Tag: graviditet

Å komme ut av svangerskapet for andre gang

Jeg må innrømme at det er en viss forskjell mellom første graviditet og andre. Forrige gang hadde vi navn klart, bilstol montert, steriliserte smokker og oppredd seng. Vi hadde skrevet dagbok gjennom hele svangerskapet og vært på fire ultralyder. Jeg gikk på pustekurs og til modningsakupunktur, drakk fødsels-te og gjorde knipeøvelser tre ganger om dagen. 

Nå er det litt annerledes. Først forrige uke ble vi virkelig klar over at det skal flytte et lite menneske til inn i familien vår. Hvor skal dette mennesket sove, var er tema som kom opp. Det hadde vi ikke tenkt på. 
Så da måtte vi inn på Internett å Google litt på andre ting vi også muligens hadde glemt å tenke på. Og det var jo en hel del. 

Første graviditet delte jeg hemmelige smil med andre gravide på bussen og var mer enn villig til å dele mine kroppslige svangerskapserfaringer med andre, både med de interesserte og de uinteresserte. Jeg pratet og sang for magen og fremkalte stolte sort/hvitt-bilder av den struttende kulen godt beskyttet av to trygge mamma-hender og et salig blikk. 

Nå er jeg så lei av den store kroppen min at jeg har gått inn i en slags fase av fornektelse der jeg innbiller meg at en flodhest vil gå inn i fødestuen og en gaselle kommer ut av den noen timer etterpå. Jeg har brukt så mye penger på klær i størrelse senorita i sommer at Ola kaller meg for Marie Zalando Lunde. Nå ligger det bunker med skjørt og bluser i alle høstens farger klare for den nye smekre kroppen som umiddelbart skal komme til syne når babyen har flyttet ut. 

Jeg står på soverommet og prøver å dra den rosa ballkjolen i størrelse 36 som kostet tre tusen kroner nedover den sprenggravide kroppen min. Det forventningsfulle fødetrynet som møter meg i speilet går fort over i skuffelse når det urealistiske shoppingprosjektet er et faktum. Kjolebåndet i livet stopper allerede ved puppene. Men de puppene kommer jo til å forsvinne til slutt likevel, så det blir nok ikke den store utfordringen. Men det er mulig at jeg har vært noe optimistisk med tanke på størrelse siden glidelåsen spriker som en pyramide midt på ryggen og ermene kjennes som ubevegelige svømmeringer rundt overarmene. 

Appen fra Babyverden som beskriver graviditeten uke for uke med gode råd for den svangre mor føles ikke like aktuell denne gangen. Ta for eksempel uke 37- der står det: “nå er det tid for ro og avkobling. Husk at det er denne tiden du har for å samle krefter til det store mirakelet som skal komme”. Ååå ja, så de mener altså at man skal prøve å unngå å bli brukt som et kombinert klatrestativ og trampoline av en toåring med maur i rompa og lungene til en operasanger?  

Unngå tunge løft stod det i uke 33. Da er kanskje 13 kilo sønn opp og ned to bratte trapper hjemme, dagligvarer til og fra butikken og vogn inn og ut av bilen hederlige unntak fra den regelen? 

Forrige graviditet argumenterte jeg for at en biff kan være vel så god gjennomstekt og at man bare har godt av noen hvite måneder selv når man ikke er gravid. Nå blir jeg lettere sur hver gang jeg får servert nok et glass med kortreist eplejuice og tørrstekt Angus-biff av høyeste kvalitet. 

Nei, andre runde er vitterlig ikke den samme som første. Men hjertene våre de står nok en gang på vidt gap for en fantastisk liten skapning. 

Natt til onsdag

01:22-Gråt fra barnerom. Klagende som om han er ubekvem, ikke akutt. Med andre ord et signal om et behov, mest sannsynlig vann. Det gjelder å være kjapp med vannflaska, våkner han for mye er det større sjanse for at han ikke sovner igjen. Rulle kroppen over på siden og vrikke seg som en reke bort til enden av senga før seksogsøtti kilo med fett, muskler, foster og vann kommer opp i stående. Vagge bort til badet mens man forsøker å unngå å tråkke på knirkestedene. Fylle flaske, inn på barnerom. Gi flaske og si “Det er natta , nå må du sove”. Vagge tilbake til soverommet mens man unngår knirkestedene. Sette seg på senga og velte seg selv over på siden. Prøve å sove. Ikke bli liggende å lytte etter mer gråt…Slapp av, din kontrollfreak. 

01:30-Snorking fra venstre flanke. Dytte på samboer for at han skal legge seg over på siden. 

01:32- Hikke i livmor. Rytmiske rykk i magen som små jordskjelv inne i kroppen. Minner en på at man har et nesten ferdig menneske som snart skal skru seg ut mellom bena på deg. Absurd 

01:35-Gråt fra barnerommet. Hmm..Nå må pappaen sendes inn. Siden han ikke er like lett å manipulere, gir det lille mennesket oftere opp etter pappa-besøk. Vekke samboer. “Din tur til å gå inn til ham nå. Jeg vet ikke hva det er, jeg har gitt ham vann”. Knirking. Lav mumling fra barnerommet. Knirking. Samboer tilbake i seng. 

01:36-samboer allerede sovnet. Stillhet fra barnerommet. Jeg tror kanskje jeg er i stand til å gi etter for søvnen nå. 

03:15-gråt fra barnerommet. Høyt og akutt, mest sannsynlig mareritt. Er det bare jeg som hører dette? Samboer puster tungt, ingen reaksjon fra den fronten nei. Rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, og inn på barnerom. Roe barnet, bevisst tråkke på knirkestedene på vei tilbake, velte tungt ned i sengen og stønne høyt. Samboer sover søtt, helt upåvirket av anstrengelsene som foregår rundt. Det må være godt, å kunne sove sånn gjennom hele spetakkelet. Sikkert ikke så vanskelig når man vet at det er noen som ordner opp. 

03:23-Spark i ribben. Det er voldsom aktivitet på natten nå, samtidig som det er vanskelig å finne en komfortabel liggestilling. Snu seg over på venstre side, rulle sammen dyna og stappe den innunder magen. Putte en pute mellom knærne så ryggen ikke blir så vridd. Så er vi endelig i mål. Sparkingen har roet seg og jeg ligger godt. Men merker jeg ikke nå at jeg kanskje må tisse litt? Det får vente..

03:26-Det kan ikke vente. Fjerne dyne og pute, rulle over, vrikke bort til kanten, opp i stående, inn på badet, tisse, knirke, velte ned i senga, legge seg over på venstre side, rulle dyna, stappe innunder magen, pute mellom knærne. For trøtt til å lytte eller tenke, bare sige inn i søvnen. 

04:37-roping fra barnerommet. Klar varsel om forventninger rundt at dagen skal starte. Inn med ørepropper. “Maaaaammaaa! Maaammaaaa! Maaaaaammaa! Neeei, ikke sove jeeeeg!” Samboer puster taktfast videre. Hvem i sin rette forstand kan sove igjennom det her. Samboer har puta under nakken slik at den dekker ørene perfekt på begge sider. Strategisk? En del av “jeg gir blaffen i at samboeren min er gravid og sliten, og prøver å overlate så mye ansvar til henne som mulig” planen?..Uff, hva er det jeg tenker nå? Jeg er bare så trøtt. Orker ikke ideen om at det er morgen allerede nå!

04:40-Det er visst morgen nå. Prating og roping fra barnerommet. Kan ikke la ham stå opp, vi kan ikke venne ham til at dagen starter før seks. 

05:10-Jeg prøver å telle hvor mange oppvaskmaskiner jeg har tømt i det siste i forhold til samboeren mens jeg prøver å ignorere oppkallinger fra barnerommet. 

05:20-Samboer sover stadig tungt. Ligner han ikke litt på et sånt dovendyr egentlig? Litt sånn nebbete nese og det tåpelige fredfulle gliset. Det synges og prates fra naboværelset. Har gitt opp søvnen. 

05:30-Prøver å liste meg ubemerket forbi barnerommet. Det er like nyttesløst som smugle en feit grillpølse forbi en sulten hund. “Mamma?” Samboeren har morgenene, jeg har ettermiddagene, det er avtalen, så jeg passerer barnerommet og går ned trappen. Jeg har satt døren til soverommet vårt på vidt gap slik at eventuell barneroping som skulle gå over i barnegråt blir plukket opp av dovendyret. Så går jeg ned på badet to etasjer under og gjør meg klar for jobb. Stiv i musklene, rar i magen og ør i hodet står jeg i dusjen og tenker på hvor synd det er på meg. De to jeg bor sammen med er tydelig ikke på min side. Heller ikke Karate-kid som bor i magen og snart kommer ut for å suge ut enda mer av det lille overskuddet jeg har. 

Idet jeg går ut av dusjen hører jeg barnegråt fra to etasjer over. Rasende tramper jeg opp trappene mens jeg etterlater meg dammer av vann på hvert trappetrinn. Idet jeg passerer kjøkkenet vurderer jeg om jeg skal ta med en mugge med vann til den sovende samboeren for å kompensere for urettferdigheten som åpenbart hersker i dette huset. Men jeg tar meg ikke tiden. Utmattelsen og irritasjonen kan ikke lenger holdes i sjakk og gråt er på vei oppover i svelget. Jeg braser inn på soverommet uten en tråd på kroppen mens det våte håret klasker mot ryggen. 

Et stort og et lite spørrende ansikt titter opp av sengen. “Hei mamma” sier den ene. “Hei elskling” sier den andre. Den minste av dem er påkledd og sitter lattermild oppå ryggen til den store som har inntatt rollen som hest. Jeg bruker noen sekunder på å svelge gråten og omstille meg før jeg bryter ut i latter. De er jo ikke så verst fine de to gutta mine. Blir bra med en til. 

Et forhold satt på prøve

Og der står jeg, sprenggravid og trøtt og tømmer et litermål med nattens beholdning av samboerens urin i vasken. 

Det hadde vært en slitsom vår. Begge jobbet, men Ola var i ny stilling som daglig leder og det ble lange dager og sene ettermiddager på ham. Så jeg hadde tatt hovedansvaret hjemme. Bar tunge poser hjem fra butikken, lagde mat og vasket klær. 

Jeg var i uke 34 av graviditeten. Det føltes ut som om jeg gikk rundt med en heldekkende drakt laget av bobleplast med en kampestein montert på innsiden av magepartiet. Nå lå seks uker med intens avslapning foran meg. Jeg var lovet service av ypperste klasse og jeg gledet meg til å tilbringe noen rolige uker på en solstol i Kragerø med en jevn strøm av alkoholfrie paraplydrinker. 

Vi skulle reise på en søndag, etter at Ola kom hjem fra helgens fotballturnering på Hamar. Lørdagen, første dagen i ferien, ville jeg bruke til pakking og innkjøp. Foran ferskvaredisken på Meny ble jeg grepet av svangerskapshunger, noe som resulterte i at jeg måtte bære åtte fulle poser med dagligvarer hjem fra butikken. Det var selvfølgelig en totalt uforsvarlig øvelse som høygravid og jeg var nødt til å legge meg nedpå etter anstrengelsene. 

Så blir jeg brått vekket av telefonen. “Hei, har du hørt på meldingen jeg la igjen på svareren?” spør Ola. “Nei, jeg har sovet” svarer jeg. “Ehm..å ja øhm..jeg er på Elverum Sykehus jeg. Jeg har brukket benet og det er er stygt brudd, så de blir nødt til å operere”. “Hva sa du nå?”. Jeg kjenner bobleplasten trekker seg sammen til det føles ut som jeg ikke får puste. En tsunami av motløshet velter over solstolen og paraplydrinkene og jeg sitter igjen med en sur smak av selvmedlidenhet.

Jeg gråter på toget til Elverum. Du kan tenke deg hvordan det fremstår. Høygravid kvinne med reiseveske sitter og gråter på et tog. Men jeg kan ikke noe for det, jeg er så skuffa. Ola prøver å ringe meg på telefonen, men jeg trenger tid for meg selv til å akseptere situasjonen; jeg skal være sykepleier, piccolo, kokk og sjåfør i hele sommer. 

Min selvmedlidenhet går over i sympati for ham straks jeg ser ham. Han er om mulig mer lei seg enn meg over situasjonen. Det er et komplisert brudd, han vil ikke kunne bevege benet i det hele tatt de første ukene, etterhvert vil han kunne humpe rundt på krykker. Men vi er likevel fast bestemt begge to; vi skal på ferie!!

Det blir en annerledes ferie enn vi hadde tenkt, en som kanskje ligner mer på hvordan feriene våre blir om femti år; 

Jeg våkner grytidlig om morgenen av en sildrende lyd. Det er Ola som tisser. Problemet er at vi bor på kvisten i andre etasje og toalettet er en bratt trapp ned. Ola bruker tjue minutter og et voldsomt rabalder på å gå den ned om natten med krykkene, så for å skåne nattesøvn har vi blitt enige om at Ola tisser på et litermål isteden. Oppgaven med å tømme den blir min, ettersom han ikke har ledige hender når han går på krykkene. Så der står jeg hver morgen, sprenggravid og trøtt og tømmer et litermål med nattens beholdning av samboerens urin i vasken. Neste post på programmet er påkledning. Siden Ola sliter med å bøye benet, må bukser tres på mens bena er rette og det får han ikke til på egenhånd. Så da er det min oppgave å puste og pese for å tre på buksene med en diger bolle på magen som gjør det betydeligere vanskeligere å nå frem mens Ola biter tennene sammen og knasker paralgin forte. 

Mens Ola bruker tjue minutter på å gå ned trappen, lager jeg frokost til oss. Vi hører på nyhetene, rister på hodet til hverandre om klodens tilstand og småprater litt om dagens store begivenheter. I dag er det legebesøk som står på programmet. Vi er nesten tomme for Paralgin Forte og legen skal se på hevelsene som ikke ser ut til å gå tilbake. Det tar litt tid å komme seg ut om morgenen for jeg må både ta på mine egne sko og hans, pakke mine egne saker og hans. 

Så bærer det til legekontoret fem hundre meter nede i gata. Det er litt av et staselig par som kommer vandrende ned kirkegata i Kragerø; den ene vaggende fra side til side på brede ben og den andre med jumpende byks fremover på krykker. Derfra går ferden videre til apoteket for å hente resept. 

Etter å ha gått nesten ni hundre meter til sammen, sett legen og handlet medisin, setter vi oss utmattet ned på en benk med en is. Og der sitter vi på Kragerø torg en tidlig lørdag uten store planene og spiser softis og ser på spurv. Det er ikke akkurat solstol og paraplydrinker, men det ikke så verst dette heller. Og jeg tenker med meg selv at det lover godt for fremtiden at jeg ikke kunne tenke meg noe annet sted å være enn akkurat her på denne benken med min Ola. 

Skrevet med Olas velsignelse

Et svangerskap oppsummert

Jeg må innrømme at jeg i uke 39 av min første graviditet tenker mye på mine kvinnelige forfedre. Min oldemor fødte femten barn. Med andre ord var hun gravid over fire tusen dager av sitt liv. Jeg skulle ønske jeg kunne gi henne en klem. Dette er hva jeg har å si om mine 273 dager som gravid.  

Graviditet koster en formue før du i det hele tatt har blitt befruktet. Et lass med vitaminer, jern og folat skal handles inn for optimale fruktbarhetsforhold. Gynekologen skal bekrefte at det det ser ryddig og greit ut der inne og så er det alle testene. Eggeløsningstesten”, “egentlig-altfor-tidlig-å-teste-graviditetstesten”, “i-tilfelle-det-var-noe-galt-med-den-forrige-graviditetstesten”, “men-hvorfor-kommer-ikke-mensen-da-graviditetstesten”. Og så etter noen måneder og flerfoldige tusenlapper står jeg på jentedoen på Byporten og stirrer vantro på to røde korsede streker på min andre “jeg-må-bare-være-helt-sikker-på-at-det-er-sant-graviditetstest”. Så blir jeg sprengrød i ansiktet og varm i hjertet før jeg slår nummeret til samboeren.
Men lykkefølelsen er dessverre kortvarig. For i takt med at sulten øker dag for dag, flater følelseslivet mitt ut. Hva er det som skjer? Jeg, frøken høy på livet, sitter gravalvorlig ved kjøkkenbordet og planlegger neste måltid, uten lyst til å se hverken venninner eller ligge i skje med Ola i sofaen. Jeg føler meg ikke deprimert, jeg er bare fullstendig tom og likegyldig til alt og alle, kanskje det er det samme..

Det går ti meningsløse uker til før jeg plutselig en morgen våkner til med liv og lyst og gleder meg til vintersol, nye jobbprosjekter og kjærestetid. Da jeg går inn på badet, ser jeg imidlertid resultatet av hva som har skjedd mens hodet mitt har vært i dvale. 6 kilo hvetebakst har lagt seg som et lag med bobleplast rundt rompe og lår, jeg ser ut som Tanya Harding på håret og hudfargen min har inntatt en slags gråbeige nyanse. Så jeg går i gang med opprydningen, spiser sunne små måltider ofte, intensiverer treningen og føler meg daglig takknemlig for fraværet av morgenkvalme og bekkenløsning.

Vi drar på tidlig ultralyd i uke 12 lettere nervøse. Er det stadig liv? Er fosteret friskt? Fødselslegen setter det som ligner en varescanner mot min gele-glinsende bulende mage mens vi alle tre titter opp på en skjerm. Og der er det en person som vifter febrilsk med armer og ben, som en skibsbrudden som har forsøkt å få kontakt i månedsvis og endelig har blitt oppdaget. En eksplosjon av følelser skyller gjennom kroppen, kjærlighet til dette lille individet som vi har skapt, undring over hvordan han kommet seg inn der, samvittighetskvaler over å ikke ha elsket han litt mer, litt før og stolthet over det som ser ut som en skikkelig kul fyr. For det er en han, det får vi vite noen uker senere.

Magen vokser uke for uke og man er jo bare gravid, ikke syk, det får man stadig høre. Og nei jeg er ikke syk, jeg er i god form, ingen behov for sykemelding her. Men til den som aldri har vært gravid, prøv en dag med åtte kilo dinglende på magen, dårligere konsentrasjon, mindre oksygen, hetetokter, verkende rygg, lavere blodprosent, lite søvn, hovne hender og føtter, treg mage og analkløe.

Sparkene er en underlig opplevelse. Det blir så veldig bekreftet at det faktisk bor en person inne i magen din. Og han har sin egen døgnrytme og daglige vaner. Han våkner så smått i ni-tiden, men liker å snooze og dra seg et par timer før han står opp til lunsj sånn i halv tolv tiden. Da liker han å ligge å hikke litt et kvarters tid før appelsinjuicen kommer og det blir fart på sakene. Etter lunsj vil han helst more seg med å sparke sin mor i ribbena eller klemme på blæra hennes. Den beste tiden er når mor er på trening, da bysses han i søvn under vuggingen fra ellipsemaskinen. Kveldskosen er viktig, noen timer med stryking, synging eller prikkelek på sofaen. Og så er det alltid på sin plass med litt mer blære og ribbenssparking når mor skal legge seg.

Etterhvert begynner magen å komme i veien for alt. Jeg kan ikke lenger snike seg bak noens stol eller klemme meg forbi trengselen på bussen. Det koster å bøye seg og sko med lisser er noe dritt. En dag kan jeg ikke lenger se mitt eget underliv. Men jeg har like høye ambisjoner som før hva gjelder stell og renhold, så jeg raker i blinde med en sløv høvel og håper på det beste.

I takt med at han krever mer og mer av mors kropp, blir forelskelsen desto større. Han får et hemmelig navn og det aller hotteste på utstyrsfronten. Fire soveplasser står klar til ham og han får en ny bil hvor han kan sitte tryggere og bedre. Bestemødre strikker tøy for harde livet og alle fremtidige planer som legges sentreres rundt hans behov.

Den siste innspurten på jobb er tung og jeg er sliten. Jeg gleder meg til ferie og permisjon og å bli litt bortskjemt av min samboer noen uker før fødselen. Så, seks uker før termin skjer det som for all del ikke må skje. Min samboer brekker benet, må operere og får krykkepåbud i seks uker. I tillegg har han store smerter etter operasjonen og hevelser. Istedet for at jeg ligger i en solseng i skyggen med bena høyt, må jeg nå være sykepleier på heltid frem til fødselen mens han ligger med bena høyt. Ikke bare må jeg knyte mine egne lisser, jeg må knyte hans også. Jeg må kjøre, rydde, vaske, lage mat, handle, bære, brette og pakke.

Det som er fint med oss mennesker er dog at vi er skapt for å kunne tilpasse oss. En uke før termin ligger jeg på sofaen og føler meg ganske uthvilt og klar for første møte med han som bor i magen. Kan jeg gå høygravid i sommervarmen med en pleiepasient på slep, skal jeg vel lære å kunne ta vare på en liten baby også. I tillegg har jeg en fantastisk mentalt støttende og snart fysisk mobil samboer som skal dele oppgaven med meg.

280 dager gravid kan jeg alltids klare. Hvem vet, kanskje dobler jeg innsatsen en dag. Men fire tusen dager, ikke faen..