Å skamme seg på do

NRK har i den siste tiden satt søkelyset på hvor flaut folk synes det er med tisselyder og bæsjelukt på offentlige toaletter. Vel, jeg har en innrømmelse..

Jeg bæsjer flere ganger i uken og det er brune klumper som lukter vondt. DER..der var det sagt, det unevnelige. Det fryktelige pinlige faktum at jeg, Marie Lunde, ikke har en fordøyelse som produserer rosa, lydløse dotter av sukkerspinn.

For du har vitterlig ikke lov å tisse eller bæsje i 2018 uten at du bør skamme deg over sildrende tissestøy og kabel-odører. En promp bør resultere i dyp selvransakelse med påfølgende utestengelse fra offentlige toaletter i et halvt år.

Du kan få dispensasjon

Noen unntak må det selvsagt finnes. Har du for eksempel en ny samboer som du ønsker å beholde, kan du få innvilget tillatelse til å bæsje på jobb eller på Cirkle K slik at samboeren ikke oppdager den grufulle sannheten om deg. Men bare rett før stengetid. Her har jeg flere tapre venninner med topp-trente tykktarmer og kronisk mageknip.

Dessuten finnes det teknikker for å skjule den nedverdigende tisse-raslingen uten å risikere at vasken oversvømmer toalettet. Lydløs vannlating handler om å posisjonere seg på do-setet i en vinkel som gjør at strålen treffer et skrånende punkt i porselenet så urinen renner som en elv langs konstruksjonen i stedet for som en foss ned i klosettet.

Så er det dette med kraft da. Her er det lett å tenke mer kraft, mer lyd. Men nei!! Mer kraft gir den litt mer lydløse hvislelyden i motsetning til den skrekkelige klukkelyden fra en defensiv trykke-muskel. Her er det mange pinlige øyeblikk å spare seg for folkens.

Når det kommer til ekskrementering, finnes det mange og velkjente teknikker som har vært perfeksjonert gjennom tiår. «Papirdemper’n» er en av dem, «Hoste-plasket» en annen. Noen velger det mindre risikofylte «sitte musestille i båten til kysten er klar» før de sjøsetter pølsa.

Et økende samfunnsproblem

Angsten for lange blikk, hevede øyenbryn og rynkede neser er sterkt økende. Og med god grunn. Vi er godt over i det tjueførste århundre og man burde forvente at folk har stålkontroll på kroppene sine. Når man kan fjerne aldringstegn, kjøpe seg pupper, forlenge øyenvippene og bleke rumpehullet, burde man saktens kunne klare å holde inne en flatulens.

Det finnes håp

Heldigvis finnes det folk som kontinuerlig jobber frem nye løsninger på dette samfunnsproblemet som flere og flere lider under. På Universitetet i Agder spiller toalettet musikk for at det skal være mindre flaut for folk å gå på do. Straks det begynner å klirre i porselenssvingen, starter et orkester av eksotiske toner og lyder over høyttaleranlegget. Så kan folk skamme seg litt mindre over sine kroppslige utskeielser.

Sosiale sanksjoner i form av verbale utskjellinger kan også være en effektiv måte å utrydde folk med tisselyd og bæsjelukt. Sånne folk som meg. Menneskelig avskum som tar seg til rette med sitt fornødne. Motbydelige individer med grisete behov. Utrolig at Ola holder ut med meg.

Det absurde livet

«Denne er ødelagt her bak» sier jeg og peker mot et hull midt på rompa på buksene. «Neida, den er ikke ødelagt» svarer den blide sykepleieren. «Det skal være sånn. Vi skal fylle gass inn i tarmene dine for å blåse dem opp slik at vi ser dem tydeligere på CT-scan» WTF? Flere undersøkelser oppi rompa? Dette var jeg ikke forberedt på. «Først skal vi sette en ballong inn i endetarmen din og så blåser vi gassen opp i tarmene. Det kan være litt ubehagelig, men det varer ikke så lenge» fortsetter hun lettvint mens hun peker på gasslangen som jeg snart skal bli ordentlig godt kjent med. Nervøsiteten som frem til nå har vært helt fraværende, slår plutselig full blomst.

Jeg ligger på siden i CT-skanneren mens sykepleieren romsterer bak.

Det føles en smule nedverdigende, men sånn er det, i møte med helsevesenet er vi alle like sårbare. En CT av kolon er den samme for dronning Sonja som den er for Marie Lunde. «Nå setter jeg på gassen» sier sykepleieren. En lav hvesing kommer ut av apparatet. Jeg kjenner at magen blir hard, men kjenner ikke smerte. «Går det bra?» spør sykepleieren. «Det går ganske greit assa» sier jeg. Idet jeg har servert den setningen, hugger det plutselig kraftig til i magen. Smerten brer seg som en bølge over magen og skyter ut i ryggen. Jeg stønner og sier «Nei, dette går ikke» i en så besluttsom tone jeg kan.

Men det er visst for sent å snu nå.

«Knip! Knip!» roper sykepleieren. Jeg kniper, mobiliserer alle muskler jeg har for å holde gassen inne. Denne kampen mot gassen er selvsagt en kamp jeg har kjempet før, og det har du også. I heisen på jobben, i middagsselskap eller i sengen til den nye kjæresten. Men nå er det på et helt annen nivå, dette er kongen av fis. «Nå tar vi bildene» sier sykepleieren, «prøv å ligge så stille du kan.» Jeg ligger så stille jeg bare kan mens tarmene mine bykser rundt i magen i vill panikk. «Ikke knip, ikke knip» bønnfaller de meg. Så, midt i et crescendo av uutholdelige smerter, bestemmer jeg meg for at nå må det sannelig være nok. Årets lengste flatulens er på vei ut. Du kan forestille deg hvor absurd det er å ligge sånn å fise ut tarmgass mens en ukjent sykepleier står og stryker deg over ryggen og sier at du er flink. Heldigvis får de tatt bildene de skulle ha.

En halvtime etterpå entrer jeg møterom Gourmeten i 2B på jobben for å lede et møte der vi skal sette digitale mål og KPI’er for sommerkampanjen.