“Har du ikke hørt at én er én og to er ti?” sier hun og henviser til min kommende tobarns-tilværelse mens hun ler hjertelig. Jeg ler ikke hjertelig tilbake, men står på hovne ben med struttende mage og ser for meg et nesten komplett fotballag med små duracell-kaniner lik toåringen vi allerede har sprettende rundt i rekkehuset hjemme. Ordene hennes følger meg som en plagsom hodepine resten av svangerskapet.

Nummer én

Jeg forsket på livet med barn lenge før jeg fikk egne. Eller rettere sagt, jeg observerte og lyttet til venninner som hadde barn, samtidig som jeg satt godt opp i tredveårene og skrev håpefulle frierbrev på Sukker. Jeg var forberedt på at livet med barn ikke ville bli en dans på roser, at ammingen kunne bli vanskelig, at det ville bli lite søvn og knapt noe tid for meg selv. Likevel hadde ikke forskningen min tatt høyde for den salige blandingen av hormoner og emosjoner som preger den nybakte mor. Brått fant jeg meg selv håpløst forelska i en utakknemlig liten fyr som trengte hjelp til absolutt alt, som ikke ville spise maten jeg serverte og som kommuniserte på et svært primitivt nivå. Jeg følte meg til tider både invadert, mislykket og ensom.

Drevet av kjærlighet og omsorg ble jeg besatt av å oppfylle alle babyens behov og unnet meg selv hverken å tygge maten jeg spiste, å barbere meg i dusjen eller å hvile når den lille sov. Krybbedød og kidnapping føltes som HØYST sannsynlige hendelser som fort kunne inntreffe dersom jeg tok øynene fra ham. Som en trofast soldat stod jeg parat, hårete og med puppen bar og ventet på nye oppdrag. Og dersom det ikke var noen umiddelbare behov, så pønsket jeg ut noen. Når han satt i vippestolen flyttet jeg ham strategisk rundt i huset så han skulle få variasjon i omgivelsene. Jeg spilte Edvard Grieg mens jeg gav ham en lett hodebunnsmassasje og lagde hjemmelaget babymat med næringsrike ingredienser som jeg ikke kunne uttale. Vi løp fra babysang til babysvømming og ledige stunder ble brukt til å google bekymringer. Dagene var lange og tøffe.

Så da jeg vagget meg ut i min andre permisjonstid, med “én er én og to er ti” bankende i tinningen mens folk oppfordret meg til å “nyte tiden”, hadde jeg lyst til å kyle en smokk inn i kjeften på dem. Tiden de ønsket at jeg skulle nyte var full av usikkerhetsmomenter. Ville barnet være friskt og tilfreds? Hvordan ville storebror takle det? Ville den maniske super-mammaen dukke opp igjen? Ville vår mentale helse tåle tobarnslivet? Ville forholdet?

Nummer to

For noen måneder siden kom Jæger til verden, fire timer etter å ha varslet sin ankomst med et splæsj i en restaurant på Aker Brygge. Og mens vi ventet på kolikk-monsteret som heldigvis aldri kom, startet hverdagslivet med to barn.

Les om det her: Vannavgang på Skur 33

Permisjonen min denne gangen er ganske annerledes. Ikke fordi at lillebror er enklere enn storebror var, vi har vært heldige og fått spedbarn som begge har vært ganske rolige og tilfredse. Men fordi jeg har med meg en og annen læring fra sist og slipper å hjelpesløst famle meg frem til en grei oppskrift på en sunn barndom. Jeg har opplevd bæsj i alle regnbuens farger og sett hvor forskjellig barn utvikler seg. Nå koser jeg meg i de få rolige timene Jæger og jeg har for oss selv før huset fylles av skrik og skrål, snø og smuler, snørr og barnesang akkopagnert av den konstante duringen fra oppvaskmaskinen.

Familiemaskineriet går på høygir. En evigvarende strøm av matposer som siger inn og bæsjebleier som siger ut av huset. Simultankapasiteten har fått en oppsving. Det går fint an å vippe en vippestol med foten samtidig som man spiser fårikål, konverserer med gjestene og tørker opp vannsølet til toåringen. Men jeg trives med tempoet for det tvinger meg til å planlegge bedre. Jeg trives i kaoset for det gir ikke rom for å lengte etter egentid. Og når man har to, finnes det alltid et ledig bløtt kinn å kysse på.

For å få det hele til å gå rundt og holde blodtrykket nede, gjør vi masse pedagogiske feil. IPaden er en valuta som brukes flittig for å forhandle til seg søvn, kjøpe matro når toåringen er mett etter elleve makaroni, og for å forhindre at lillebror blir vekket av kaptein Sabeltann som mener at skatten ligger gjemt i krybben hans. For å motivere til fortgang i påkledningen i barnehagen slik at lillebror ikke skal bli utålmodig i vogna, bestikker jeg daglig toåringen med smoothie. Utflukter med familien går som regel til Manglerudsenteret der det vanker tålmodighetsboller og premier for å ha tildelt mamma åtte minutter inne på Lindex.

Hvordan går det så med foreldre-samvittigheten når man plutselig har to som hungrer etter oppmerksomhet og omsorg? Meget bedre spør du meg. For det er tilstedeværelsen av valgmuligheter som ofte rammer samvittigheten. Nå har jeg ikke valg. “Nei jeg kan ikke være Bestemor Skogmus nå, jeg er nødt til å gi babyen mat”. “Nei, jeg kan ikke ta deg opp nå for jeg må hjelpe storebroren din som har satt hodet sitt fast mellom sprinklene i trappa”. Selv om tilgangen på mor og far blir mindre, får de jo oppmerksomhet og omsorg av hverandre. Ingen får så gode klemmer av storebror som lillebror og ingen ler så godt av storebror som lillebror.

Nei, for meg var én et sjokk og to er akkurat passe.

“Jeg tar med ammeposene” sier jeg til Ola. Klassisk tobarnsatferd. Hodet jobber i så lynraskt tempo at “ammeputa” og “bleieposene” like gjerne slås sammen til ett ord. “Vel, “ammeposene” er vel ikke så langt ifra sannheten” fortsetter jeg og peker mot brystene mine. Vi ler i kor med trøtte og glade tryner.