Når sønnen din skyter deg

Det er en sånn vinterdag som ser ut som en høstdag. Man blir narret til å trekke på seg en tynn regnjakke og et par gummistøvler, før man kommer utenfor og for sent innser at det egentlig er bikkjekaldt.

Hjulene på bussen…

Nå sitter jeg på et sete i midtgangen og vifter på tærne i håp om å unngå amputasjon mens jeg forbanner bussjåføren for å være tolv minutter for sen. Ved siden av meg sitter min eldste sønn, familiens varmblodige. Helt uanfektet av temperaturer og forsinkelser sitter han fornøyd og synger:

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, rundt og rundt, rundt og rundt..»

Bussen er smekkfull. Et par tenåringer har okkupert en fireseter til seg selv og bagene sine, noe som ser ut til å provosere enkelte av de stående.

«Hjulene på bussen de går rundt og rundt, gjennom hele byen. Mammaene på bussen sitter og ser på telefonen, ser på telefonen..»

Er det meg han synger om?

Det tar noen sekunder før jeg oppfatter at den lille trubaduren min nettopp har skutt meg i magen. Jeg ser på ham i vantro. Er det meg han synger om? Jeg som skjuler telefonen min for barna som om den var en hemmelig elsker. Jeg som rister på hodet over foreldre som er mer opptatt av den digitale versjonen av sine barn enn den levende. Meg?!

Den dårlige mammaen

Så oppdager jeg at mine medpassasjerer også har hørt den nye versjonen av «Hjulene på bussen» og nå tar aktivt del i henrettelsen min. Noen ler, andre sender meg irettesettende blikk. Til og med de som sitter og ser på telefonen sin, kikker opp og himler med øynene over den dårlige mammaen.

En skyldbetynget rødme brer seg over ansiktet mitt. Uansett hvor bevisst jeg opplever at forholdet mitt til mobilen er, finnes det nå troverdig vitnemål som kan fortelle noe annet. Det blir for dumt å bare skylde på andre foreldres mobilvaner, jeg er observert med nesa begravet i en telefon. Også på bussen.

Skammen

Hele resten av kvelden kjenner jeg prosjektilet i magen. Sjokket over å ha blitt truffet, vonde stikk av dårlig samvittighet og en brennende skamfølelse.

Det er på tide å ta tak.

Dessuten har jeg godt av å bruke litt mindre tid på den digitale hjerne-pulingen som består av halvleste artikler, tanke-slalåm og høflige likes som ofte gjør at jeg bare føler meg hul etterpå.

Surfebassen skal bort i jula

Så i år skal surfebassen min tilbringe julen ensom og lydløs i et skap. Julaften skal feires uten filter og den eneste varslingen jeg får, er kirkeklokkene som ringer jula inn. Gode juleminner skal deles sammen med de som skapte dem og ikke med alle andre.

Takk og lov for at jeg har født et par treffsikre cowboyer som ikke er redd for å fyre av et ærlig skudd når det trengs.

 

Rally #Ruter

«En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør» sang vi på åttitallet.

Kanskje er det på tide å ta sangen ut av barnebøkene så de minste ikke får seg en kjedelig overraskelse når de skal ut på eventyr med Ruter? For beskrivelsen er langt ifra treffende lenger. Joda, bussjåføren er stort sett fortsatt en mann, men godt humør er det dessverre sjelden jeg møter når jeg tar offentlig transport gjennom Oslos gater.

Oftere møter jeg en utålmodig grettenpeis som kjører som om han nettopp har krangla med kona. I forrige uke så jeg en nittiåring nesten bli feid gjennom midtgangen fordi bussjåføren tydeligvis ikke hadde tid til å la den eldre mannen sette seg før han vrengte ut av busslommen. Uken før fikk jeg passet påskrevet over høyttaleren fordi jeg trillet barnevognen feil vei inn i bussen. Daglig blir jeg pinlig godt kjent med medpassasjerene mine fordi bussen stopper så brått at det er umulig å ikke miste balansen. Enkelte sjåfører på min strekning kjører leddbussen oppover den svingete Ekebergveien som om passasjerene var kuler i et flipperspill.

Hvordan har det blitt sånn?

Det kan virke som om at idet billettsalget ombord var en saga blott, ble trikkefører Syvertsen erstattet med Blodstrupmoen. Er det punktlighet og fart som trumfer omgjengelighet og hensyn når CV’ene strømmer inn hos Ruter? Eller opplever sjåførene så dårlige arbeidsforhold og tidspress at det fører til aggressiv kjøring og sure miner?

Det kan være lett å tenke at en sjåfør uten særlig passasjerkontakt ikke kommuniserer med passasjerene sine. Feil. Faktum er at han kommuniserer kontinuerlig i alle ledd, fra påstigning til avstigning. Det handler om kroppsspråket til sjåføren bak frontruta på holdeplassen, hvordan bussen kjører inn på holdeplassen, hvordan dørene åpner og lukker seg, hvor lenge bussen står på holdeplassen, hvor fort eller hvor sakte bussen kjører, hvordan den svinger, hvordan den stopper, hvordan sjåføren kommuniserer med andre sjåfører, hva som kommuniseres over høyttaleren, hva slags informasjon passasjerene får underveis, hva sjåføren gjør mens han kjører og hva sjåføren signaliserer til passasjerer ut av vinduet og utenfor bussen.

Denne formen for kommunikasjon er imidlertid mer indirekte og mer krevende enn tidligere da man kunne yte direkte service bare med et vennlig «hei» bak billettskriveren. Den gjør det også lettere å legge merke til de sure og hensynsløse sjåførene heller enn de blide og hensynsfulle.

Et vennlig smil kan langt på vei kompensere for en forsinkelse.

Et vink om at man er sett er en takknemlig gest når man kommer løpende mot en buss som er i ferd med å lukke dørene. Jevn og trygg kjøring gjør at passasjerene kan slappe av på reisen.

Å være sjåfør på offentlig transport er og blir et serviceyrke og når god service har blitt vanskeligere formidle, er kanskje «en bussjåfør med godt humør» viktigere enn noen gang.