Jeg har et ganske anstrengt forhold til tid. Tid styrer i for stor grad livet mitt og jeg er dårlig på å moderere det. Jeg gir samfunnet mesteparten av skylden, fordi det kapitalistiske i-landssamfunnet som jeg lever i, krever at jeg hele tiden må forholde meg til tid.

Jeg starter hver dag i livet mitt med lyden av en alarm, det er jo i seg selv bekymringsverdig. Og ikke bare en slags varselmelodi av en tidspåminnelse, neida, en lyd som kan minne om en kombinasjon av sultne sjøløver og en tastetelefon fra nittitallet. Det er en slags realitetssjekk etter å ha brukt hele natten på sukkersøte drømmer: “pling, plong, ring, ding, av med skylappene frøken, virkeligheten kaller og det er tid for å stå opp”.

Jeg dusjer og smører ansiktet mitt inn med svindyre planteekstrakter og langreiste oljer for å motvirke at tiden synes i huden min. Så er det på med klærne, helst noe som følger tiden. Jeg har som oftest dårlig tid om morgenen og må spurte til bussen for jeg mer glad i å sove lenge enn å bruke lang tid på frokost og avislesning, spesielt i mørketiden. Lesingen tar jeg i rushtiden på vei til jobben, en god måte å håndtere irritasjon som kø og busstrengsel ofte kan gi meg. Så starter arbeidstiden. Jeg har ofte flere møtetidspunkter og tidsfrister i løpet av dagen jeg må forholde meg til og legger opp arbeidsdagen etter dem. Iblant klarer jeg å lure inn i lunsjtiden en frisørtime eller legetime (som forøvrig burde kalles et legekvarter) for å holde kropp og sjel i balanse.

På vei hjem fra jobb handler jeg middag. Da er det rushtid i butikken også og jeg må forholde meg til mennesker i tidsklemme mens jeg handler og sjekker utløpstid på matvarene. Etter middagstid bruker jeg gjerne kvalitetstid på venner og familie. Besteforeldre prøver jeg å besøke ofte, for man vet aldri hvor mye tid de har igjen. Jeg gjør gjerne hyggelig ting med venner som jeg har bestemt meg å bruke tiden min på. Noen dager rett før sengetid må jeg også sette meg ned og ordne med administrative ting som regninger med betalingsfrister, avtaler i kalenderen og ting som må bestilles eller angres på i tide. Så er det leggetid for jeg skal tidlig opp, jeg har jo en arbeidstid jeg må forholde meg til. Innimellom alt dette skal jeg også finne tid til å holde hus og hjem i stand, trene tilstrekkelig ofte og lenge, spise sunt og kanskje se en film.

Jeg er en tidsslave. Over sengen min henger et brodert lite slips med bjelle som forteller når jeg er født. Det første som skjedde når jeg ble født var at noen så på klokka og noterte tidspunktet. Og det siste som skjer før lyset slukker en dag er vel sikkert at noen noterer seg tidspunkt for død. Og når jeg havner i torva, så blir det sikkert med en fin stein der det står navnet mitt og tidsrommet jeg levde.

Da er det ikke lett vettu, å glemme tiden og bare leve i nuet!