Tag: kultur

En lov for pingler

Janteloven. En lov som vi har adoptert som en del av den norske kulturen og folkesjela, nesten som om vi er litt stolt av den. Vi tror på en måte at den gjør oss mer empatiske og genuine.

Men er det ikke nettopp det den ikke gjør når vi i jantelovens ånd sanksjonerer medmennesker som stikker seg ut eller når vi bader oss i andres ulykke? Vi elsker talkshows der målet er å lage humor på andres bekostning. Eller programmer vi ser bare for å nyte hvor smarte vi føler oss når vi ser hvor dumme andre mennesker er. Vi er kjapt på tastaturet dersom noen skulle ytre utradisjonelle meninger. Flinke elever må for guds skyld ikke premieres men tildeles merkelapper som “streber” og “nerd”. Entreprenører kan ikke ha andre motiver enn grådighet og de som gjør det stort de mener vi har hatt flaks.

Er det ikke denne loven som gjør at vi nordmenn må ha promille for å kunne prate med folk vi ikke kjenner. Som gjør oss gjerrige på å dele ut komplimenter og dårlige på å motta dem. Som gjør at vi ikke promoterer våre egne evner og takker høflig nei til vekstmuligheter av frykt for at vi ikke er kvalifisert.

Det ligger liksom en status i det å ikke fremheve egen suksess. Selvskryt møtes med hevede øyenbryn. Hva slags selvfølelse resulterer dette i? Det er best å ikke stikke hodet frem. Hva gjør det med mangfoldet, individualiteten og toleransen vår?

Stadig vekk kommer Jante på besøk hos meg også. Det er helt greit. Problemet oppstår først når jeg ikke identifiserer trollet, men gjemmer det bak gode intensjoner. Mens det egentlig handler om en slags feighet. Redsel for å stå alene om noe, redsel for å ikke strekke til eller nå opp. Så er det frykten for å bli utsatt for andres Jante. For hvordan kan jeg tro at noen er interessert i å lese mine skriblerier? Hvem er jeg som tror at jeg kan uttale meg om janteloven i Norge uten å ha blitt anerkjent som nasjonal synser med master i sosiologi?

Det er tryggere å gå i takt. Men hvis vi alle spiller på samme instrument, hvor blir musikken av?

Jeg ønsker meg jo heller ikke et samfunn av cowboyer uten selvinnsikt der middelmådighet applauderes og det går inflasjon i komplimenter, men jeg tror fint vi kunne sparke janteloven ut av nordmannen og fortsatt være milevis unna høy på pæra.

Typisk italiensk

Jeg elsker Italia, har bodd der for mange år siden og reiser dit på ferie flere ganger i året. Når jeg er i Italia snakker jeg italiensk med de italienske, unødvendig høyt og med masse gestikulering. Jeg spiser pasta som om jeg var en pastagrevinne og Parmesan til jeg får parmesansår i munnvikene. Jeg sløser med komplimenter, sier “bella, bella” om alt, men uttrykker sterk misnøye når ting ikke går som jeg vil. Alt som er bra kan tilskrives det italienske familiesamholdet, alt som er dårlig er svikefulle politikeres skyld.

Men det er en ting jeg aldri klarer å venne meg helt til, det er italienernes mangel på organisering og effektivitet. For å illustrere et eksempel skal jeg fortelle deg om en av mange slike opplevelser jeg har hatt. En helt vanlig sommerdag i Italias mest moderne og kapitalsterke by, Milano, går jeg inn på en helt vanlig cafe og opplever noe som er helt vanlig i Italia.

Jeg ser tre menn i varierende alder som står og diskuterer høylytt bak en disk som er breddfull av Panini og Foccacia og en kvinne som sitter i kassen foran en vegg av sigaretter or bidrar til diskusjonen ved å rope kommentarer i retning av disken. De er mest sannsynlig i familie alle sammen. Jeg bestemmer meg for en Panini, skritter bort til disken og venter på service. Service kommer ikke, ingen bak disken ofrer meg et øyekast for diskusjonen er av høyeste viktighet.

“Kan jeg bestille en Panini med skinke, en Cola og en kaffe” spør jeg til slutt når det blir klart for meg at diskusjonen overhodet ikke er i avsluttende fase. Den eldste av dem peker i retningen av kassen mens han fortsetter å legge frem argumentene sine for de andre to. De tre er altså ikke i stand til å ta bestillingen uten at jeg først har betalt, noe som er en helt egen funksjon som bare damen i kassen kan mestre.

Jeg går bort til damen i kassen og gjentar det samme budskapet som sist: “Panini med skinke, en Cola og en kaffe”. Bestillingen er åpenbart ikke godkjent og damen i kassen ser oppgitt på meg og sier “du må hente colaen i kjøleskapet og betale for den og kaffen først og så kan du betale for Paninien etterpå”. Jeg har vanskeligheter med å se logikken i denne tretrinnsprosessen, men sulten er sterkere enn lysten til å diskutere. Jeg henter Cola, betaler for brusen og kaffen og damen gir meg kvitteringen som jeg putter i lommen. “Den må du ikke miste, den trenger Antonio for å lage kaffen!” sier damen advarende mens hun peker mot disken der hvor Antonio står arbeidsløs i stadig heftig diskusjon cirka tre meter unna. Jeg tar lappen ut av lommen så jeg har den klar i hånden. Så er det betalingsbeviset for Paninien som må produseres. Damen taster på kassaapparatet, tar imot penger men ingen kvittering kommer ut. Hun stønner mens hun løfter en tom rull ut av kassaapparatet. “Du må vente, Giuseppe må skifte rullen” sier hun. “Det er bare Giusppe som vet hvordan man skifter rullen” Selvfølgelig er tverrfaglighet for mye å forlange. “Måå jeg ha den lappen?” spør jeg utålmodig. Damen ser dumt på meg. “Ja selvfølgelig, den må Fabrizio ha for å servere deg Paninien”. Fabrizio med Paniniansvaret er altså ikke i stand til å ta imot noen oppgaver uten en syv ganger tre centimeters oppdragsbeskrivelse.

“Luigi!” roper kassedamen til den av dem bak disken som ikke er Panini-Fabrizio eller kaffe-Antonio, “kan du si ifra til Giuseppe at han må komme og skifte rullen?”. “Giuseppe er ikke her, han hos slakteren” er svaret fra Luigi. “Luigi, ta scooteren og hent Giuseppe hos slakteren” fortsetter damen. Å hente Giuseppe som skal bytte rull er altså Luigi sin spesialitet.

Femten lange minutter etter har Luigi hentet Giuseppe, Giuseppe byttet rull, kassedamen utdelt alle kvitteringer, Antonio laget kaffe og Fabrizio varmet Panini. Mens jeg er sur og utrykker sterk misnøye mens jeg spiser skinkePanini og forbanner det italienske familiesamholdet.