Underskudd på overskudd

“Hvordan var julen?” spør hun. “Fin! Du vet jo hvordan det er..man får masse etterlengtet tid sammen, men samtidig så er det jo full fart hele tiden, så det blir jo ikke så mye tid til å slappe av” svarer jeg. Herregud, går det an å si noe mer intetsigende? 

Når man er sliten, så bare øver man inn noen setninger som man presenterer nå og da på autopilot: “Vi har det bra vettu, ja det går i ett”. I tillegg balanserer man alt man sier, ingenting er veldig bra eller veldig dårlig. “Det er jo slitsomt med barn, men samtidig er det så meningsfylt”. I dette ligger et behov for å ha en eller annen form for kontroll på livet sitt, uansett hvor ute av kontroll det er. I tillegg ligger det en slags ønske om en fellesskapsfølelse med andre; “Han sover fra syv til syv hver natt, men han har sine sider han også”. Så i tilfelle du er helt utslitt, så er vi ganske slitne vi også, i tilfelle dere har flinke og snille barn, så er våre barn ganske greie de også, i tilfelle dere sliter med å få barn, så kan jeg fortelle at det er ikke bare solskinn heller. 

Og de gode samtalene med partneren, de får virkelig lide, i hvert fall hjemme hos oss. I hverdagen har vi stort sett en kjærlig og stilletiende enighet om å la hverandre være i fred i noen timer etter å ha lagt barn. Du har gitt til jobben i åtte timer, så skal du gi til barnet, kjøkkenet og vaskemaskinen i fire timer og etter det føles det umulig å gi så mye mer. “Hvordan var dagen?”. Man kunne svart “Jeg holdt på å bli påkjørt på vei til jobb, vi har fått en ny kollega i avdelingen og Laurits har lært å si kaviar i barnehagen”. I stedet svarer man bare “bra” og sparer resten til en senere anledning når man har litt mer overskudd. 

Jeg pleide å øse ut med ville historier fra hysteriske nyttårsfester. I år sa vi nei til alle nyttårsinvitasjoner. I stedet inviterte vi to åttiåringer på helstekt and og sjokoladepudding og la oss før rakettene var ferdig skutt. “Hvordan var nyttårsfeiringa?”. “Stille og rolig, men veldig hyggelig”. 

Siden det skjer litt lite utenfor husets fire vegger, så prater vi mye med andre om det som skjer innenfor. “Men vi vurderer å bytte ut den lampa med noe mer retro..”. Ikke minst prater vi om alt utstyret vi trenger for å frakte, sikre og manipulere og barn. “Den babycallen har høyttaler sånn at du kan snakke og babyen tror at du er i rommet…”. Og det blir alltid topp stemning rundt bordet når temaet “serier” kommer opp. Hvilke serier man ser på, sier mye om potensialet for videre sosial omgang. “Den ser vi også, åh dere kan glede deg til sesong tre!”. Deler man seriesmak, blir det garantert flere playdates. 

Jeg har blitt kjedelig. Sånn er jeg nå, det er bare en fase. Mitt mer fargesprakende JEG kommer sterkt tilbake ved førtiårskrisa, eller er det femtiårskrisa som gjelder nå? 

Forandring fryder

“Vi kommer ikke til å forandre oss selv om vi får barn” sa vi. “Det handler bare om å prioritere og planlegge”. Yeah right..

Jeg prioriterer med knivskarp presisjon og bruker stort sett all min mentale fritid til planlegging, likevel er det meste snudd på hodet. 

Jeg lytter bare til halvparten av det kjæresten min sier til meg. Til den andre halvparten, nikker jeg bare og svarer “mmmm”. Jeg holder alltid på med et eller annet når jeg snakker med folk og det er ikke fritt for at jeg spør om det samme flere ganger. For ikke så lenge siden var jeg på et frokostseminar hvor en bransjekollega spurte meg hvem jeg var, hvorpå jeg svarte “mammaen til Laurits”. 

Jeg går stadig ut døren med hårete ben og for tre måneder siden klippet jeg håret i en praktisk frisyre! Jeg har gått rundt i hele vår og følt meg så ovenpå fordi jeg klarte å presse kroppen min inn i skinny jeansa mine etter fødsel, bare for å få slengt i trynet av Jenny Skavlan at skinny jeans og sort skinnjakke definitivt ikke er the shit akkurat nå. Og uansett hvor mye jeg blar i moteblader, er jeg helt hjelpesløs når jeg går i klesbutikker, det er som om den delen av hjernen er skrudd av. 

Jeg må bruke store mengder med deodorant for å få bukt med den høye varmeproduksjonen som oppstår når jeg alltid bærer på minst 3 kolli og jeg bruker syredempende tabletter for å holde magen i balanse. 

Jeg har fått superhørsel og kan høre en promp gjennom to vegger. Jeg kan bevege meg som en ninja forbi barnerommet og inn på toalettet, og har lært meg en spesiell knipemetode så urinen renner i en jevn laserstripe som lydløst treffer den ene siden av doskåla. Jeg kan sovne innen tre minutter når muligheten byr seg, uansett hvor jeg er. 

Jeg kan ramse opp alle seriene som går på Netflix. Jeg kan ramse opp alle seriene som går på HBO Nordic. Jeg kan ramse opp alle ingrediensene i Grønnsakspisersangen. Jeg kan ikke ramse opp en eneste film som går på kino, jeg kan ikke ramse opp de beste utestedene i byen og jeg har glemt i hvert fall to viktige bursdager i år. 

Jeg gjør bare ting som er trygt og fornuftig. Jeg viser ikke fingeren i trafikken, hytter ikke med neven eller roper jævla drittsekk til dårlige bilister. Jeg vil jo ikke risikere å bli banket opp eller få uoppdragne barn som banner. Jeg går aldri på rødt lys, drikker ikke for mye og er skeptisk til å spise sikker sopp som jeg har plukket selv. Jeg legger meg gjerne klokken ti og leser om eksem i barneromper før jeg sovner.

Jeg er helt vill etter kyss og kos og strør om meg med skryt for de mest banale ting. Hos meg kan man få ros bare man klarer å gape eller fylle en bleie. Jeg er rolig og venter tålmodig mens jeg blir skreket til og kastet mat på og jeg blir varm i hjertet hver gang jeg hører ordet mamma. 

Nei, vitterlig ikke helt den samme..Men likevel fortsatt ganske solid.