Tag: småbarnsforeldre

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til. 

Forandring fryder

“Vi kommer ikke til å forandre oss selv om vi får barn” sa vi. “Det handler bare om å prioritere og planlegge”. Yeah right..

Jeg prioriterer med knivskarp presisjon og bruker stort sett all min mentale fritid til planlegging, likevel er det meste snudd på hodet. 

Jeg lytter bare til halvparten av det kjæresten min sier til meg. Til den andre halvparten, nikker jeg bare og svarer “mmmm”. Jeg holder alltid på med et eller annet når jeg snakker med folk og det er ikke fritt for at jeg spør om det samme flere ganger. For ikke så lenge siden var jeg på et frokostseminar hvor en bransjekollega spurte meg hvem jeg var, hvorpå jeg svarte “mammaen til Laurits”. 

Jeg går stadig ut døren med hårete ben og for tre måneder siden klippet jeg håret i en praktisk frisyre! Jeg har gått rundt i hele vår og følt meg så ovenpå fordi jeg klarte å presse kroppen min inn i skinny jeansa mine etter fødsel, bare for å få slengt i trynet av Jenny Skavlan at skinny jeans og sort skinnjakke definitivt ikke er the shit akkurat nå. Og uansett hvor mye jeg blar i moteblader, er jeg helt hjelpesløs når jeg går i klesbutikker, det er som om den delen av hjernen er skrudd av. 

Jeg må bruke store mengder med deodorant for å få bukt med den høye varmeproduksjonen som oppstår når jeg alltid bærer på minst 3 kolli og jeg bruker syredempende tabletter for å holde magen i balanse. 

Jeg har fått superhørsel og kan høre en promp gjennom to vegger. Jeg kan bevege meg som en ninja forbi barnerommet og inn på toalettet, og har lært meg en spesiell knipemetode så urinen renner i en jevn laserstripe som lydløst treffer den ene siden av doskåla. Jeg kan sovne innen tre minutter når muligheten byr seg, uansett hvor jeg er. 

Jeg kan ramse opp alle seriene som går på Netflix. Jeg kan ramse opp alle seriene som går på HBO Nordic. Jeg kan ramse opp alle ingrediensene i Grønnsakspisersangen. Jeg kan ikke ramse opp en eneste film som går på kino, jeg kan ikke ramse opp de beste utestedene i byen og jeg har glemt i hvert fall to viktige bursdager i år. 

Jeg gjør bare ting som er trygt og fornuftig. Jeg viser ikke fingeren i trafikken, hytter ikke med neven eller roper jævla drittsekk til dårlige bilister. Jeg vil jo ikke risikere å bli banket opp eller få uoppdragne barn som banner. Jeg går aldri på rødt lys, drikker ikke for mye og er skeptisk til å spise sikker sopp som jeg har plukket selv. Jeg legger meg gjerne klokken ti og leser om eksem i barneromper før jeg sovner.

Jeg er helt vill etter kyss og kos og strør om meg med skryt for de mest banale ting. Hos meg kan man få ros bare man klarer å gape eller fylle en bleie. Jeg er rolig og venter tålmodig mens jeg blir skreket til og kastet mat på og jeg blir varm i hjertet hver gang jeg hører ordet mamma. 

Nei, vitterlig ikke helt den samme..Men likevel fortsatt ganske solid.