Ikke slå pappa

Det slås hardt ned på vold hjemme hos oss. “Det er ikke lov å slå” er et begrep vi har gjentatt så ofte for toåringen at når noen banker på hjemme hos oss, kjefter han på de besøkende for å ha slått den stakkars uskyldige døra.

Lett å glemme seg

Men det er lett å glemme seg og slå litt likevel, spesielt hvis pappa er dum og ikke vil leke og man ikke helt vet hvordan man skal håndtere skuffelsen eller rastløsheten man kjenner på. “Ikke slå pappa!” sier vi da med strengestemmen og så blir det unnskyld-klemmer og samtaler om hvorfor man ikke skal slå og hva man skal gjøre hvis noen slår.

Så en dag, i en smekkfulle garderobe i barnehagen, mens jeg kjemper en endeløs kamp for å få toåringen til å beholde vottene på, sier han plutselig “Ikke slå, pappa!” Mor hadde vært stolt som en hane, hadde det ikke vært for at han sier det med et tonefall som får det til å høres ut som en inderlig bønn heller enn en vedtatt regel. Summingen fra skravlende foreldre stanser brått og erstattes av en dørgende stillhet. “Næmmen Laurits, hehe…du mener vel at det ikke er lov å slå pappa” sier jeg høyt uten å våge å møte blikkene som jeg vet skyter mot meg fra alle kanter. “Ikke slå, pappa” gjentar han igjen med et bedende tonefall som om han frykter at det er pryl i vente. Vi dropper vottene.

Usunt opptatt av hva folk tenker og tror

Som utpreget sosiale typer, er Ola og jeg usunt opptatt av hva folk kan tenke og tro om oss. Så når jeg senere på kvelden forteller Ola om hendelsen, tar det ikke mange minuttene før en to hundre og femti grams trøstesjokolade ligger foran oss på bordet og vi er i gang med å krisemaksimere. “Tror du han har sagt det før i barnehagen også?” spør Ola og brekker av en treer. “Det skal du ikke se bort ifra” svarer jeg med munnen bredfull av sjokolade. “Men de er vel vant til at barna sier mye rart i en fase der de lærer å mestre språket?” fortsetter Ola. “Ja” svarer jeg. “men de er også vant til at barna sier mye rart som også er sant. Du husker vel hun som sa at at hun hadde sett pappa stikke en pinne i rompa på mamma. Man skjønte jo fort hva det gjaldt”. Nok en treer med sjokolade forsvinner inn i gapet til Ola. “Kanskje vi skal forklare det hele til pedagogisk leder i barnehagen?”. Jeg rister på hodet, “Hvorfor skal vi trenge å forklare i barnehagen at vi ikke er grusomme foreldre som slår barna sine? Det er bare grusomme foreldre som slår barna sine som har behov for å forklare at de ikke er grusomme foreldre som slår barna sine”. Vi fullfører resten av sjokoladen i stillhet og jeg tenker at Ola har slått seg til ro med det.

Men Ola har ikke slått seg til ro med det. Tvert i mot vokser angsten for at noen skal mistenke ham for å ha slått Laurits som en svulst i bringa på ham. Fredag morgen er han sikker på at hvert fall to assistenter glaner på ham litt vel lenge.

Den store forklaringen

Mandag morgen. Ola har bedrevet paranoid tankevirksomhet hele helgen. Nå står han på tomannshånd med pedagogisk leder, ivrig etter å få levert sin forklaring, dele en samstemt og hjertelig latter fulgt av en etterlengtet indre ro. “Og så var det en ting til…Ja, du vet jo hvordan det er med barn, de sier mye rart når de ikke er helt stødige på språket”. “Mmm, ja” svarer pedagogisk leder avventende. “Laurits sa noe på torsdag som kunne høres litt rart ut. Når han egentlig mente å si “ikke slå, pappa” så sa han “ikke slå pappa”. NEI, OMVENDT!! Det var omvendt! Han mente å si “ikke slå pappa” som at det er en sånn ting man ikke skal gjøre. Jeg slår ikke barna mine”. Rødfargen brer seg hektisk over brystet på Ola, slikker seg oppover halsen hans. Han har surra det til, kastet bensin på bålet, sørget for sitt eget justismord.

Pedagogisk leder trekker pusten, ser rett på Ola og gir han et blikk som sier “tror du virkelig at jeg mistenker deg for å banke barna dine?”. Reaksjonen hennes er en lettelse selvsagt, men samtidig får den han til å skamme seg over fornærmelsen han nettopp har servert. Så hva nå? “Ellers tenkte jeg kanskje at jeg skulle melde meg frivillig til å være julenisse på nissefesten i år” sier han fort. “Åh, det hadde vært helt supert”