Når alle vil bli ballerina

Vi skulle bli ballerinaer alle sammen. Det hadde i grunn aldri vært noe stor drøm for meg, men de gangene jeg satt i kulissene og fulgte forestillingen etter mine få tildelte minutter på scenen, var jeg som fortrollet.

Høye hopp, myke strekk, tunge løft, raske piruetter og lette trinn lydløst og grasiøst over scenen. Store historier om kjærlighet, sorg og sinne fortalt uten ord, bare gjennom bevegelser. 

Og så følelsen når jeg selv entret scenen. På scenen følte jeg meg viktig. Jeg hadde en rolle i en koreografi som skulle være perfekt. Alle måtte danse trinnene helt synkront, falt noen ut ville det synes. Sammen ble vi til én bevegelse. Og så applausen til slutt, det jublende publikum, det var en ubeskrivelig følelse selv om jeg bare hadde en mindre birolle. 

Livet bak scenen var knallhardt, selv om man bare var ti år. Halvannen times øvelse fire ganger i uken. Så etter øvelse, prøver til oppsetningene. Generalprøve og så forestillinger nesten hver kveld i en måned. Bare sykdom var gyldig fravær. Bursdagsinvitasjoner måtte avslås, det ble mindre tid til venner og lek, men jeg danset tross alt på Den Norske Opera. 

Jeg vet ikke hvordan jeg kom meg igjennom opptaket til operaballetten, jeg hadde ikke danset mye i mitt unge liv. Tanken til mine foreldre var at balletten skulle hjelpe skjevheten i føttene mine. Legene mente at jeg kunne klare meg uten operasjon dersom jeg trente på å rette opp gangen min. Jeg kvalifiserte meg på erfaringsløs på skjeve føtter, så noe dansetalent hadde jeg vel. 

De andre som kvalifiserte seg i gruppen min var eldre og hadde danset fra de var småbarn. Jeg var yngst med minst danseerfaring, et dårlig utgangspunkt i en prestasjonskultur der din verdi ene og alene var knyttet til dine danseferdigheter. Jeg var et lett bytte for talentene med herskebehov. Når det var min tur til å ta en hopp chassé over gulvet fulgte en bølge av hånlige jenteflir etter meg ledet an av Karianne, hun som alle mente ville komme seg igjennom nåløyet og bli ballerina. 

Instruktøren forsterket mobbingen ved å konsekvent aldri rette på meg. Å bli rettet på var et signal om at man hadde potensiale, at man var verdt å investere tiden sin i. Instruktøren overså meg fullstendig. Likevel ble jeg plukket ut til flest forestillinger med barneroller fordi jeg var to år yngre og hadde dermed fortsatt kroppen til et barn. Misunnelsen det skapte var som bensin på bålet for Karianne og hennes undersåtter. Når de ikke lo av meg, behandlet de meg som luft.

Det gikk konkurranse i hvem som hadde de stolteste foreldrene, gjerne målt i hvem som hadde flest familiemedlemmer blant publikum og fikk de fineste gavene etter forestillingene. Mine foreldre hadde hverken tid eller råd til å sende blomster og sjokolade og å organisere familie-treff til alle forestillingene. 

Jeg fortalte ingen om mobbingen, jeg trodde det ikke var noe å fortelle. Det var vel bare sånn det var når man ikke presterte i en kultur der prestasjon var alt. Man forholder seg til det som er. Så begynte hodepinen å melde seg. Jeg fikk sterke migreneanfall med oppkast flere ganger i uken. Jeg skjønte ikke sammenhengen mellom migrenen og mobbingen, jeg skjønte ikke at jeg var nedsyltet i stress og vonde følelser. Når barn har det vanskelig manifesterer det seg ofte som fysisk sykdom. Etterhvert var jeg dårlig så ofte at jeg misset mange øvelser. Uten trening klarte jeg ikke å kvalifisere meg videre til neste nivå og var lettet over å forlate Operaen, Karianne og disiplene hennes. Jeg hadde et godt liv på skolen og glemte raskt hele balletten. Migrenen ble bedre, jeg begynte å danse hiphop og brukte tid på gode venner. 

Siden fikk jeg vite at de alle sluttet, en etter en, kravene ble for høye, presset ble for stort og de ville det ikke nok. Bortsett fra Karianne. Karianne fortsatte å jage etter drømmen. Hun ville bli den beste, ballerinaen som alle beundret. For henne var det ikke nok å være en del av koreografien, hun ville ha hovedrollen. Karianne sluttet først da hun var så ødelagt av spiseforstyrrelser at hele livet hennes måtte settes på vent i flere år mens hun fikk behandling. 

Det er mange Karianner der ute blant unge i dag, og det er mange som meg. De som strever etter å være best og de som lider under å føle seg dårligst. De som godter seg over andres svake prestasjoner og fryser hverandre ut på sosiale medier, de som ikke sier ifra og de som blir syke. Alle kjemper for følelsen av verdi, men på ulik måte. 

Vi må passe på at samfunnet våre unge vokser opp i ikke blir en operascene der det eneste som teller er applausen fra publikum, misunnelsen fra kollegaene og hvor mange som har kommet for å heie på deg i salen. 

En kvantitativ besettelse

Likes, klikk, puls, bytes, tweets, links, views, points, shares, leads, snaps; Digitaliseringen har brakt med seg en ny folkenevrose; vi er besatt av tall.

Tall har den fordelen at de er av en objektiv størrelse, mens ord og bilder i større grad er gjenstand for tolkning. Det innebærer at tall er bedre egnet til sammenligning og måling. Og er det noe vi mennesker liker, så er det å måle.

I Mediabransjen har digitaliseringen brakt måling til et helt nytt nivå. Medienes eksistens avhenger av annonsørenes villighet til å betale. Annonsørenes villighet til å betale avhenger igjen av medienes brukertall. Derfor er det Medienes oppgave å publisere innhold som gir så pene tall som mulig for annonsørene. Ikke sjelden ender man da opp med mediesaker som effektivt generer klikk. Da er det ikke nyansert og grundig utenriks- journalistikk som havner øverst på listen, men det sensasjonelle og det som berører våre liv her og nå. Det er saker som gir et sort/hvitt bilde av hva som er bra og dårlig, saker som appellerer til vår følelse av utilstrekkelighet som mennesker og som møter vår frykt for sykdom eller vårt behov for materiell status. Det er saker som bekrefter at kjendiser ikke er noe bedre enn oss andre, saker som pirrer vår seksualitet, som forteller oss hvordan vi kan bli penere, rikere og mer vellykket. Denne nyhetsbuffeten påvirker vårt virkelighetsbilde på sikt. Vi får et galt bilde av hva som foregår i verden, hva som er farlig, sunt og normalt, hvem som er våre venner og våre fiender.

Likeledes kan din sosiale verdi måles i antall likes. Din online personlighet finpusser du avhengig hva slags respons du får på innleggene dine. Barn og unge som er i en utviklingsfase er spesielt sårbare. En venninne fortalte meg en gang at hennes sønns dagshumør stort sett var betinget av antall likes han fikk på sine innlegg på Facebook. Likes og delinger måler hvor morsom, interessant, pen og kul du er.

I tillegg har vi dingser som måler treningsprestasjonene våre i hjerteslag, kilo og kilometer. Det utvikles applikasjoner som teller antall kalorier i maten vi spiser. Priser og kurser er til ethver tid tilgjengelig for oss og vi måler vår egen arbeidseffektivitet i antall konsultasjoner, fakturerte timer og sendte mails. Vi måler været, vi måler søvnen, vi teller skritt og vi teller kilo.
Vi måler sykefraværet til de som ikke tåler presset og din forventede reduserte levealder dersom du ikke slutter å stresse.

Pass på så du ikke til slutt bare blir et nummer i helsekøen.