Tag: livet med barn

Livet med barn er en maraton av selvmotsigelser

Motsetningene starter allerede i det øyeblikket barnet blir født i form av den alle fineste og desidert vondeste opplevelsen i ditt liv. 

 

Søvn

Så de første ukene gleder du deg til hvert våkne øyeblikk; «Kom og se! skynd deg, endelig er han våken!» Men én måned senere gjør du hva som helst for at han skal sove; «Du går ikke forbi den krybben når han endelig har sovnet! Du får knipe igjen blæra til i morgen». 

 

Så følger et par år der han sprettet opp før hanen galer; «Halv fem? Det er faen ikke menneskelig» før du plutselig en dag må bevæpne deg med vannpistol for å få han til å våkne; «Hallooo…klokken er halv ett!» Og senere på kvelden med en wifi-bryter for å få han til å sove; «Jeg stenger av nettet! Du kan ikke ligge våken og spille på mobilen halve natten.» 

 

Da er det en sjebnens ironi at det til slutt er deg som ender opp med å ligge våken med mobilen halve natten mens du venter på at gutten skal komme trygt inn ytterdøren og finne sengen sin. 

Språk

Den samme bipolare reisen gjelder for språkutvikling. «Hva blir det første ordet?» «Alt blir så mye lettere når han lærer å snakke.» Men det skal ikke rare ordforrådet til før kjeften går som et maskingevær og du lengter tilbake til knirke-alderen; «jeg blir så sliten når du maser konstant.» «ikke avbryt meg hele tiden!»

 

Men det er irreversibelt, han lærer nye ord for hver dag som går. Så du må heller prøve å kontrollere snakkinga, fortelle ham hva han ikke kan si og hva han er nødt til å si «Sa du hei når du kom og takk for meg når du dro?» Du gir ham instrukser om hvem han aldri må snakke med og hvem han må fortelle det til dersom noen han aldri må snakke med prøver å snakke med ham. Du avholder møter sammen med de andre foreldrene der det avdekkes hvem av barna som har sagt hva og hvem som må si unnskyld til hvem. 

 

Og det kan virke som at dette blir noe i overkant mye, for plutselig en dag vil han ikke prate med deg. I det hele tatt. Og da må du bruke alle kunstens regler for å hale ordene ut av ham «kan du vær så snill å svare meg?». Da snakker du til ryggen hans, til stengte soveromsdører og sender SMS’er der du lokker med «mammas vafler og kakao nede i spisestuen nå.»

 

Og idet han har lempet to vafler på en tallerken og subber opp igjen på rommet sitt, drar du frem mobilen, swiper gjennom barnebildene og minnes den kosete gutten med de varme klemmene. De myke barnekinnene og varmen fra kroppen hans. «Hvorfor satt jeg ikke mer pris på det?» 

Kjærlighet

Det er fordi du rent har glemt hvordan det føles å bli sparket i trynet om natten, smerten fra såre brystvorter og byssebetennelse i begge armene. Du husker ikke lenger hvor slitsomt det var å være et levende klatrestativ dekket av snørrslim og havregrøt. 

 

Og her er vi ved kjernen av hvordan du utholder dette maratonet av ekstreme motsetninger og stadig nye utfordringer; Gjennom betingelsesløs og uendelig kjærlighet. 

Forandring fryder

“Vi kommer ikke til å forandre oss selv om vi får barn” sa vi. “Det handler bare om å prioritere og planlegge”. Yeah right..

Jeg prioriterer med knivskarp presisjon og bruker stort sett all min mentale fritid til planlegging, likevel er det meste snudd på hodet. 

Jeg lytter bare til halvparten av det kjæresten min sier til meg. Til den andre halvparten, nikker jeg bare og svarer “mmmm”. Jeg holder alltid på med et eller annet når jeg snakker med folk og det er ikke fritt for at jeg spør om det samme flere ganger. For ikke så lenge siden var jeg på et frokostseminar hvor en bransjekollega spurte meg hvem jeg var, hvorpå jeg svarte “mammaen til Laurits”. 

Jeg går stadig ut døren med hårete ben og for tre måneder siden klippet jeg håret i en praktisk frisyre! Jeg har gått rundt i hele vår og følt meg så ovenpå fordi jeg klarte å presse kroppen min inn i skinny jeansa mine etter fødsel, bare for å få slengt i trynet av Jenny Skavlan at skinny jeans og sort skinnjakke definitivt ikke er the shit akkurat nå. Og uansett hvor mye jeg blar i moteblader, er jeg helt hjelpesløs når jeg går i klesbutikker, det er som om den delen av hjernen er skrudd av. 

Jeg må bruke store mengder med deodorant for å få bukt med den høye varmeproduksjonen som oppstår når jeg alltid bærer på minst 3 kolli og jeg bruker syredempende tabletter for å holde magen i balanse. 

Jeg har fått superhørsel og kan høre en promp gjennom to vegger. Jeg kan bevege meg som en ninja forbi barnerommet og inn på toalettet, og har lært meg en spesiell knipemetode så urinen renner i en jevn laserstripe som lydløst treffer den ene siden av doskåla. Jeg kan sovne innen tre minutter når muligheten byr seg, uansett hvor jeg er. 

Jeg kan ramse opp alle seriene som går på Netflix. Jeg kan ramse opp alle seriene som går på HBO Nordic. Jeg kan ramse opp alle ingrediensene i Grønnsakspisersangen. Jeg kan ikke ramse opp en eneste film som går på kino, jeg kan ikke ramse opp de beste utestedene i byen og jeg har glemt i hvert fall to viktige bursdager i år. 

Jeg gjør bare ting som er trygt og fornuftig. Jeg viser ikke fingeren i trafikken, hytter ikke med neven eller roper jævla drittsekk til dårlige bilister. Jeg vil jo ikke risikere å bli banket opp eller få uoppdragne barn som banner. Jeg går aldri på rødt lys, drikker ikke for mye og er skeptisk til å spise sikker sopp som jeg har plukket selv. Jeg legger meg gjerne klokken ti og leser om eksem i barneromper før jeg sovner.

Jeg er helt vill etter kyss og kos og strør om meg med skryt for de mest banale ting. Hos meg kan man få ros bare man klarer å gape eller fylle en bleie. Jeg er rolig og venter tålmodig mens jeg blir skreket til og kastet mat på og jeg blir varm i hjertet hver gang jeg hører ordet mamma. 

Nei, vitterlig ikke helt den samme..Men likevel fortsatt ganske solid.