Category: Politikk

Erna, kom og bo en uke hos oss!

Erna, ikke bruk dyrebare skattekroner på unødvendige analyser. Jeg kan garantere at etter en uke hos oss så begynner du å få et klarere bilde av hvorfor antall barnefødsler i Norge går ned.

Boligprisene i byen har gitt oss stor gjeld og lite plass, så vi kan dessverre ikke tilby deg enerom. Siden du er selveste statsministeren, kler vi gjerne opp dobbeltsengen vår i den fineste sateng, men jeg tror ikke du vil trives med å sove der. Minstemann våkner nemlig alt fra tre til åtte ganger i løpet av natten og dagen starter kvart på fem. Du kan få sove på en madrass i kjellerstua. Eller forresten…der bytter samboeren min og jeg på å sove annenhver natt for i det hele tatt å kunne stå oppreist på jobb. Hva med på sofaen med ørepropper?

Ernas frokost

Det er hektisk hos oss på morgenen med bleieskift, tannpuss, påkledningskrig og matpakkesmøring, så frokost er en ganske stusselig affære er jeg redd. Barna vil bare ha kald grøt, samboeren spiser bøyd over matpakkene, mens jeg spiser på jobben for å starte arbeidsdagen tidlig slik at ikke dagen i barnehagen blir så lang for minsten. Små barn blir stresset av lange barnehagedager forteller dine spesialister i Helse Sør-Øst. Dessuten er det hyggelig å se barna mer en to timer på ettermiddagen før de skal i seng.

Ernas huskeliste

En liten huskeliste som kan være grei for deg å lese igjennom til vi kommer fra barnehagen;)

  • Ha alltid blikket rettet mot gulvet når du går rundt i huset for å minimere fotskader forårsaket av skarpe leker.
  • Pass på nøkler og lommebøker. Bankkortet mitt fant jeg etter fire måneder i en blomsterpotte på badet.
  • Hvis du oppdager at minstemann spiser fra søpla, bare løft han vekk og si nei.
  • Han får heller ikke lov å klatre inn i oppvaskmaskinen.
  • Eldstemann kan bli uforholdsmessig sint hvis han ikke får gå først i trappen.
  • Trappegrinda er et kombinert sikkerhetstiltak og IQ- test. Ikke vær redd for å spørre om hjelp.

Ernas faste oppgaver

Vi kan forøvrig trenge din hjelp under middagen. Du som er en mester i å diskutere og forhandle; hvis du kan få barna til å sitte i ro på stolene sine og spise grønnsaker og fisk uten at det blir kjefting og tårers gnissel, er jeg deg evig takknemlig.

Hvis du etter middag trenger å lese stortingsmeldinger eller legge fruktbarhetsstrategier, er det kanskje best at du setter deg på kaffebaren på Manglerudsenteret borti veien. Støynivået hjemme hos oss er nemlig langt over det helsetilsynet anbefaler. Det anses ikke lenger som forsvarlig å jage treåringen og lillebroren hans ut i snøen for å få ro til husarbeidet og vi har ikke besteforeldre i nabohuset.

I stedet bruker vi ettermiddagene på å være sammen med barna våre og kveldene til å legge ukeskabal, mate vaskemaskinen og gjøre innkjøp.

Ernas fremtidsvisjoner

Kanskje du vil lese for minstemann før han skal legge seg? For tiden leser vi «mine første ord» slik at gutten ikke faller bakpå på språk. Han vet det ikke enda, men en vakker dag må han jo ha en mastergrad hvis han skal ha noen sjanse i arbeidslivet. Og at folk skal komme seg i arbeid og bli lønnsomme skattebetalere, det er du jo opptatt av Erna.

Jeg skulle gjerne sittet over en pils og lyttet til dine tanker om den norske samfunnsmodellen, men siden barna nettopp har hatt omgangssyke, har jeg endel jobb jeg må ta igjen på kvelden. Samboeren skal på foreldremøte, og må ellers ofre et par kvelder til en deadline på et prosjekt han skal levere. Oppdragsgiveren hans bryr seg nemlig lite om at hans forpliktelser på hjemmebane.

Men du er sikkert ganske busy du også med en plan for å få regnestykket til å gå opp; mer jobb, flere barn, bedre helse og færre sykemeldinger.

Ernas erfaring med mammarollen

Hvis du etter en uke hos oss fortsatt lurer på hvorfor vi ikke får flere barn, kan du jo spørre deg selv hvor enkelt du synes det har vært å balansere jobb og barn i eget liv? For du har tidligere uttalt at du sikkert kunne vært en bedre mor, men at du alltid har jobbet mye og at barna har vokst opp slik og blitt vant til det.

Nå må du muligens venne deg til tanken om at vi andre heller ikke er overmennesker, men ser vår begrensning når det gjelder hvor mange barn vi klarer å være tilstedeværende foreldre for mens vi er i full jobb.

Rally #Ruter

«En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør» sang vi på åttitallet.

Kanskje er det på tide å ta sangen ut av barnebøkene så de minste ikke får seg en kjedelig overraskelse når de skal ut på eventyr med Ruter? For beskrivelsen er langt ifra treffende lenger. Joda, bussjåføren er stort sett fortsatt en mann, men godt humør er det dessverre sjelden jeg møter når jeg tar offentlig transport gjennom Oslos gater.

Oftere møter jeg en utålmodig grettenpeis som kjører som om han nettopp har krangla med kona. I forrige uke så jeg en nittiåring nesten bli feid gjennom midtgangen fordi bussjåføren tydeligvis ikke hadde tid til å la den eldre mannen sette seg før han vrengte ut av busslommen. Uken før fikk jeg passet påskrevet over høyttaleren fordi jeg trillet barnevognen feil vei inn i bussen. Daglig blir jeg pinlig godt kjent med medpassasjerene mine fordi bussen stopper så brått at det er umulig å ikke miste balansen. Enkelte sjåfører på min strekning kjører leddbussen oppover den svingete Ekebergveien som om passasjerene var kuler i et flipperspill.

Hvordan har det blitt sånn?

Det kan virke som om at idet billettsalget ombord var en saga blott, ble trikkefører Syvertsen erstattet med Blodstrupmoen. Er det punktlighet og fart som trumfer omgjengelighet og hensyn når CV’ene strømmer inn hos Ruter? Eller opplever sjåførene så dårlige arbeidsforhold og tidspress at det fører til aggressiv kjøring og sure miner?

Det kan være lett å tenke at en sjåfør uten særlig passasjerkontakt ikke kommuniserer med passasjerene sine. Feil. Faktum er at han kommuniserer kontinuerlig i alle ledd, fra påstigning til avstigning. Det handler om kroppsspråket til sjåføren bak frontruta på holdeplassen, hvordan bussen kjører inn på holdeplassen, hvordan dørene åpner og lukker seg, hvor lenge bussen står på holdeplassen, hvor fort eller hvor sakte bussen kjører, hvordan den svinger, hvordan den stopper, hvordan sjåføren kommuniserer med andre sjåfører, hva som kommuniseres over høyttaleren, hva slags informasjon passasjerene får underveis, hva sjåføren gjør mens han kjører og hva sjåføren signaliserer til passasjerer ut av vinduet og utenfor bussen.

Denne formen for kommunikasjon er imidlertid mer indirekte og mer krevende enn tidligere da man kunne yte direkte service bare med et vennlig «hei» bak billettskriveren. Den gjør det også lettere å legge merke til de sure og hensynsløse sjåførene heller enn de blide og hensynsfulle.

Et vennlig smil kan langt på vei kompensere for en forsinkelse.

Et vink om at man er sett er en takknemlig gest når man kommer løpende mot en buss som er i ferd med å lukke dørene. Jevn og trygg kjøring gjør at passasjerene kan slappe av på reisen.

Å være sjåfør på offentlig transport er og blir et serviceyrke og når god service har blitt vanskeligere formidle, er kanskje «en bussjåfør med godt humør» viktigere enn noen gang.

Nazisten i barnehagen

På tirsdag dukket små hekser, løver og trollmenn opp på døra vår. Laurits var henrykt og delte ut innpakkede, søte biter med mageknip til alle sammen. Mange mener at Halloween bare er et importert amerikansk pengesluk. Men jeg synes det er en fabelaktig tradisjon. Som barn hadde jeg stor glede av å kle meg ut og så frem til karneval i barnehagen lang tid i forveien. 

Det er ikke barna som får Halloween til å handle om penger, det er det de voksne som gjør. Prisen eller kvaliteten på kostymet betyr ikke så mye for barna som selve opplevelsen av å kle seg ut. For barna handler det om å tre inn i en annen rolle, være voksen, farlig, morsom, usynlig, søt, slem eller å ha magiske krefter. Å være en annen enn seg selv i noen timer. I hvert fall var det slik for meg da jeg var barn. 

Mormor var selveste Willy Wonka når det kom til å lage kostymer. Hun satt i flere uker og sydde de mest fantastiske kreasjoner til broren min og meg. Vi var Peter Pan og Tingeling, klovner, eventyrprinsesser og superhelter. En gang lagde hun en kostyme til meg som så ut som ansiktet til Abraham Lincoln. Så gikk jeg rundt på skolen med armene ut av ørene og bena ut av munnen på Abraham Lincoln. 

Mamma derimot, hadde hverken tid eller råd til å gå “all in” når det gjaldt kostymer til broren min og meg. Hun var alenemor med to barn og jobbet skift på et sykehjem. Da det var Internasjonal dag i barnehagen dukket de andre barna opp i fargerike Sarier, Kimonoer, Lederhosen og Bunader. Mens mamma tredde på oss jeans og t-skjorte, rakte oss hvert vårt McDonald’s flagg og sa “dere kan være amerikanere”. Broder’n og jeg satt smørblide sammen med de andre barna og Ronald McDonald vaiet like pent i vinden som det greske og japanske flagget. 

Så for noen år siden tittet jeg gjennom noen gamle bilder, da jeg oppdaget et bilde som frembrakte svært gode minner. På bildet ser jeg en jente på rundt fire år med mascara-striper i håret og hullete strømper som sitter tett inntil en bokhylle sammen et par andre barn. Man kan se at hun synger og er glad, munnen smiler mens strupen jobber og de blå øynene lyser i kontrast med den mørke, matte øyensminken. Mamma hadde rasket sammen noen gamle klær og sminket meg opp som punker til karnevalet i barnehagen. Jeg ante ikke hva en punker var, men jeg husker at jeg var stolt og følte meg pen og voksen. 

Etterhvert som jeg studerer detaljene i bildet, ser jeg plutselig noen påtegnede symboler på armene mine. Min mor er lynende intelligent, men har aldri vært spesielt interessert i politikk. Hun har vel tenkt at enhver troverdig punker må bære politiske symboler. Men hvilke politiske symboler var nok ikke så viktig, og uten å tenke seg særlig nøye om, har hun tegnet de hun kom på i farta. Jeg ser en stor A i en sirkel, et par stjerner og…et Hakekors!? Jeg stirrer på bildet i vantro, men det finnes ikke tvil, hun har tegnet et tjukt, sort svastika på armen min. 

Så der satt jeg da, i Grefsen Menighets barnehage, en fire år gammel nazist med kullsorte øyne og hakekors på armen mens jeg sang “barn av regnbuen” av full hals. Hva personalet i barnehagen syntes om dette, vites ikke. Jeg tror de skjønte at min mor ikke sympatiserte med Hitler, men rett og slett var en litt overarbeidet alenemor. 

Uansett var jeg lykkelig uvitende om hvilke grusomheter jeg reklamerte for på armen min og var like fornøyd med dette kostymet som jeg hadde vært med Tingeling og Prinsesse Gulltopp årene før. 

En jul med bismak

Det blir ikke jul i år, ikke på samme måte som i fjor eller årene før. Jeg er ikke i stand til å komme i ordentlig julestemning når det skjer så mye dritt i verden. 

Verdens elendighet har kommet nærmere på meg enn noen gang. Den er der i ord og bilder hver gang jeg passerer en aviskiosk eller skrur på radioen i bilen. Den er der hver gang jeg klikker meg inn for å lese nyhetene eller vil oppdatere meg i sosiale medier. Den sender meg SMS og brev i posten med bønn om å hjelpe. Den sender meg nyhetsvarsler på jobb, på do, mens jeg hygger meg med venninner, den tar ikke hensyn til min kalender og mine følelser. Den dukker opp hver gang jeg ser på min sønn og tenker på hva slags verden han skal vokse opp i, hvilken fremtid jeg etterlater ham. 

Jeg kan ikke bare skru av, stikke hodet i sanden og late som det ikke angår meg. Jeg kan ikke gå rundt juletreet og synge Deilig er jorden av full hals, uten at tonene mister noe av sin klang i mine ører. 

Jeg kan ikke la freden senke seg i kropp og sinn, i et trygt hjem som lukter av røkelse og varm julegløgg mens det regner bomber over Syria og mennesker i Aleppo blir slaktet i en krig som ingen vil ta ansvar for. 

Jeg klarer ikke sitte stappmett og fråtse i meg bare ett ribbestykke til, uten å bli litt berørt av tanken på at to millioner barn i Jemen er i ferd med å sulte i hjel fordi hjelpeorganisasjonene ikke får komme til.

Jeg kan ikke sitte på juleavslutning i barnehagen og lytte til hvordan mitt barn lærer om likeverdighet og inkludering, uten å uroe meg over at viktige politiske stemmer i samfunnet han vokser opp i forkynner det motsatte. 

Jeg kan ikke fnyse av den sleske amerikanske presidenten i Love Actually på TV, uten å bli minnet på at en som ligner mer på en impulsiv og egenrådig treåring enn en statsleder, skal sitte med spakene og styre et av verdens mektigste land de neste fire årene. 

Jeg kan ikke ubeskjedent sitte på julaften å åpne pakke etter pakke med ting jeg ikke trenger, uten å kjenne på at mitt overforbruk bidrar til at verden går mot en irreversibel klimakrise. 

Det er mer nå enn før, er det ikke? For mange videoklipp, detaljer og dystre fremtidsutsikter. Eller er det bare det at jeg har et barn jeg skal beskytte, at jeg vet og forstår mer enn før og at jeg kanskje har mistet noe av min ungdommelige optimisme?

Med følelse av maktesløshet og mangel på handlekraft, så blir det i stedet dette sentimentale stykket med tekst. Men kanskje ord kan ha en verdi? Med mange nok stemmer kan det jo bli et kor. Og kormusikk i riktig juleånd kan jo gi litt julestemning likevel.. 

Et vanskelig valg

De står skolerett foran ham i rommet, klare for å forklare seg. De har lenge visst at spørsmålene ville komme, har hatt tid til å tenke igjennom hva de skal si. Det blir hans ord mot hennes. 

Han lener seg frem over pulten med en alvorlig mine, ser opp på dem begge over brillene, trekker pusten og vender seg mot den ene. “Flere forskjellige jenter har stått frem og sagt at du har klådd på dem og kysset dem uten lov. Men du nekter likevel for det. Hvorfor skulle de finne opp alt dette?

“De jentene, jeg kjenner dem ikke engang..” svarer han og slår oppgitt ut med armene som for å poengtere sin uskyldighet. “Alt er bare løgn”. “Men jeg har en god hunsj om hvorfor de har stått frem..De vil vel ha oppmerksomhet..eller så er det hennes skyld” Han peker på henne og kaster et foraktfullt blikk i hennes retning. “Hun har fått dem til å lyve om det”. 

Hun ser stivt ned i bakken, ønsker ikke å møte blikket hans. Så sier hun med en overraskende rolig stemme “Vi vet jo hva han har gjort mot jenter før, og etterpå er det flere som har kommet og sagt at han gjorde det samme med dem. Og vet du hva svarte han når han ble konfrontert med det?..At det uansett ikke kunne være mulig fordi de ikke var pene nok..”. 

Han blir rød i ansiktet, avbryter henne med “Det sa jeg ikke! Det sa jeg ikke!” 

“Og faktisk så sa han..” fortsetter hun, fortsatt rolig. 

“Det sa jeg ikke!” prøver han seg igjen mens han fekter med armene.

Men hun lar seg ikke affisere. “Og så sa han; SE på henne da, jeg tror ikke det! Og om en annen jente så sa han; hun der ville jeg aldri valgt! I tillegg så angrep han hun som skrev historien og kalte henne ekkel, som han har gjort med mange andre jenter”. Hun blåser bort panneluggen fra øynene og ser utover rommet før hun fortsetter “Han tror at det å fornærme jenter gjør ham bedre. Han går etter deres verdighet og….”

Mannen bak pulten puster tungt og myser på de to kandidatene som han for bare en halvtime siden ønsket velkommen til årets tredje presidentvalgdetbatt.