Category: Kroppen

Håret som falt i fjor

Hei, jeg er Marie. Jeg har to gutter, en mann som heter Ola, en vanlig jobb, en uhelbredelig sykdom og en blogg fri for glansbilder og produktreklame.

En gang tidlig i fjor våres, cirka på samme tid som Märtha Louise fant kjærligheten i en amerikansk sjaman, begynte plutselig håret mitt å falle av.

Jeg er ganske sikker på håravfallet ikke hadde noe sammenheng med Märthas forelskelse i sjamanen, men heller til medisinene jeg er nødt til å gå på.

Det var hår i bleia

Vi snakker ikke om en og annen spaghetti-slange på kragen av ullkåpa, nei, man kunne servert middag til en hel familie fra den. Det var hår i matpakkene til barna, i bleia til minstemann, på samtlige borrelåser, og til og med en gang i lommeboka til svigermor. Hårbørsten så til enhver tid ut som et blondt ormebol og Ola gikk rundt med små lyse hårnøster festet til sokkene sine.

Dette kan fort skje med deg også, forhåpentligvis ikke av samme grunn som hos meg. Men har du ammet et barn eller to, er det ikke umulig at du i en periode etterpå fryktet et evig liv med høye viker. Hvis ikke, kan det godt tenkes at du får det i førtiårsgave sammen med mellomblødninger og kviser.

Panikkhandlet kosttilskudd

Jeg gikk selvfølgelig sporenstreks på nett og panikkhandlet kosttilskudd og hårprodukter til flere tusen kroner med rabattkoder fra nyfrelste influensere. Så monterte jeg en permanent hestehale på toppen av hodet for å holde det røytende reiret på plass. Verst var det når jeg måtte vaske det. Dersom du aldri har mistet mye hår, kan du ikke fatte hvordan det føles å skylle ut sjampo og stå igjen med en tykk, våt rottehale av hår i hånda. For hvor mye kan man egentlig miste før skallen lyser opp som en fullmåne innimellom tustene som står igjen?

I mangel på jevnlig lysstriping av frykt for enda mer håravfall, begynte snart den kommunefargede etterveksten som var kronisk blank av fett å innta en gjørme-aktig nyanse. Jeg sluttet nesten helt å vaske det. Bare peiset på med tørrsjampo til hodet så ut som en fet hvetebolle med melis-dryss. Men hva ofrer man ikke for å beholde håret?

Etterhvert hadde jeg så store komplekser for håret mitt at jeg begynte å baksnakke det til andre, som om håret hadde forrådt meg ved å forlate hodet på den måten. Så skulle folk forstå at sviket ikke var min skyld og at jeg ikke uten videre gikk rundt med fin kjole og bedriten sveis.

Men det er jo bare hår

Det er jo bare hår, ville noen sagt. Ja…og nei. Håret er en del av min identitet, uansett hvor irriterende stritt og flokete det alltid har vært. Som marengsen på Pavlova eller kanelen på grøten.

Chichuahua – den peneste sveisen

Det tok syv måneder før håravfallet endelig avtok. Nå går jeg rundt og ser ut som en Chihuahua med en glorie av pjuskete fjoner rundt pannen. Jeg har i skrivende stund ikke turt å farge det i tilfelle en liten lysfarging skulle igangsette et jordskjelv av fallende hårstrå som ikke makter å klamre seg til skallen.

Håravfall, underlivssopp, inkontinens, acne og tørre slimhinner…for å nevne noen få av mange kvinneplager. Altfor sjelden snakker vi høyt om det vi skjemmes over. Dermed tror vi at vi er blant de få, når vi i sannhet er en av mange som rammes.

Så la oss prate litt mindre om rynker, vippeextensions og rumpeimplantater og litt mer om kvinneplager og håret som falt i fjor.

Folk flest er sjuke

Sykdom. Smak på ordet. Syk og dom. Høres ut som en slags ubehagelig men velfortjent straff. I følge Wikipedia; en unormal tilstand for kropp eller sinn som fører til misbehag, dysfunksjon eller andre plager.

Frisk er det normale

Og det unormale ved tilstanden, har samfunnet vært særs flittige i å bygge oppunder. Sykdom dukker opp i nyhetsfeeden din med rystende overskrifter og triste tryner. Sykdom tilskrives dårlige valg og sarte sjeler. Det normale og forventede i dag er at du er frisk, gjerne helt til du runder hundre og dør som en gammel krok, mett av dage.

Jeg derimot, er syk og unormal og må justere forventningene mine i retning av å dø «mett av plage.» Fordi jeg er i et tvangsekteskap med kongen av fryktede sykdommer, er jeg samtidig i den privilegerte situasjonen at mange jeg kjenner betror meg sine sykdommer, en tillit jeg verdsetter høyt.

Men i motsetning til hva man får inntrykk av i det offentlighet rom, er min erfaring fra det private rom følgende; det er mer vanlig å være syk enn å være frisk.

Et spenn av ulike diagnoser

Blant mine venner og kjente er det sykdommer av alle slag; alvorlige og ufarlige, vanlige og sjeldne, synlige og usynlige. Jeg kjenner folk med chrons, migrene, leddgikt, angst, ulcerøs colitt, brystkreft, cøliaki, artrose, brokk, eksem, ME, diabetes, hypotyreose, psoriasis, bipolar lidelse, ADHD, astma, bulimi, MS, lupus, personlighetsforstyrrelse, gonoré, hjertefeil, tarmkreft, bechterev, IBS, epilepsi, føflekkreft, podagra…for å nevne noen få.

Brorparten av oss er nemlig ikke fullkomment friske, men gjør det beste ut av hverdagen med den kroppen og psyken vi har. Dessverre går for mange av oss rundt med sykdomsskam og frykt for at folk vil tenke og tro annerledes om oss dersom vi er åpne om hva som feiler oss.

Forskjellige behov

Poenget her er dog ikke at man absolutt skal åpne slusene og fortelle sykdomshistoriene sine til gud og hvermann. Det er høyst individuelt. Noen vil ikke at sykdom skal ta mer plass i livet enn nødvendig, andre er vár på at sykdommen deres skal definere dem. For noen gir åpenhet kjærkommen trøst og forståelse, mens for andre en mulighet til å hjelpe andre i samme situasjon. Behovene og motivene er forskjellige.

Men alle kan ha godt av å bli minnet på at de ikke er én av få, men én blant flest.

Fifty Shades of grey

«Barn holder deg ung» heter det. Men gjør de egentlig det?

«Hva er det vi hører på?» spør Ola. «Jeg tror det er han rapperen Fifty Shades» svarer jeg. «Mener du Fifty Cent?» «Haha. Ja, det er vel kanskje det han heter ja. Men hvem er Fifty Shades da?» «Fifty Shades Of Gray, det er ikke en person. Jeg tror det er et solbrillemerke.»

Vi har vært så lenge i småbarns-bobla at vi ikke lenger har kontroll på vanlige kulturelle referanser. Uansett stempler vi halvparten av all populærmusikk vi tilfeldigvis plukker opp som «bråkemusikk.» Og erotisk skjønnlitteratur, i den grad man har tid til lesing, ville bare påføre oss en følelse av nederlag.

Lite sexy i senga

For når Ola og jeg hopper til køys, er det ikke akkurat smoking hot. Det er mer sånn; «Vent litt..Nei, nei…det der går ikke.» «Au, du klemmer meg…sånn ja, litt til høyre» «Å nei, krampe i hofta!»

Det er appelsinhud, hudfolder, sprengte blodkar, strekkmerker, tåfis og operasjonsarr. I nattbordsskuffen ligger ikke vibrator og glidemiddel, men Olas nesehårtrimmer og Ibux gel. Og fordi jeg sjelden har anledning til shopping, stiller jeg til hyrdestund med utvasket undertøy i fifty shades of gray.

Garderobe fra 2015

Jeg har vel egentlig ikke oppdatert garderoben siden eldstemann kom i 2015. Da var frynser det store og jeg gikk all in. Så når går jeg rundt og ligner på et gulvteppe, med frynser på Olabuksa, på veska, på skoene og i ørene. Jeg har til og med en genser med lange frynser under armene i semsket skinn. Det er ingen som skriver #misunnelig på den lenger.

Aldrende engstelse

Ikke minst har jeg frynsete nerver. Min ungdommelige fryktløshet har blitt erstattet med aldrende engstelse. Høye lyder, trafikkerte veier, parabener, brekninger, til og med uforklarlig stillhet er nok til å sette nervene i mine helspenn.

For å håndtere engstelsen, introduserer jeg nye uvaner og lista er i eksplosiv vekst; kveldssnop, sykdomssnakk, trøstecola, sløsing, neglebiting, tomme trusler, pennetygging, krisemaksimering og bjørnetjenester. I tillegg stønner jeg hver gang jeg reiser meg opp, faller stadig ut av samtaler og bytter om navnene på de to barna mine hele tiden.

Eldes i rekordfart

Jeg synes stringtruser er upraktisk og NRK er den eneste kanalen på TV verdt å se på. Jeg skulle ønske at verden gikk litt saktere og tenåringer var litt høfligere. Og denne uken var det et barn i barnehagen som sa at «Du ligner på bestemoren min.»

Og hun har kanskje et poeng, for etter at jeg fikk barn eldes jeg i rekordfart. Men barna gjør også at jeg blir kjent med meg selv på en helt annen måte enn tidligere. På godt og i alle høyeste grad på vondt. Det kan føles ganske ubehagelig, men det gir meg også en større toleranse for meg selv og andre.

Alt er ikke lenger så sort-hvitt, nå ser jeg livet også i fifty shades of gray.

Sommerkroppen 2019

2019 er året for min bootie-comeback! Jon Blund har endelig konvertert minstemann og storebroren er snart over trass-kneika. Dessuten skal jeg gifte meg i sommer. Nå skal endelig mama-vicious bli til mama-licious!

Jeg står foran speilet på badet og inspiserer resultatet etter ukesvis med lavkarbo-slaveri og cola-avvenning. Daglig gjensyn med samboerens påskemarsipan i kjøleskapet, har ikke fått knekke meg i visjonen om sommerkroppen 2019.

De tidligere så hvite joggeskoene mine ser ut som om de såvidt har overlevd et atomangrep etter ukesvis med sølesprut fra beintunge løpeturer. Forfengeligheten er klar for å cashe inn lønn for strevet.

Fett innerst og tørt ytterst

Men det er ikke den MILF’en jeg hadde forventet som stirrer tilbake på meg i speilet. Spinat og Burpies ser ikke ut til å ha hatt noen effekt på medisterpølsene som vaker under øynene mine. Et tjuetalls brune pigmentflekker har gjort pannen min til sin permanente bopel og til tross for verdenshistoriens dyreste frisyre, er håret mitt fett innerst og tørt ytterst.

Så er det kroppen. Mengden fett er ikke problemet, det er distribusjonen av fett og hud som ikke harmonerer. Rumpa er i ferd med å innta formen til en sofapute og midt på magen har jeg en litt skrukkete masseansamling som ligner mistenkelig på en Calzone.

Presenning over baken

Det ser ut som jeg må la bikinien ligge i skapet og kjøpe meg badedrakt. Da snakker jeg ikke om sånn badedrakt som har skrytehull til midjen eller Baywatch-skjæring i skrittet, nei, jeg snakker god gammeldags badedrakt som ser ut som en presenning over baken og har skåler man kan rulle puppene inn i. En sånn praktisk badedrakt representerer et veiskille. Mens jeg tidligere var hæler og Vogue, føler jeg meg nå som fotformsko og Norsk Ukeblad

Smiske seg til mus?

«Du er fin» sier Ola idet han titter hodet inn på badet der jeg står og studerer kroppen min. Det kan være flere grunner til at han sier noe sånt:

1. Han prøver å smiske seg til mus.

2. Han har ikke tatt på seg linsene sine.

3. Han snakker om noe fint som finnes bak eye-bagsene.

4. Han tar med i ligningen at jeg snart runder førti, har gjennomgått to barnefødsler og har knapt sovet på tre år.

Vagina-traumer

Jeg står og vipper mellom «mus» og «barnefødsler» da det plutselig slår meg hvilken prestasjon kroppen min har levert de siste fem årene. Den har vært brukt som babyfabrikk, matstasjon, vugge, radiator, sherpa, trampoline, lommetørkle, og klatrestativ. Den har vært utsatt for vagina-traumer, bryst-plageri, søvn-tortur og sutre-nevroser.

Og mens jeg gir speilbildet mitt et anerkjennende nikk, så tenker jeg; Sommerkroppen eller ikke, det er uansett mer selvtillit i de posete øynene, mer guts i den skrukkete magen, og mer visdom under det fete hårfestet og enn det som var der for fem år siden.

Bring on the bikinis!!!

Fordelene med å ha kreft

«Hvordan gååår det med deg?» spør folk. De mener kreften. De mener ikke DET at jeg blir vekket hver dag klokken kvart på fem og blir skreket «mamma» til to hundre og femti ganger i døgnet, som er den egentlige grunnen til at jeg ser litt blodfattig ut. Nei, for sånt er helt vanlig.

«Fint» svarer jeg og klistrer på meg mitt bredeste smil. «Hun er så sterk» tenker de. «Jeg er så trøtt» tenker jeg.

Vi er familien det er synd på

Familien som er rammet av kreft. Uhelbredelig kreft. En sånn familie man bruker som referanse når man angrer på at man har blåst seg opp over ubetydeligheter eller uffet seg over hverdagsstresset.

Men vi er også familien som ser muligheter der andre ser problemer. Ikke misforstå, det er en djevelsk, nådeløs, slu og seig parasitt av en sykdom som forsyner seg av familielykken vår. Men det er fint lite vi kan gjøre med det, annet enn å se på situasjonen med glad-brillene på. Og da er det mange lyspunkter å oppdage.

Uslåelig misere

For eksempel vinner vi stort sett alle elendighetskonkurranser. Dette er verbale turneringer der småbarnsforeldre sitter og kniver med hverandre om sympati for å overleve småbarnsperioden. «Vi sover kanskje tre til fire timer i snitt hver natt!» «Oi, det er tøft, men vi har tvillinger i trassalderen!» «Ja, det høres kjempeslitsomt ut, men vi har ingen besteforeldre som kan avlaste!»

«Vi har kreft, vi…»

Gyldig fravær

Og så har vi alltid gyldig fravær. «Kreften» kan jeg si, så skjønner folk med en gang. «Ja, selvfølgelig! Nei, det skal du ikke tenke på, full forståelse.» Bare tenk på mulighetene det representer! Dugnad, kakebaking og foreldrerepresentant – bare si trylleordet så bortfaller alle forventninger og krav. Glemte avtaler; «Ja, det har blitt litt mye for oss med kreften og alt.» «Ja, selvfølgelig, ikke tenkt på det engang.» Tisstrengte unger på reise; «Excuse me, but the queue for the toilet starts here.» «Yes, but where does it start for cancer sick families?»

Ser uvanlig godt ut

Når man har kreft blir man også tilskrevet vidunderlige kvaliteter som man sikkert ikke har. «Tøff» «inspirerende» «ekte» -det er bare å lene seg tilbake og cashe inn skryt. Ikke minst blir man uvanlig tiltrekkende. «Du ser fantastisk ut!» For i hvermansens assosiasjonsregister for kreft, finnes det ingen nyanser, det er enten «frisk» eller «blekt beinrangel uten hår.» Og med de forventningene til grunn, holder jeg meg uforskammet godt.

Carpe diem

Så er det fordelene som dukker opp som et resultat av at man har døden subbende et par meter bak seg døgnet rundt. For eksempel lar jeg ikke en anledning for en trøste-kanelbolle gå fra meg, hvem vet hvor mange kanelboller jeg har igjen? Jeg hiver ungene i bilen og kjører gjerne en halv time for en «varm, fersk, medium stor, tjukk kanelbolle, uten for mange sirkler, ikke for hardt stekt og med bare et dryss kanel, takk!» Vel i hende veier jeg den, kjenner på varmen og hvordan den klistrer seg til hånden av det seige sukkeret som har smeltet på undersiden. Jeg lukter på den, lukker øynene og smaker på den med hele kroppen mens jeg holder dem lukket. Slik nyter man en kanelbolle når døden sitter på bordet bak deg og venter på en anledning.

Jeg er ikke redd for noe lenger

Eller det vil si, jeg er redd for at noe skal skje med barna mine, det ligger kodet i programvaren. Taler derimot…pøh, jeg er vel mer redd for å ikke kunne tale enn for å holde en tale. «Jeg vet at vi bare er invitert til tirsdags-fiskepinner, men jeg tenkte likevel at jeg skulle benytte anledningen til å si noen velvalgte ord…»

Fobier kan du bare drite i når du har kreft. Sprøyteangst går ikke overens med sprøytebehandling. Edderkopper, bier og slanger? Prøv å ha kreftparasitter som formerer seg og sakte dreper deg INNI kroppen.

Minnetalene på forskudd

Så er jeg så heldig at jeg får kjenne hvor mye jeg egentlig betyr for menneskene rundt meg. Fordi jeg står med ett ben i grava og ett i livet, har jeg fått minnetalene på forskudd; meterlange SMS’er, klemmer, tårer, blomster, emojiis og morgenlevering.no. Så kan jeg med god samvittighet prioritere tiden min på mennesker som virkelig betyr noe for meg og slå opp med dårlig karma.

Og dermed har vi kommet til den kanskje viktigste fordelen med å ha kreft: Du kan fort komme til å verdsette tiden du tross alt har på en litt mer våken måte.

Så hvis du skal ta med deg noe fra denne teksten, er det dette: Tid er det mest verdifulle du har, så bruk den med hjertet og lev den med glad-brillene på.

NM i MR

“Du skal bare ligge der en liten time. Det er ikke farlig. Du har gjort dette flere ganger før. Egentlig burde du verdsette egentiden. Du kan når som helst avbryte. Det er bare en MR. Folk gjør det hele tiden.»

Sånne ting sier jeg til meg selv i forkant av en scan. Jeg godsnakker med bevisstheten for å lokke frem fornuften.

Underbevisstheten klarer ikke å holde kjeft

Likevel klarer ikke underbevisstheten å unngå å blande seg. Det er spesielt én ting den stadig må påpeke, særlig fordi jeg lever med en kreftdiagnose, nemlig den påfallende likheten mellom en MR-maskin og en likkiste.

Idet jeg går inn dørene på Riksen og kjenner uroen bygge seg opp, er det tydelig at kroppen min mener at underbevisstheten har et poeng. Foruten det helt åpenbare klaustrofobiske aspektet, er det flere grunner til å dra paralleller.

Likheten mellom en likkiste og en MR-maskin

Først brer de over deg et hvitt, sterilisert klede med stive brettekanter. Et sånt klede som man tenker at ingen andre har brukt før eller skal bruke igjen, et sånt klede man gjerne legger over et menneske på sin siste reise. Så blir du lagt på et brett og sakte rullet inn i noe som både ser og føles som en likkiste. Og der ligger du hardpakket med tette vegger på alle kanter og et nakent tak tjue centimeter fra nesen din. Her skal du ligge stille som graven en times tid mens maskinen jakter på svarte skygger i kroppen din.

Det tar ikke mange minuttene før bankingen fra maskinen begynner. En lyd som man med en ørliten grad av paranoid innlevelse kan tenke at minne om spader av jord som treffer et kistetak.

Og det er her jeg nå ligger. Med alarmbryteren i hånden og panikken i halsen. Alarmen er ubrukelig, for jeg slipper jo ikke unna, kreftens soldater må inn til kontroll før eller senere. Panikkfølelsen, som evolusjonen har utstyrt meg med for at jeg skal løpe når farer nærmer seg, er også nyttesløs. For du kan ikke løpe fra kreft. Så jeg må finne noe å fokusere på som kan hjelpe meg gjennom dette.

Kremen av kreftsyke

Og da plutselig kommer jeg på en egenskap jeg har; en produktiv, men dog lite konstruktiv, energitappende og umettelig trang til «å være flink». En barnslig appetitt på ros og behov for å gjøre seg bemerket. Marie Kjempeflink kan komme til nytte nå.

Det er nemlig mulig å utmerke seg i MR-scanning også, tilhøre kremen av faste kreftpasienter som frekventerer røndtkenavdelingen. Hun som alltid gjør som hun skal og får gode, tydelige bilder. Hun som gjør arbeidsdagen lettere for de som jobber der, så de kan ta igjen tapt tid.

Å bli god på MR

Så jeg ligger dønn rolig, som et lik i en kiste og leer ikke en muskel i femti minutter. Jeg puster inn når jeg får beskjed om det og holder pusten på en sånn måte at hele magen fyller røntken-bøylen som ligger over overkroppen. Jeg rykker ikke til når den kalde kontrastvæsken kommer strømmende igjennom blodårene og prøver ut ulike teknikker for å holde hjertet i jevn rytme.

«Du var kjempeflink til å ligge stille. Bildene ble klare og fine» skryter røntkenlegen idet hun ruller meg ut av graven min.

Det er da i hvert fall noe.

Det gjør vondt å ha barn

Den største kjærligheten og for mange selve meningen med livet, kommer med en bakside. Her sortert i alfabetisk rekkefølge.

A – Angst

Kronisk og livslang redsel for at noe skal skje med barnet, herunder sykdom, ulykker, kidnapping, mobbing, rus, svangerskap etc….

B – Bysse-betennelse

Betennelse i armer og skuldre som et resultat av repetitiv gynging av misfornøyde barn over lang tid.

C – Candida

En sopp som trives spesielt godt i skjeden til gravide kvinner og medfører utflod, sterk kløe og upassende krafsing i underlivet.

D – Depresjon

En dramatisk endring i stemningsfølelsen hos nybakte foreldre idet de innser at de er fanget i en hverdag som utelukkende består av å dekke barnets behov.

E – Ekstrem svangerskapskvalme

Når man har klassiske symptomer på omgangssyke, men de varer i ni måneder.

F – Fødsel

Selvforklarende.

G – Grinetrang

En evig forhøyet følsomhet hos foreldre som medfører empatismerter. Hos noen så sterke, at de ikke lenger kan lese nyheter eller se filmer som involverer barn og dyr.

H – Hodelus

Små kryp som hopper fra hode til hode i barnehagen før de inntar ditt hode og reproduserer seg i flere generasjoner som lever av å suge blodet ditt.

I – Inkontinens

Når man på grunn av barnefødsel ikke har kontroll over sin egen blære, men ufrivillig og sjenerende tisser på seg i tide og utide.

J – Jug

Når man sier til andre foreldre at man har hatt det koselig sammen med barna på lekeplassen når det i realiteten var drepende kjedelig.

K – Kolikk

En av de verste formene for tortur som finnes.

L – Lego-felle

Følelsen av å bli knivstukket under foten fra å tråkke på en av barnas velplasserte legoklosser.

M – Mastitt

Betennelse i brystet hos kvinner som ammer. Beskrives ofte som om noen drar piggtråd gjennom brystet når barnet dier.

N – Norovirus

Kongen av omgangssyken som barna tar med seg fra skole og barnehage for å knekke hele slekta i jula.

O – Overvurdering

Når man oppfører seg som en kronidiot og utsetter barna sine for pinlige situasjoner fordi man er så stolt og glad i dem at man ikke evner å se at de ikke er perfekt i alt.

P – Pica

En nesten uimotståelig trang til å spise ikke-fordøyelige stoffer som for eksempel jord, kull, hårballer og papir under graviditet.

Q – Q-tips

Når det som tidligere var små bomullspinner man renser ørene med, plutselig er livsfarlige ørespyd som sprekker trommehinner og tetter avløpsrør.

R- Ryggplager

Uunngåelig slitasje på ryggen over tid som skyldes f.eks dytting av vogn i snø, bæring av barn, pakking av familiebil, amming mm..

S – Småbarnssølibat

Mangel på overskudd til å ligge med partneren sin.

T – Testikkel-traumer

Baller som har blitt utsatt for sprellende barneføtter, gjerne med knallharde selskapssko.

U – Urinangrep

Å bli dusjet ned med tiss når du minst venter det. Gjerne etter at du er nydusjet og ofte i håret eller ansiktet.

V – Vondter

En samlebetegnelse på ubehageligheter som å bli lugget av små babyer, sparket i ansiktet om natten, ligge i vonde gymsaler på fotballcup etc.

W – Worst case tenking

Når man tenker at en macaroni bør deles i to, bare sånn i tilfelle barnet mot formodning skulle sette den i halsen.

X – Xeromorfi

Når kroppen er så dehydrert fordi man ikke har tid til å drikke, at den gjør som kaktusen og går i sparemodus for å overleve.

Y – Ytringskrise

Når dine barn i offentlig rom entusiastisk og høylytt rapporterer om dine uvaner eller forteller kjente og kjære hva du sier om dem når de ikke er der.

Z – Zombie

En tilstand der man går rundt tilnærmet bevisstløs på grunn av for lite søvn, men ikke kan lukke øynene og legge seg ned for å hvile.

Æ – Ærlighetskvaler

Smerten man føler når man må fortelle barnet sitt sannheten om noe man vet de kommer til å bli lei seg for.

Ø – Øyekatarr

En megasmittsom betennelse som gjør at øyne blir røde, hovne og full av gul verk som tørker inn og blir til digre øye-buser og snerk.

Å – Åreknuter

Oppsvulmede blodårer som ser ut som klaser med meitemark under huden på bena. Dukker ofte opp under en graviditet og forsvinner aldri igjen.

Fire dager før jul

Jeg kjøper en Flax julekalender i kiosken på Rikshospitalet og skraper alle 24 lukene på tre minutter. Så teller jeg febrilsk symbolene, som om antallet julekranser har betydning langt utover den mulige gevinsten på femti kroner. En slags tåpelig og desperat jakt på gode nyheter. Vinner jeg i flax-kalenderen, har nok legen gode nyheter til meg liksom.

Den første kreft-sjekken

Jeg vinner ingenting. Men er det ikke forresten sånn at de som ikke har hell i spill, har hell i andre ting? Sånne spørmål må det vel finnes reell statistikk på? Jeg drar frem telefonen fra lomma, før jeg innser hvor idiotisk og meningsløst det er å google sannsynligheten for at et ordtak stemmer i virkeligheten, fordi det skal gi meg noen slags forhåndsvarsler om hva legen kommer til å si om kreften min. Det henger ikke på greip, Marie!

Noen holder neven sin rundt hjertet mitt og klemmer litt for hardt, sånn føles det i hvert fall. Ola har dukket opp og legen har hentet oss inn til kontoret sitt, femten minutter for sent. Hva betyr det? Jeg burde kjøpt en Flax-kalender til.

Prikker på leveren

«Vi har funnet prikker på leveren din» sier legen idet vi setter oss ned. Best å få trollet frem i lyset med en gang. «At kreften hadde spredd seg vurderte vi jo som ikke usannsynlig sist gang dere var her» fortsetter han. Hvorfor bruker han ikke bare ordet «sannsynlig» i stedet for «ikke usannsynlig»? Som om jeg ikke hadde taklet «sannsynlig». Og gitt at det nå har gått fra å være «ikke usannsynlig» til «fuckings reellt» så hadde fallet kanskje vært litt mindre hvis han hadde klint til med «sannsynlig» i forrige møte da jeg var tilsynelatende kreftfri.

Det er rart hvordan man kan være i fullstendig oppløsning inni seg og samtidig være opptatt av å opptre som sivilisert og høflig. Jeg legger hendene på armlenene og holder meg fast i stolen, for etter et par runder med dårlige beskjeder har jeg lært meg hva som kommer. Først svimmelhet, så kaldsvette og til slutt behersket gråt. Og så etter det, den nye hverdagen, denne gangen uhelbredelig kreft.

Prognosene

Til tross for at jeg ikke er så glad i kreft-retorikken, liker jeg denne legen godt. Han er en av nordens beste på sykdommen min, er alltid dønn ærlig og sier at jeg skal ringe ham på mobilen når jeg blir redd. Jeg har allerede ringt ham to ganger. “Gode prognoser…snakk om flere tiår…mild behandling…håp i ny forskning» hører jeg han si mens svetten siler og gjenstander seiler forbi synsfeltet mitt. Ola tar hånden min. Hånden hans er også klam.

Den nye hverdagen

Flere tiår, det er ganske mye tid til å både utrette og oppleve store ting. Men merkelig nok bryr jeg meg mer om de små.

Har du prøvd å lukte på en nystekt kanelbolle før du spiser den? Har du glemt hvor deilig det er å sitte og stirre ut av et vindu? På trikken, på kjøkkenet, i et møte…Hvor lenge er det siden du spiste snø? Lytter du etter fuglesang når du er ute og går?

Jeg oppfordrer deg sterkt til å gjøre det!

Supermennesker med bukfett

På listen over fremtidens trusler mot menneskeheten står såkalte «supermennesker». Dette er genetisk designede sapiens utstyrt med spesielle egenskaper og en overlegen fysikk. Men det mange ikke har innsett, er at supermenneskene allerede er her, midt iblant oss. De kalles gjerne for småbarnsforeldre.

Helt spesielle evner

En småbarnsforelder kan se ut som en helt vanlig person. Men nei, de er langt i fra ordinære. Bak trøtte tryner, hengepupper og bukfett skjuler det seg nemlig avanserte biologiske avvik som gir dem ualminnelige evner.

Supersanser

Småbarnsforeldre har blant annet et sanseapparat som ville gjøre Bruce Wayne stum av beundring. De kan høre en promp gjennom fire vegger og snuse seg til både konsistens og farge på en bæsj gjennom lag av polyester, ull og impregnering. De har øyne i bakhodet og kan lynraskt identifisere potensielle farer. Videre har de et hypersensitivt nervesystem. Ikke bare er nervene særdeles aktive, men de er også uvanlig spesialiserte. Nervene har nemlig en selektiv evne som gjør at de kun blir påvirket av stimuli fra eget avkom. Andres barn kan sutre og skrike uten at småbarnsforeldrene reagerer nevneverdig. Men når egne barn åpner pipenebbet, reagerer foreldrene som om de har bråvåknet i en russebuss.

Lever på luft og kjærlighet

Fordøyelsesystemet til småbarnsforeldre drives som en slavekoloni der mat dukker opp på de mest uventede tidspunkt og noen ganger ikke i det hele tatt. Måltider inntas med en slik hastighet at tarmtottene knapt rekker å suge seg fast før maten glir ufordøyd forbi som en bever i en boa. Men etterhvert blir magen deres proff på å leve bare på luft og kjærlighet.

Tisse-utøver

Blæra er topptrent og bryter stadig nye rekorder i størrelse. Den har nemlig utstyrt seg med en egen tidsklemme som den bruker for å knipe igjen når det er for travelt for ta seg av primærbehovene. På dagtid, hvis anledningen byr seg, kan den tømme litervis på sekunder, mens om natten kan den sende en tynn, kontrollert og lydløs stråle som går under radaren til små natteranglere som bare venter på en unnskyldning for å våkne.

Sover ubemerket i møter

Den kanskje mest imponerende egenskapen til småbarnsforeldre, er evnen til å ubemerket sove seg igjennom større sosiale sammenkomster. Med rette rygger og vidåpne øyne sover de seg igjennom møter og gruppesamtaler mens de tidvis nikker og mumler «mmmm». Bare trente øyne evner å oppdage det glassaktige blikket som preger fraværet av bevissthet hos småbarnsforeldre på lading.

Heldigvis utgjør supermenneskene småbarnsforeldre ingen trussel mot menneskeheten. Tvert imot er de en forutsetning for menneskets overlevelse og bør behandles deretter; med ærbødighet og kjærlig varsomhet.

Du kan skylde deg sjøl

Vi lever i et kunnskapssamfunn. En tid der vi har all verdens kunnskap i lomma på jeansen og kan få LIVE-sending av historiens gang hvor som helst og når som helst tjuefire timer i døgnet.

Men med kunnskap kommer ansvar og med ansvar kommer skyld. Så i et kunnskapssamfunn er det masse å ha dårlig samvittighet for. Jo mer du vet, jo flere muligheter har du til å ta gode valg. Og dårlige valg.

Samvittighetskvalene begynner allerede idet du blir unnfanget.

Moren din har dårlig samvittighet fordi hun drakk en flaske med prosecco på nyttårsaften selv om hun visste at det var en liten sjanse for at hun var gravid. Kanskje glemmer hun også å sjekke om osten er pasteurisert, vi vet godt hvilke skader det kan gjøre på fosterets utvikling. Ammer hun deg ikke? Det er jo godt dokumentert at morsmelk er den beste starten på livet et barn kan få!!

Sier pappen din til deg at du er «flink» hele tiden? Vel, han burde ha lest seg til at han er i ferd med å oppdra deg til å bli en perfeksjonist. Hørt om Generasjon Prestasjon? Du har forresten ikke godt av å være så lenge i barnehagen, så i dag vanker det nok samvittighets-iskrem hvis du maser litt. Og idet du står med isen i hånda, så ser du at foreldrene dine kjenner på sukker-skammen, for alle vet at barn ikke har godt av for mye sukker.

«Variert kost med grove kornprodukter, fem om dagen og tre fiskemåltider» sier helsedirektoratet. Så du liker ikke fisk nei? Selv om du bare har blitt tolv år nå, kan mangel på omega 3 fort slå tilbake på deg senere i form av helseplager og tidlig død. Dette er pensum på barneskolen. Dessuten er sunnhet super-hot på Instagram nå.

Sosiale medier er et eldorado når man vil ha kunnskap om andre eller bare fylle opp sladder-tanken. Så vei dine ord og vurder dine handlinger, for alt du sier og gjør kan omgjøres til likes…eller hets. Et svakt øyeblikk i din pubertale usikkerhet, er fort søndagens underholdningsbidrag på Snapchat. Ellers kan du bli akkurat det du vil. Men du kommer ingen vei uten en master, det vet alle.

Gratulerer med gode studieresultater, men det er nå jobben starter.

I dag kan all arbeidsinnsats måles, husk det! Minutter, kroner, kilometer, klikk, kilo, karakterer, anbefalinger, terningkast, utmerkelser, stjerner, bevilgninger, konsultasjoner, pasienter, vedtak, dødsfall…Det finnes alltid et tall på hvor dyktig og effektiv du er.

Apropos tall, du veier for mye. Selv om du passerer to bakerier, tre cafeer og trettisyv matreklamer på vei til jobb i tillegg til de rundt seksti annonsene på TV og mobil, burde du ha selvkontroll nok til å ikke la deg friste. Få rumpa di opp av kontorstolen og kom deg på Sats for en gangs skyld, du vet godt hvor helseskadelig overvekt kan være. Du har kroppen til en sekstiåring og er bare førtito!

I tillegg til overvekt har du høyt blodtrykk og nakkesmerter, klassiske plager hos folk som trener for lite og jobber for mye. Stress er ikke bra for hverken kropp eller sjel, det er godt dokumentert. Før du vet ordet av det har du gått på en smell.

Så du føler deg ensom?

Vel, hadde du ikke kjørt deg selv så hardt, hadde du ikke blitt utbrent, deprimert og isolert i en alder av femti.

Så du kan egentlig bare skylde deg sjøl…