“Sånn som bildet er nå, Marie, er det mer sannsynlig at du HAR kreft i tarmen enn at du ikke har kreft i tarmen» sier gastrolegen. Jeg står inne på et møterom på jobben med telefonen i hånden, bøyer hodet og ser ned på bena mine. Undrer meg over hvordan de fortsatt bærer meg, hvorfor de ikke kollapser. For de har de all grunn til å gjøre nå.
Tre gode grunner til å mistenke tarmkreft
Det er tre dager før Palmesøndag. Jeg er i utredning for magesmerter som jeg har periodisk slitt med i to år. Brokk-diagnosen jeg fikk den gang har nå blitt tilbakevist av gastrolegen. Nå gjør de nye undersøkelser og i det siste døgnet har de gjort funn. Blod i avføringen. Sannsynligvis ingenting å bekymre seg for, sier gastrolegen. Men det var før ultralyden. For der ser de noe som ligner en svulst i tarmen min med tilhørende fortykket tarmvegg. Og de ser en hoven lymfeknute. Tre gode grunner til å mistenke tarmkreft. Og når du plusser på magesmerter og blod i avføringen, hjelper det ikke at jeg er trettisyv og altfor ung for en slik diagnose, for du har jo alltid unntakene.
«Men leveren din er helt fin og du har gode blodprøver, det gir oss grunn til å tro at vi har oppdaget den tidlig» fortsetter legen. Tidlig? Jeg har hatt vondt i magen i to år! «Jeg har to små barn» svarer jeg bedende, som om det finnes en forsvinnende mulighet for at han kan dele ut diagnosen til noen andre i stedet. Han strever i andre enden av telefonen. Hvordan svarer man på noe sånt. «Jeg forstår at dette er tøft.»
Kreftpakkeforløp
Så begynner han å snakke om videre oppfølging, en «kreftpakke» for behandling og veiledning som skal gi trygghet for pasienten. Jeg føler ingen trygghet, opplever det heller bare som upersonlig, som en hvilken som helst pakketur til Gran Canaria. «Men først må vi få bekreftet gjennom en koloskopi at det faktisk er det vi har sett på Ultralyden» avslutter gastrolegen. Han har i hvert fall overbevist meg.
Samtalen avsluttes. Jeg setter meg ned på en stol, fikler med en penn som ligger på bordet. En penn er ikke lenger en penn. Denne er i gjennomsiktig blå plast med et magebelte i form av et klistremerke der det står B2p. Hvor mange flere penner skal jeg få holde i hånden?
Å fortelle de nærmeste
Jeg bør ringe Ola, men jeg vil ikke. Kanskje noen andre kan ringe Ola, så slipper jeg å høre hvordan stemmen hans sprekker på telefonen, at han blir stille i den andre enden mens gutten min på syv måneder fortsetter ubekymret å plundre videre i bakgrunnen.
Jeg går tilbake til kontorplassen min, sitter og stirrer på «To Do» lista mi. Jeg leser hvert punkt nøye, men klarer ikke å oppfatte hva som står der. Så snur jeg meg mot en kollega og sier «de tror jeg har kreft.» Det er rart hvordan man selv ikke klarer å fatte alvoret i en situasjon før man ser reaksjonen til andre. Tjue minutter senere har jeg blitt sendt hjem fra jobb med gode kollegaers medfølende ord og en gastroleges dystre profeti. Om diagnosen mot alle odds er feil eller om jeg har kreft med spredning, må jeg vente et døgn med å få svar på.
Jeg ringer Ola fra bilen. Saklig og fattet legger jeg frem saken i all sin grusomhet. Det føles ekstremt viktig å ikke bryte sammen, skrur jeg på DEN krana er jeg redd jeg ikke klarer å skru den igjen. Jeg gir ham ingen anledning til å respondere, bare konstanterer at jeg er på vei hjem og avslutter samtalen. Så tillater jeg meg selv å gråte stille de siste tre minuttene av kjøreturen før jeg parkerer og går inn døra hjemme. Det er tross alt ganske synd på meg.
Hvis jeg skal dø av dette, er det bra at barna er små
Så er det bare å vente på koloskopien klokken tretten null null dagen etter der tarmmonsteret skal åpenbare seg på skjermen foran meg og vi skal inspisere hvor mye hærverk han har klart å gjøre med kroppen min før han ble oppdaget. Ola skal være med på koloskopien. Jeg sier til Ola at jeg ser frem til at han endelig skal bli ordentlig godt kjent med meg. Sånn på innsiden…av tarmen..Vi ler godt, det er mye bedre enn å gråte.
Resten av kvelden er jeg dritredd. Det passer bra at jeg må faste før undersøkelsen, jeg hadde ikke klart å få ned en matbit uansett. Ola og jeg prater om fremtiden, om det blir noe Frankrike tur i år og at vi begge kanskje skal ha kort hår i bryllupet vårt neste år. Jeg sier at hvis det er slik at jeg skal dø av dette, så er det bra at barna er så små så de ikke vil huske det som et traume. Så skriver vi handleliste med melk, brød og bleier og roter frem fødselsattesten til barna slik at de får pass til Frankrike-turen som vi ikke er sikre på om vi skal på. Jeg legger meg klokken ni. Jo mer ventetid som kan soves bort, jo bedre.
Dagen etter går vi og kjøper joggesko til meg. Det passer bra når jeg kanskje snart skal løpe mitt livs lengste maraton. Jeg løper lett på løpebåndet, kjenner meg ikke det fnugg syk, selv ikke etter å ha fastet i snart trettiseks timer. Men det har ingenting å si, for Google mener det er en sånn krefttype der du kan være syk lenge uten at du merker noe til det. «Snikende type» er ordet Google bruker. Broren min ringer og sier at han gjerne vil være der med meg på koloskopien. Det er vel ikke noe verre dette enn da vi som barn skulle inspisere rompene til hverandre for å se hvordan det så ut når fisen kom ut.
Et uhyre som vil kverke meg
Nøyaktig klokken tretten null null blir vi hentet av en ung, pen og vennlig sykepleier. Jeg merker på henne at hun har lest journalen min for hun oser av omsorg. Og for første gang i mitt liv setter jeg pris på det, for det er ikke påtatt, hun synes faktisk synd på meg. Jeg ber om å få beroligende, ikke på grunn av det fysiske ubehaget, men av frykt for kjøtteteren som snart vil dukke opp rundt en sving på skjermen foran meg. Et uhyre hvis eneste mål er å utrettelig fortsette å dele seg slik at det sakte men sikkert kan erobre nye territorier av kroppen min og til slutt kverke meg.
Så sitter vi der alle sammen og glaner på skjermen; en dreven tarm-inspisør, en søt sykepleier, en bekymret kjæreste, en støttende bror og en halvfnisete, neddopet pasient som skal møte kreften sin for første gang. Alle er med på reisen inn i Maries tarm, som om det var en tur med Tømmerenna. Vi venter og venter på at noe grusomt skal dukke opp i glaninga, men det dukker ikke opp noen ting. Og så er plutselig undersøkelsen ferdig. «Du har i hvert fall ikke kreft i tykktarmen» sier legen. «Det kan jeg si med hundre prosent sikkerhet.» Jeg smiler og hilser på sykepleiere og pasienter og spiser to skillingsboller etter hverandre i kaffebaren på Volvat.
Så hva er det to erfarne gastrolegen har sett på ultralyden da? Noen dager senere tar de en MR av tynntarmen min. Og det de finner DER er interessant nok til å fylle et nytt kapittel av denne historien, men det får vi ta en annen gang. De viktigste er at de mer eller mindre har utelukket kreft.
Lettelse og refleksjoner
I tillegg til en enorm lettelse, sitter jeg igjen med to refleksjoner etter denne opplevelsen. Vær klar over at dette kommer fra en som bare såvidt har snust på hva det vil si å ha kreft. Det ville vært en fornærmelse mot de som har gjennomlevd kreft om jeg skulle uttale meg for mye om sykdommen basert på et døgn med en feildiagnose. Så ta dette med en klype salt.
For det første; Kreft anses å være en spesielt dramatisk sykdom og alle rundt deg sympatiserer og engasjerer seg, selv om du er ensom i å bære den. Dette er i motsetning til endel andre sykdommer som få engasjerer seg i og veldig mange bærer. Dette innebærer at du møter en god del sympati som du kanskje ikke helt vet hvordan du skal håndtere og som kanskje også påvirker din opplevelse av sykdommen.
Kreftsyke reagerer forskjellig
Det andre er en huskeregel til meg selv; man bør unngå å kommunisere sine egne forventninger til den som er rammet av kreft. Ofte forventer eller kanskje ønsker omgivelsene at kreft skal bringe frem fighteren i den rammede og at den syke skal reagere med å være tøff og positiv. For et ansvar å legge på skuldrene til en som allerede har det ganske dritt. I den situasjonen jeg var i, hadde jeg kanskje blitt irritert dersom jeg fikk meldinger om at nå måtte jeg være sterk og kampklar, selv om jeg hadde skjønt at det var i beste mening. I realiteten er det vel slik at de kreftsyke reagerer like forskjellig på kreft som de reagerer forskjellig på andre hendelser i livet? Og det må de får lov til.
Mamma hadde et nokså fatalistisk forhold til sin føflekkreft; hun mente at dersom det var hennes tur å gå i grava, ja da var det vel meningen da. Da var hun bare femtito år. Mens en venninne av meg møtte kreften med stor optimisme og en urokkelig tro på at dette skulle gå bra.
Men en ting har de kanskje til felles? At livet aldri blir like selvfølgelig som det var før.