønte hun at timen var kommet. Hun la fra seg bibelen hun satt og leste fra, krabbet opp i sykesengen hans og la seg bak ham med armene rundt ham. Så la hun kinnet sitt mot hans og holdt han inntil seg, kinn mot kinn, helt til Svein stille døde i armene på Randi som han hadde elsket i over seksti år.

Det er mye å leve opp til..

Image

Få ting er mer menneskelig enn det å drite seg ut

Noen av de pinligste øyeblikkene man opplever, kan likevel være noen av de fineste. For tre år siden var jeg i Tanzania med Norad. Jeg hadde vunnet en bistandstur gjennom P4 og sammen med Norad reiste jeg rundt i Tanzania og rapporterte om norske bistandsprosjekter til Ola Nordmann gjennom radio og sosiale medier.

Noen av Bistandsprosjektene førte oss langt ut på landsbygda der hvite mennesker sjelden var å se. Vi kjørte i timesvis gjennom tørt landskap på dårlige veier av rustrød jord i varm vind som herjet med håret og gav det en lukt av brent gress. Jeepen jeg satt i balanserte på stupbratte fjellsider og punkterte i ett sett. Hver gang vi punkterte dukket det opp Tanzanianske barn som ville ta oss i nærmere øyesyn. De vinket sjenert til oss fra avstand og ropte Mzungu, som betyr hvitansikt, for å kalle på andre til å komme å bevitne det uvanlige hvithudede reisefølget med bilproblemer. Når vi kjørte forbi små landsbyer, løp ofte de eldre barna langsmed bilen for å få et glimt av oss. Jeg følte meg som en rockestjerne på gjennomreise. Når vi ankom en landsby, ble vi mottatt som helter. Handikappede og landsbyidioter ble stuet bort, alle kledde seg i sine fineste klær, serverte det beste som var av mat å oppdrive, ofte en skrinn kylling og litt rispudding og gav oss rent vann å vaske oss i, iblant luksusgoder som såpe og kaffe.

Til tross for at jeg verdsatte denne gjestfrie ærbødigheten, trivdes jeg ikke med følelsen av å være en kongelig albino. Jeg ville føle nærhet til menneskene vi besøkte, lære om deres hverdagslige utfordringer, lytte til historiene deres og bli sett på som en likestilt.

En dag på vei ned fra en landsby langt oppe i fjellene, stoppet vi bilen ved en stor markedsplass fordi sjåføren vår skulle kjøpe med seg egg hjem. Her hadde hundrevis av tilbydere satt opp sine provisoriske butikker, som bestod av varer dandert utover et stykke tøy på bakken. Det var et salig kaos av ropende selgere, flaksende høner, prutende kunder, brekende geiter og barnegråt. Vi steg ut av bilen for å strekke litt på bena og få med oss all aktiviteten rundt oss. Jeg hadde nettopp gjort ferdig en radioreportasje som jeg var godt fornøyd med og stod ubemerket for meg selv i utkanten av markedsplassen og prøvde å lytte igjennom det ferdige opptaket til tross for støynivået i bakgrunnen.

Iblant, når jeg er spesielt fornøyd med meg selv, hender det at jeg har behov for å ta en liten gledesdans. Og sånn var det akkurat da. Det var kanskje en litt merkelig kombinasjon av Robotdansen og Boogie Woogie, men hva gjør det når man danser bare for seg selv? Men dét viste seg ikke å være tilfellet. Plutselig senket det seg en besynderlig stillhet over hele markedsplassen. Vår ankomst hadde i aller høyeste grad blitt lagt merke til og nå glante mange hundre Tanzanianere forskrekket på den ærefulle gulhårede hvite kvinnen som utførte et underlig klossete danserituale på offentlig møteplass. Brått ble stillheten brutt av et latterbrøl som spredte seg fra munn til munn og endte i et crescendo av lattersang. Til og med reisefølget mitt lo. Jeg følte meg forlegen og ydmyket og fikk en overveldende trang til å løpe vekk. Så slo det meg plutselig at det var min uventede menneskelighet de lo av. Et lite øyeblikk var den rike, hvite, skolerte reporteren som med tårevåte øyne observerte deres hverdagsliv borte, tilbake stod bare en jente som i gledesrus hadde endt opp med å drite seg ut. Så i stedet for å løpe vekk, bukket jeg dypt og lo sammen med dem.

Akkurat da var vi bare mennesker alle sammen…

Å falle pladask

Når det begynner å bli glatt ute, sånn som nå, tenker jeg mye på de eldre. For jeg vet hvordan det føles å falle på isen uten å kunne ta seg ordentlig for; først forbauselsen over ikke å ha kontroll på egen kropp, så flauheten overfor omgivelsene over å ligge å sprelle på bakken, og til slutt, som om man ikke er blitt straffet nok, vondtene som bare øker i intensitet etter at man har haltet seg videre. Mine fall er dog i en klasse for seg. Jeg skal fortelle om både et vinterfall og et sommerfall. 

For noen år tilbake pleide jeg hver morgen å stikke innom Meny og handle frokost som bestod av banan og God Morgen Yoghurt. Denne dagen følte jeg meg usedvanlig ovenpå siden jeg for første gang hadde på meg en ny pelshatt som jeg hadde kjøpt i Praha, som ikke var av ekte pels men som likevel fikk meg til å føle meg som kona til Drago i Rocky 4. I min røde kåpe, store flotte langhårede pelshatt, høye støvletter og med rød trutmunn trippet jeg som en matrusjkadokke ut av Menybutikken. Jeg hadde stappet God Morgen blåbær under den ene armen og banan under den andre for jeg var som vanlig sent ute og hadde ikke tid til å putte varene i vesken. Det var en kombinasjon av min egen høyhælte trippende hast og at Meny hadde glemt å strø inngangen den morgenen, som gjorde at jeg plutselig mistet fotfestet. Og fordi jeg hadde God Morgen under den ene armen og banan under den andre, klarte jeg ikke mobilisere armene mine til å ta imot bakken. Jeg falt som en tinnsoldat, nitti grader flatt ned på magen foran inngangsdøren til Meny mens musli, banan og yoghurt sprutet ut av armene på meg. Pusten ble slått ut av meg, så jeg klarte heller ikke reise meg opp. Så jeg lå pal og stengte inngangen til butikken med underkroppen min, toppet med et gispende hode med en brun pelshatt som tittet ut av butikken og holdt skyvedørene åpne. En taxisjåfør som var på vei ut og ikke kunne unngå å se meg, hjalp meg på bena mens jeg fortsatte den hektiske gispingen. Håret mitt lå flatt klistret til kinnet, seigt av blålilla yoghurt mens den kongelige pelshatten nå stod trist og skjev på hodet mitt mens kladder av banan og musli deiset ned på den røde kåpen. Den store overgangen fra å føle meg som en russisk prinsesse til å føle meg som en russisk sirkusklovn, gjorde at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake. Så der gikk jeg haltende og tutende forbi morgenrushet på vei hjem for å skifte, med skammen i halsen og frokosten på hodet.

På vårparten samme året, hadde jeg flyttet til koselige Kampen. Blant rekken med leiligheter, var min den eneste som ikke hadde plantet maiblomster i vinduskassene. Solen skinte fra blå himmel og jeg bestemte meg for at dette var dagen for å pynte opp fasaden med fargerike blomster og norske flagg. Jeg skulle på Plantasjen og følte et behov for å kle meg for anledningen, noe feminint. Jeg tok på meg en pen blomstret kjole som lå i folder rundt knærne og mine nye, yndige 50-talls sko med lakksløyfer på. Det var som tatt ut av en Italiensk filmklassiker; en feminin ung frøken i sommerkjole og sløyfesko med håret blafrende i vårvinden, tilfeldigvis på vei til markedet for å handle blomster til heimen. Som unge blomsterpiker generelt, er litt koffein nødvendig for å få en god start på blomsterhandelen, og sånn var det med meg også. Jeg gikk innom Kaffebrenneriet, bestilte en latte og skrittet bort til sukkerdisken for å hente rørepinne og lokk mens baristaen klargjorde kaffen min. Kaffebaren var full av søndagsblide kaffedrikkere som satt langs vinduet og nøt vårsola. Idet jeg skulle gå tilbake til kassen for å ta imot latten, hendte det noe som fortsatt fremstår som totalt ubegripelig for meg. Mens jeg gikk, klarte den venstre skohælen å hekte seg inn i den smale lakksløyfen på den høyre skoen og sette seg fast. Uten noe mulighet for fotfeste, stupte jeg derfor fremover mot baristaen og landet på knær og albuer foran kassen med kjolen over hodet og føttene fortsatt hektet sammen. Det var litt av et smell i flisene, baristaen skrek ”hjelp henne” mens kunder kom styrtende for å hjelpe den stakkars piken med blomstertruse og bløende albuer og knær. Det ble ikke blomster i blomsterkassen på Kampen den maidagen.

Historien om Gizmo 1

Alle familier har sine særtrekk. I min familie er vi uvanlig musikalske, vi liker å snakke om sykdommer i familieselskaper, vi ler masse, klemmer for lite og vi har alltid hatt katter.

Den første katten vi hadde het Cherie og var usedvanlig kosete. Så kom innadvendte Bella, legendariske Gizmo 1, rampete Sniken, livredde Gizmo 2 og mektige Tiger. Historien om Gizmo 1 er ingen lystig historie, men hennes uforglemmelige personlighet gjør at jeg skylder henne å fortelle den.

Gizmo 1 tilbrakte de syv første ukene av livet sitt som passiv hasjrøyker hos en familie som hadde skylt hennes 5 andre søsken ned i toalettet rett etter de var født. Jeg hadde fått nyss om denne nedskyllingen gjennom en klassekamerat og fikk lov av mamma å redde en av kattungene i siste minutt. Så snart hun var stor nok til å skilles fra sin mor, hentet jeg henne ut av det usunne barndomshjemmet. Men det var tydelig at Gizmo 1 allerede hadde blitt påvirket av forholdene der, for hennes første trinn i nytt hus gikk rett mot sofaen. Gizmo 1 var som en ung Bob Marley med en pels som dag for dag fikk tykkere dreads fra intens sofagnissing. Hun kunne tilbringe dagevis utstrakt på sofaen, gjerne skrevende på ryggen, noe som kunne være sjenerende når vi hadde besøk. Hun nektet å bevege seg utendørs når det var regn, snø og temperaturer under ti varmegrader. Så lenge hun fikk ligge flatt, hadde hun ingen problemer med å bli trillet rundt i dukkevogn eller være publikum for min lillesøsters Pippi Langstrømpe dramaturgier. Hun elsket å få kos, men koste også tilbake og var synlig glad i disse rare menneskene hun bodde sammen med. Hun var aldri på vakt mot noe. Vi trodde ikke hun var fysisk i stand til hverken å frese eller mjaue før en dag, da hun var et par år gammel og alt brått forandret seg med Gizmo 1.

Lite visste min bror at han skulle være hundepasser akkurat den dagen da mormor hadde invitert ned på skinkestek. Ikke tenkte min bror på at Gizmo 1 befant seg på sin faste sofaplass i stuen da han lukket hunden Bonnie inn i akkurat den samme stuen og gikk noen trapper ned til mormors skinkestek. Hva som skjedde i den stuen i de 40 minuttene han var borte er det bare Gizmo 1 og Bonnie som vet, men min bror kunne fortelle at Gizmo 1 satt på syvende hylle i bokhyllen og skalv i hele kroppen der hun stirret skrekkslagent ned på drapsmaskinen som satt rolig og ventet tålmodig på at offeret skulle komme ned.

Et par kvelder etter lå Gizmo 1 på sofaen på soverommet mitt for hun var stadig urolig og jeg var bekymret. Jeg hadde dusjet og satt opp håret mitt i en stor pelsstrikk og lå nå på magen i sengen og leste. Plutselig hørte jeg hvesing, snudde hodet og så i øyekroken Gizmo 1 kom svevende gjennom luften med galskap i blikket og landet med klørne i nakken på meg. Hun var i vill slåsskamp med pelsstrikken min og hun var ikke innstilt på å gi seg. Jeg måtte til slutt kaste meg rundt på ryggen så hun slapp taket i nakken min og hoppet vekk mens blodet dryppet fra klørne hennes. Jeg har fortsatt tre hvite streker i nakken etter pelsslagsmålet.

Og slik fortsatte det med Gizmo 1.
Det livlige Puddelhåret til min fetter Alexander var nok til at Gizmo 1 satte klørne i låret på ham noen uker senere. Han løp i ring rundt i stua mens han skrek: “Tante Berit, katta er gæærn!”. Mormor skulle bare løfte Gizmo 1 over en ørliten hund som morfar stod og holdt i bånd, men Gizmo 1 responderte med å hoppe opp og ut av armene til mormor, lande på hodet hennes og klore seg fast som en pelshatt med dreads.

En dag ringte en dame på døra og krevde å få Gizmo 1 avlivet. Hun hadde gått formiddagstur med sin premierte og elskede terrier Lady forbi huset vårt, da plutselig en sort og hvit sjuskete katt hadde kommet galopperende ut av hageporten og gått rett i strupen på Lady. Stakkars Lady hadde reagert med å hoppe opp i armene på sin matmor, og da hadde den sjuskete katten gått til angrep på damens bare legger i stedet, noe som medførte stivkrampesprøyte og rødstripete kvestede legger som ikke tålte offentligheten. Nå lå Lady i kurven sin, var stiv av skrekk og ville ikke engang ta til seg lammekoteletter, det beste hun visste.

Det var svært alvorlig, men vi hadde ikke hjerte til å avlive henne, stort sett så var hun jo bare Bob Marley. Så en dag ble Gizmo 1 borte. Vi lette i dagesvis, ropte, hengte opp lapper, uten resultat. Om det var damen med lammekotelettene, en ulykke eller om hun selv valgte å forlate sofaen og oss, er vanskelig å si, men vi så henne aldri igjen.

Når familien min i dag møtes til sykdomsprat og sang, er det ikke sjelden vi utveksler historier om den legendariske Gizmo 1, om hennes latskap, hennes galskap og omsorg for familien. Hun gav oss mer enn vi klarte å gi henne.