Tag: meninger

Hjernepromping

Jeg slutter aldri å bli forbløffet over det enorme gapet mellom hvor rasjonelle vi mennesker tror vi er i forhold til hvor irrasjonelle vi egentlig er. Hjernen vår feiltolker og forenkler med ofte store konsekvenser.

Vi baserer vår forståelse av verden på et snevert erfaringsgrunnlag og gjør vurderinger og valg på bakgrunn av ensidig og ufullstendig informasjon. På grunn av medienes sensasjonelle fokus beregner vi sannsynligheten for å omkomme i en ulykke høyere enn sannsynligheten for å omkomme av slag, når sannsynligheten for å dø av slag egentlig er dobbelt så høy som alle tenkelige dødsulykker tilsammen. På samme måte går vi rundt og er mer bekymret for å få en istapp i hodet eller å bli ranet av en gjeng med innvandrere enn vi er for sigaretten vi har i kjeften eller fettet vi bærer rundt magen. Mediene bidrar også til å opprettholde vårt syn på verdensordenen. Vi tror at den tredje verden er mye fattigere, mer overbefolket, at menneskene der er mindre utdannet og har kortere levetid enn det som faktisk er tilfellet.  Vi tror for eksempel at ekstrem fattigdom har doblet seg i løpet av de siste 20 årene, når den egentlig er halvert.

Vi ser etter mønstre i våre omgivelser og trekker konklusjoner på bakgrunn av få observasjoner. Hvis vi tenker på en gammel venn vi har mistet kontakt med som plutselig ringer et øyeblikk etter, tror vi på en eller annen måte at det betyr noe, uten at det streifer oss hvor uendelig mange ganger den tilfeldigheten IKKE har forekommet. For noen er en regnbue på himmelen i et sårbart øyeblikk tegn nok til å gjøre en evig religiøs.

Vi begrenses også av våre behov. Sultne dommere gir for eksempel strengere straffer enn mette, så det gjelder å legge sin halvtime i retten til etter lunsj. Vi påvirkes i stor grad av våre assosiasjoner. Assosiasjoner til penger gjør oss mer selviske, assosiasjoner til eldre gjør oss langsommere i bevegelsene og dersom vi forteller en løgn er sannsynligheten for at vi velger en tannbørste blant et vareutvalg større.

Vi tillegger vakre mennesker positive egenskaper og ser etter feil hos mennesker vi ikke liker. Vi er dobbelt så positive til en person som beskriver seg som morsom, ambisiøs og humørsyk enn en person som beskriver seg som humørsyk, ambisiøs og morsom.

Vi er svake for autoriteter og er følsomme for gruppedynamikk. Mange kjenner til det kjente Milgram-eksperimentet der forsøkspersonene var så opptatte av å adlyde forskningslederen at de var villige til å gi sine medmennesker dødelig elektrosjokk. Eller Stanford eksperimentet, et psykologieksperiment over to uker der man delte forskningspersonene i to grupper, gav dem rollen som enten fange eller fangevoktere og plasserte dem i en kjeller innredet som et fengsel på Stanford universitet. Etter seks dager måtte eksperimentet avbrytes da det begynte å bli Gutanamo-stemning i kjelleren.

Og oppi det hele snakker vi om at vi ødelegger planeten. Mennesket har eksistert en hårsbredd av tiden planeten har eksistert, så det er vel mildt sagt noe arrogant. Blir det for ille kommer jorda til å spytte oss ut som en fordervet drue. Det er menneskets eksistens vi ødelegger med forurensningen vår, ikke planeten. Noen går til og med så langt i sin arroganse at de benekter klimaendringer som flere hundre eksperter i FNs klimapanel kan dokumentere.

Likevel mener vi at vi er fornuftige nok til å utvikle atombomber og biologiske våpen. Vi kan i dag designe gener og morgen slette minner. Vi er langt på vei i utviklingen av roboter med en intelligens som begynner å ligne menneskets.

Hva er så hensikten med all denne oppramsingen av menneskets svakheter? Det er denne irrasjonaliteten, eller denne menneskeligheten som gjør oss fordomsfulle, som holder liv i fremmedfrykt og som gjør at vi er skråsikre, forutinntatte og naive. En gang i tiden, da rovdyr var en daglig trussel hadde vi bruk for evnen til å forenkle omgivelsene våre og hoppe til konklusjoner for å unngå å bli spist av en løve eller to. Vi trenger den litt mindre nå. Så kanskje vi bør minne oss selv om å være litt forsiktigere med å dømme andre. Kanskje vi bør undersøke før vi påstår og holde muligheten åpen for at kanskje spiller hjernen oss et puss.   

Å rekke å leve i nuet

Jeg har et ganske anstrengt forhold til tid. Tid styrer i for stor grad livet mitt og jeg er dårlig på å moderere det. Jeg gir samfunnet mesteparten av skylden, fordi det kapitalistiske i-landssamfunnet som jeg lever i, krever at jeg hele tiden må forholde meg til tid.

Jeg starter hver dag i livet mitt med lyden av en alarm, det er jo i seg selv bekymringsverdig. Og ikke bare en slags varselmelodi av en tidspåminnelse, neida, en lyd som kan minne om en kombinasjon av sultne sjøløver og en tastetelefon fra nittitallet. Det er en slags realitetssjekk etter å ha brukt hele natten på sukkersøte drømmer: “pling, plong, ring, ding, av med skylappene frøken, virkeligheten kaller og det er tid for å stå opp”.

Jeg dusjer og smører ansiktet mitt inn med svindyre planteekstrakter og langreiste oljer for å motvirke at tiden synes i huden min. Så er det på med klærne, helst noe som følger tiden. Jeg har som oftest dårlig tid om morgenen og må spurte til bussen for jeg mer glad i å sove lenge enn å bruke lang tid på frokost og avislesning, spesielt i mørketiden. Lesingen tar jeg i rushtiden på vei til jobben, en god måte å håndtere irritasjon som kø og busstrengsel ofte kan gi meg. Så starter arbeidstiden. Jeg har ofte flere møtetidspunkter og tidsfrister i løpet av dagen jeg må forholde meg til og legger opp arbeidsdagen etter dem. Iblant klarer jeg å lure inn i lunsjtiden en frisørtime eller legetime (som forøvrig burde kalles et legekvarter) for å holde kropp og sjel i balanse.

På vei hjem fra jobb handler jeg middag. Da er det rushtid i butikken også og jeg må forholde meg til mennesker i tidsklemme mens jeg handler og sjekker utløpstid på matvarene. Etter middagstid bruker jeg gjerne kvalitetstid på venner og familie. Besteforeldre prøver jeg å besøke ofte, for man vet aldri hvor mye tid de har igjen. Jeg gjør gjerne hyggelig ting med venner som jeg har bestemt meg å bruke tiden min på. Noen dager rett før sengetid må jeg også sette meg ned og ordne med administrative ting som regninger med betalingsfrister, avtaler i kalenderen og ting som må bestilles eller angres på i tide. Så er det leggetid for jeg skal tidlig opp, jeg har jo en arbeidstid jeg må forholde meg til. Innimellom alt dette skal jeg også finne tid til å holde hus og hjem i stand, trene tilstrekkelig ofte og lenge, spise sunt og kanskje se en film.

Jeg er en tidsslave. Over sengen min henger et brodert lite slips med bjelle som forteller når jeg er født. Det første som skjedde når jeg ble født var at noen så på klokka og noterte tidspunktet. Og det siste som skjer før lyset slukker en dag er vel sikkert at noen noterer seg tidspunkt for død. Og når jeg havner i torva, så blir det sikkert med en fin stein der det står navnet mitt og tidsrommet jeg levde.

Da er det ikke lett vettu, å glemme tiden og bare leve i nuet!