Jeg må innrømme at det er en viss forskjell mellom første graviditet og andre. Forrige gang hadde vi navn klart, bilstol montert, steriliserte smokker og oppredd seng. Vi hadde skrevet dagbok gjennom hele svangerskapet og vært på fire ultralyder. Jeg gikk på pustekurs og til modningsakupunktur, drakk fødsels-te og gjorde knipeøvelser tre ganger om dagen.
Nå er det litt annerledes. Først forrige uke ble vi virkelig klar over at det skal flytte et lite menneske til inn i familien vår. Hvor skal dette mennesket sove, var er tema som kom opp. Det hadde vi ikke tenkt på.
Så da måtte vi inn på Internett å Google litt på andre ting vi også muligens hadde glemt å tenke på. Og det var jo en hel del.
Første graviditet delte jeg hemmelige smil med andre gravide på bussen og var mer enn villig til å dele mine kroppslige svangerskapserfaringer med andre, både med de interesserte og de uinteresserte. Jeg pratet og sang for magen og fremkalte stolte sort/hvitt-bilder av den struttende kulen godt beskyttet av to trygge mamma-hender og et salig blikk.
Nå er jeg så lei av den store kroppen min at jeg har gått inn i en slags fase av fornektelse der jeg innbiller meg at en flodhest vil gå inn i fødestuen og en gaselle kommer ut av den noen timer etterpå. Jeg har brukt så mye penger på klær i størrelse senorita i sommer at Ola kaller meg for Marie Zalando Lunde. Nå ligger det bunker med skjørt og bluser i alle høstens farger klare for den nye smekre kroppen som umiddelbart skal komme til syne når babyen har flyttet ut.
Jeg står på soverommet og prøver å dra den rosa ballkjolen i størrelse 36 som kostet tre tusen kroner nedover den sprenggravide kroppen min. Det forventningsfulle fødetrynet som møter meg i speilet går fort over i skuffelse når det urealistiske shoppingprosjektet er et faktum. Kjolebåndet i livet stopper allerede ved puppene. Men de puppene kommer jo til å forsvinne til slutt likevel, så det blir nok ikke den store utfordringen. Men det er mulig at jeg har vært noe optimistisk med tanke på størrelse siden glidelåsen spriker som en pyramide midt på ryggen og ermene kjennes som ubevegelige svømmeringer rundt overarmene.
Appen fra Babyverden som beskriver graviditeten uke for uke med gode råd for den svangre mor føles ikke like aktuell denne gangen. Ta for eksempel uke 37- der står det: “nå er det tid for ro og avkobling. Husk at det er denne tiden du har for å samle krefter til det store mirakelet som skal komme”. Ååå ja, så de mener altså at man skal prøve å unngå å bli brukt som et kombinert klatrestativ og trampoline av en toåring med maur i rompa og lungene til en operasanger?
Unngå tunge løft stod det i uke 33. Da er kanskje 13 kilo sønn opp og ned to bratte trapper hjemme, dagligvarer til og fra butikken og vogn inn og ut av bilen hederlige unntak fra den regelen?
Forrige graviditet argumenterte jeg for at en biff kan være vel så god gjennomstekt og at man bare har godt av noen hvite måneder selv når man ikke er gravid. Nå blir jeg lettere sur hver gang jeg får servert nok et glass med kortreist eplejuice og tørrstekt Angus-biff av høyeste kvalitet.
Nei, andre runde er vitterlig ikke den samme som første. Men hjertene våre de står nok en gang på vidt gap for en fantastisk liten skapning.