Category: konkurranseinnstink

Hvem vinner tidsklemma?

Hvem går seirende ut av tidsklemma med alt på stell? Og hvem blir sittende fast i kaoset med dårlig selvfølelse?

Prøv Tidsklemma, spillet alle snakker om! Et stressende og helsefarlig spill som lar foreldre virkelig kjenne på egen utilstrekkelighet!

Målet med spillet

Målet med spillet er å bli best til å levere på egne og andres forventninger gjennom å løse hverdagen så perfekt som mulig uten å bli fanget i tidsklemma.

Du trenger

  • Syv dager a 24 timer.
  • Ett eller flere barn.
  • Deg selv og et uendelig antall konkurrerende foreldre. (Spillet er like egnet for aleneforeldre som for par og man kan også spille mot seg selv.)

Spillets Innhold

  • 1 stk ukeplan.
  • Liste med 100 forskjellige familie-utfordringer.
  • 50 kort med uforutsette hendelser.

Forberedelser

Hver forelder velger max ti familie-utfordringer som han eller hun identifiserer seg med fra listen over hundre utfordringer.

Eksempler på familie-utfordringer; turnusjobb, barn i trassalderen, søvnbrist, utilgjengelige besteforeldre, barneastma, lav sexlyst, ekteskapsproblemer, oppussing, digert huslån, gaming etc.

Dersom en forelder identifiserer seg med flere enn ti ulike familie-utfordringer på listen, velger forelderen de ti som oppleves som mest problematisk.

Spillet

Spillet starter med at foreldrene får utdelt en ukesplan med åpne felter for alle timene i en uke. Foreldrene får så femti minutter på å planlegge og organisere hverdagen for en hel uke inn i planen med alle aktiviteter, inkludert jobb, skole, barnehage, innkjøp, fritidsaktiviter, arrangementer, transport etc.

Så kan hverdagen starte. Nå handler det om å rekke over alle aktiviteter og gjøremål i ukesplanen, samtidig som man klarer å samle perfeksjonspoeng underveis.

Perfeksjonspoeng

Dette er ekstrapoeng man vinner ved at man gjennom uken klarer å klemme inn aktiviteter som andre foreldre anser som spesielt imponerende. Det kan for eksempel være å hente tidlig i barnehagen, ha det strøkent i huset, trene, pakke bilen helt perfekt, lage økologisk babymat eller å svare på e-poster etter barnas leggetid.

De andre foreldrene vurderer i fellesskap hvor mange perfeksjonspoeng aktiviteten fortjener. Her går det fort sport i å prøve å overgå hverandre.

Uforutsette hendelser

Alle foreldre må hver dag trekke et kort med en uforutsett hendelse. Dette er hindringer som gjør det ekstra vanskelig for foreldrene å rekke alle aktiviteter på timeplanen.

Eksempler på uforutsette hendelser:

Omgangssyke, glemt bursdagsgave, upålitelige håndverkere, misfornøyd sjef, plutselig snø uten vinterdekk, tissetrang, sultne lekekamerater, medforeldre som ikke kan hente likevel, rier, utroskap etc.

Nå må forelderen unngå å få nervøst sammenbrudd og bruke sine kreative evner og mentale styrke for å omorganisere timeplanen slik at hindringen overkommes, ukesplanen kan gjennomføres og fasaden opprettholdes.

Unntak:

Dersom en forelder trekker kort med en uforutsett hendelse som samsvarer med én av de ti familie-utfordringene forelderen har, anser man den uforutsette hendelsen som ekstra belastende. Da kan forelderen slippe å måtte forholde seg til hendelsen på kortet. Eks: Forelder trekker kort med «utroskap» som uforutsett hendelse, men har «lav sexlyst» og «ekteskapsproblemer» som familie-utfordringer. Da bortfaller kravet om at «utroskap» må løses i ukesplanen og kortet kan legges tilbake i bunken.

Hvordan vinner man?

Vinneren er den forelderen som har løst alle ukes-oppgavene, håndtert uforutsette hendelser og i tillegg har flest perfeksjonspoeng i løpet av en uke.

Dersom ingen kommer helt i mål med ukesplanen (svært sannsynlig utfall), kan foreldrene i fellesskap utnevne en vinner gjennom vennlig utpressing. Man kan for eksempel garantere seier i spillet mot at forelderen går med på å bli foreldrerepresentant i klassen eller ha kakeansvar på alle foreldremøter.

Da er det bare å ønske lykke til med Tidsklemma, spillet som gjør livet kort, pulsen høy, selvfølelsen lav og sykemeldingen lang.

NM i MR

“Du skal bare ligge der en liten time. Det er ikke farlig. Du har gjort dette flere ganger før. Egentlig burde du verdsette egentiden. Du kan når som helst avbryte. Det er bare en MR. Folk gjør det hele tiden.»

Sånne ting sier jeg til meg selv i forkant av en scan. Jeg godsnakker med bevisstheten for å lokke frem fornuften.

Underbevisstheten klarer ikke å holde kjeft

Likevel klarer ikke underbevisstheten å unngå å blande seg. Det er spesielt én ting den stadig må påpeke, særlig fordi jeg lever med en kreftdiagnose, nemlig den påfallende likheten mellom en MR-maskin og en likkiste.

Idet jeg går inn dørene på Riksen og kjenner uroen bygge seg opp, er det tydelig at kroppen min mener at underbevisstheten har et poeng. Foruten det helt åpenbare klaustrofobiske aspektet, er det flere grunner til å dra paralleller.

Likheten mellom en likkiste og en MR-maskin

Først brer de over deg et hvitt, sterilisert klede med stive brettekanter. Et sånt klede som man tenker at ingen andre har brukt før eller skal bruke igjen, et sånt klede man gjerne legger over et menneske på sin siste reise. Så blir du lagt på et brett og sakte rullet inn i noe som både ser og føles som en likkiste. Og der ligger du hardpakket med tette vegger på alle kanter og et nakent tak tjue centimeter fra nesen din. Her skal du ligge stille som graven en times tid mens maskinen jakter på svarte skygger i kroppen din.

Det tar ikke mange minuttene før bankingen fra maskinen begynner. En lyd som man med en ørliten grad av paranoid innlevelse kan tenke at minne om spader av jord som treffer et kistetak.

Og det er her jeg nå ligger. Med alarmbryteren i hånden og panikken i halsen. Alarmen er ubrukelig, for jeg slipper jo ikke unna, kreftens soldater må inn til kontroll før eller senere. Panikkfølelsen, som evolusjonen har utstyrt meg med for at jeg skal løpe når farer nærmer seg, er også nyttesløs. For du kan ikke løpe fra kreft. Så jeg må finne noe å fokusere på som kan hjelpe meg gjennom dette.

Kremen av kreftsyke

Og da plutselig kommer jeg på en egenskap jeg har; en produktiv, men dog lite konstruktiv, energitappende og umettelig trang til «å være flink». En barnslig appetitt på ros og behov for å gjøre seg bemerket. Marie Kjempeflink kan komme til nytte nå.

Det er nemlig mulig å utmerke seg i MR-scanning også, tilhøre kremen av faste kreftpasienter som frekventerer røndtkenavdelingen. Hun som alltid gjør som hun skal og får gode, tydelige bilder. Hun som gjør arbeidsdagen lettere for de som jobber der, så de kan ta igjen tapt tid.

Å bli god på MR

Så jeg ligger dønn rolig, som et lik i en kiste og leer ikke en muskel i femti minutter. Jeg puster inn når jeg får beskjed om det og holder pusten på en sånn måte at hele magen fyller røntken-bøylen som ligger over overkroppen. Jeg rykker ikke til når den kalde kontrastvæsken kommer strømmende igjennom blodårene og prøver ut ulike teknikker for å holde hjertet i jevn rytme.

«Du var kjempeflink til å ligge stille. Bildene ble klare og fine» skryter røntkenlegen idet hun ruller meg ut av graven min.

Det er da i hvert fall noe.

Stolthetens psykose

Det er så vidunderlig stille. De eneste lydene jeg hører er lette dunk fra gummisålene som treffer asfalten og min egen rytmiske pust. Jeg som pleide å frykte stillheten som selve symbolet på ensomhet og kjedsomhet. Nå jager jeg stillheten som en narkoman jager sitt neste skudd. Jeg har på ingen måte overskudd til å løpe. Spesielt ikke nå som det er ørken-varme og jeg står opp hver morgen klokken kvart over fem for å fylle dagen til to duracellkaniner på under tre år med fine sommerminner. Men jeg har alltid løpt når jeg er på hytta. Å bryte den tradisjonen føles merkelig nok som et svik mot hytta og alle minnene vi har sammen.

Jeg kjenner veien så godt.

Hver knaus, hver hytte og hver vik har jeg pesende passert mens tankene spant rundt hva som enn foregikk i livet mitt på det tidspunktet. Jeg har grått ved Ospevika og tatt studievalg ved parkeringen til Andersen. Jeg har tisset bak Portør-skiltet, tryna foran Middelfart-hytta og stoppet utallige ganger fordi løpeambisjonene mine oversteg formen. Men denne løpeturen går behagelig sakte, jeg vil at den skal vare lenge.

I høyre øyekrok ser jeg plutselig en bevegelse. En person kommer løpende inn på veien foran meg fra en liten gruslagt sidevei. Jeg skvetter til og stanser såvidt. Det er bare en jogger. En kvinne på min egen alder. Jeg fortsetter å løpe bak henne. Hun løper i sportstopp og kort shorts slik at man ser den knallbrune, sterke ryggen og musklene som jobber i lår og legger. Alt hun har på seg matcher, til og med hårstrikken.

Jeg ser ned på den åletrange, utvaskede tank-toppen og de bleke føflekkprikkede lårene mine. Jeg har gått opp seks kilo siden operasjonen. Tre av dem var strengt talt nødvendige, mens de andre tre kom fra ting som ikke akkurat stod på handlelisten.

Hun løper ikke noe fortere enn meg.

Ikke at det hadde spilt noen rolle for meg hvis hun hadde løpt fortere. Jeg har ikke noe problem med å løpe bak henne jeg, plager meg overhodet ikke.

Hun løper nok mye hun der. Spiser akkurat så mye som hun trenger. Mens jeg, selv med bare tre kvarts tynntarm har begynt å få et lite håndtak på hver side av magen. Livet er godt på hytta. Da jeg var yngre hadde jeg nok ansett henne som en løpe-konkurrent. Men ikke nå, nei, så barnslig er jeg ikke lenger.

Egentlig har jeg hatt lyst til å sette opp tempoet en stund nå, det går jo litt treigt dette. Kanskje fremstår det litt tåpelig å løpe forbi henne? Samtidig må jeg jo få litt trening ut av denne løpeøkta også. Jeg øker farten og kommer opp på siden av henne. Nå er det viktig å ikke hovere. «Hei» sier jeg i en munter og kollegial tone idet jeg passerer henne. «Hei» svarer hun og viser meg sine blendahvite tenner. Samtidig holder hun tempoet mitt og henger på som en hale. Jeg øker tempoet enda litt.

Hun er sikkert en sånn som absolutt må ligge foran.

Men hvis hun tror hun kan løpe forbi meg, kan hun bare glemme det. Det handler bare om viljestyrke og hvor mye smerte man tåler, så denne snella kan jeg løpe fra any day. Eller kan jeg det? Høres det ikke ut som om lyden fra joggeskoene hennes kommer nærmere og nærmere? Faen, hva må egentlig til for å få litt jævla stillhet. Jeg øker tempoet ytterligere. Svetten siler og det brenner i brystet. Men sånn skal det jo være, man skal kjenne det godt.

Det er fortsatt et par kilometer til hytta og denne berta ser ikke ut til å ville gi seg med å jage meg. Det går fort nå, så fort at jeg begynner å bli kvalm. En skarp smerte begynner å melde seg i det ferske arret på magen og jeg kjenner melkesyra i lårene. Men det er uaktuelt å senke farten nå, jeg har en løvinne i hælene. Og denne veien, den er min.

Jeg er et vrak når jeg kommer frem til hytta.

Magesyra skvulper øverst i spiserøret og jeg har krampe i begge leggene. Hva var det som skjedde? En hyggelig kveldsjoggetur ble omgjort til en halsbrekkende løpeduell. Konkurranseinstinktet tok fullstendig over og jeg kommer til å kjenne min jævla barnslige stolthet svært godt de neste tre dagene.

I tjue minutter ligger jeg på plattingen utenfor hytta før jeg er i stand til å reise meg og gå inn. «Det var verdt det, ikke sant? Å ta den løpeturen selv om du var sliten» spør Ola idet jeg setter meg ned med sjokoladeskåla i fanget. «Nei, det var ikke verdt det i det hele tatt» svarer jeg.